Katinka Goldberg står og venter på meg når jeg går av bussen på Nesodden. Rød kåpe mot skumrende høsthimmel, svart hår over skjerfet, hvit hud i mørket. Å snakke med Katinka er å lære å se verden gjennom bilder, som malerier, slik hun selv lærte det en gang av stefaren, maleren Stig Lundgren (Stickan). Tilstedeværelsen hennes er distinkt, og likevel, det finnes noe flytende, likt vann, rett under overflaten. Hun samtaler med meg i dypt alvor, ordene er i kontinuerlig bevegelse og fremdrift. Alt hun gjør søker å utvide rammene for egen selvforståelse og kunstnerskap, gjennom en uavbrutt utforskning av både fotografiet som medium og arven fra Stickans kompromissløse ekspresjonisme og hengivne tilstedeværelse i Katinkas ungdomi.