Annemor Sundbø. Ånden i fillehaugen. Foto: Vegard Kleven © Annemor Sundbø

«Men jeg har jo ingenting å ha på meg …»

Det er ikke sant, ikke denne gangen heller. Du har 359 plagg. På tide å ta en titt på hvilke de er, hvordan de er laget, hvor de kommer fra, hvor de befinner seg og hvor de skal.

Dont Feed The Monsters

  • Aktuell på Galleri F15, /Punkt Ø 19.10-22.01.20 
  • Representerte kunstnere:
    Annemor Sundbø (NO)
    Atacac (SE)
    Carole Frances Lung/Frau Fiber (US)
    Celia Pym (UK)
    Elisa Van Joolen (NL)
    Fibershed (US)
    HAiKw/ (NO)
    Pati Passero (NO)
    Rational Dress Society (US)
    Siri Johansen (NO)
    Tim Mitchell (UK)
    Tom Van Deijnen / Tom of Holland (NL)
  • Kuratorer:
    Maria C.Havstam
    Franz P.Schmidt

Langsomt våkner bevisstheten om ressursbruk og resirkulering hos vanlige folk. Det er en global trend, men den er kanskje mest merkbar i vår del av verden, blant oss som har levd lengst med hemningsløst forbruk.

Der jeg bor, er den store nye attraksjonen den kommunalt drevne gjenbruksstasjonen. De har alltid en bok jeg har lyst på, eller en kjøkkendings jeg har bruk for. Alt er gratis. Da jeg sto der forleden og plukket med meg et par kjøkkenglass, var det en gammel bekjent som kommenterte med lav stemme:

«Det er egentlig rart at dette er lov.»

Han satte fingeren på noe. Å få noe gratis som er fullt brukbart, føles som å stjele. Det strider mot hvordan samfunnet vårt er innrettet, mot kapitalismens natur. Og siden man (altså jeg) fremdeles mener at den liberale kapitalismen er det beste av de alternativene som har vært prøvd så langt, er det ikke uten baktanker man motarbeider den. Sager over greina man sitter på.

Problemet er at kapitalismen ødelegger planeten. Og få steder er dette så tydelig som i klesindustrien. Den er verdens fjerde største industri, men målt i forurensing havner den ifølge FN på annenplass (etter oljen).

Bomullsdyrking bruker og utarmer viktig matjord. Tekstilproduksjon bruker ufattelige mengder rent vann, ofte i områder hvor rent vann er en knapp ressurs. Skinn til sko og vesker går på regnskogen løs. Markedets appetitt på billige og lite holdbare klesplagg fører til rovdrift både på ressurser og mennesker. T-skjorta med det hippe og gjerne antikapitalistiske motivet er ofte fremstilt under slaveriliknende forhold. «Alle» vet dette. Men hva gjør vi med det?

Ifølge en forskningsrapport fra SIFO har hver og en av oss 359 plagg. Da teller et sokkepar, hvor troløse de enn må være, som ett.

Tim Mitchell, Workers cutting up western clothing for shoddy processing, Panipat, India 2004, © Tim Mitchell

Siri Johansen. Waste yarn prosject. Foto: Vegard Kleven © Siri Johansen/ Punkt Ø

Utstillingen Don’t Feed the Monster, som er å se på Punkt Ø/Galleri F15 på Jeløya utenfor Moss, er å se frem til slutten av januar. «Monsteret» er klesindustrien, og mater man det, vil det fortsette å vokse. Det er forfriskende, og absolutt på høy tid, å ta en titt på alternativene.

Maria C. Havstam er kurator for utstillingen, en idé som ble født for noen år siden og ikke har blitt mindre aktuell i løpet av planleggingen.

— Det begynte med at jeg leste en artikkel i Svenska Dagbladet i 2016, forteller Maria Havstam. — Den handlet om «Worn Again», et britisk forskningsmiljø som er orientert mot å utvinne fibre fra brukte tekstiler og lage nye tekstiler av dem.

— Jeg tok kontakt med Franz P. Schmidt, som opprinnelig er herreskredder og tekstilkunstner, men som har avlagt et doktorgradsarbeid ved KHiO (Kunsthøgskolen i Oslo) med tekstilindustrien som tema. Han har en faglig tyngde på tekstil jeg ikke har. Så begynte vi å se etter mulige utstillere.

Det er ikke henne imot at Don’t Feed the Monster blir oppfattet som en politisk utstilling.

— Den er politisk på den måten at den setter fokus på et samfunnsaktuelt tema. Utgangspunktet er forbruk, overforbruk og miljøødeleggelsene dette fører til. Vi har absolutt til hensikt å øke folks bevissthet rundt disse spørsmålene, og vi snakket tidlig om å trekke inn ulike former for aktivisme eller aksjonisme, noe jeg også føler at vi har gjort.

Celia Pym. Norwegian Sweater, 2010Genser – Annemor Sundbøs fillesamling, reparasjon i hvit ull, 90cm x 130 cmFoto: Michele Panzeri. Gjengitt med tillatelse av kunstneren© Michele Panzeri/Celia Pym

Indigo. Fra Grow Your Jeans-prosjektet. Foto: Paige GreenGjengitt med tillatelse av kunstneren© Paige Green/Fibershed

Men på hvilken måte er det også en kunstutstilling?

— Vel, jeg kunne føre Marcel Duchamp-argumentet om at det blir kunst rett og slett fordi det befinner seg i et kunstgalleri, sier Maria. — Men de som stiller ut her, er udiskutabelt kunstnere. De arbeider konseptuelt med klær og design, slik for eksempel den norske duoen HAiKw/ har gjort i en årrekke.

Den amerikanske performance-kunstneren Carol Frances Lung, for eksempel, er kunstner, aktivist og førsteamanuensis i mote, stoff og tekstil ved et universitet i California. Hun har også et alter ego, Frau Fiber, en tyskfødt tekstilsuperhelt som arbeider med bevisstgjøring både rundt hvordan klær lages og hva motene symboliserer. Livsprosjektet sitt kaller hun Sewing Rebellion, en opprørskampanje for å få folk til å slutte å shoppe og begynne å sy.

Carol Frances Lung/Frau Fibers «soft power»-aktivisme er på mange måter typisk for Don’t Feed The Monster-manifestasjonen. Noen er mer militante enn andre. Rational Dress Society består av to amerikanske kunstnere som mener at svaret på problemene er at vi alle skal gå i det samme — en kjønnsnøytral jumpsuit det er meningen vi skal sy oss selv, og som presenteres på video til tonene av Internasjonalen og den russiske nasjonalsangen.

Noen minner snarere om hippie-ideologi. «Grow Your Jeans» er et konsept der man skal dyrke sin egen bomull og farge den med selvdyrket indigo. Uunngåelig, når vi først er inne på hippier, kommer også debatten om hampdyrking opp. Hampfiber er etter alle solemerker et fantastisk materiale og et miljøvennlig alternativ til bomullen, men den er forbudt å dyrke i Norge fordi en av hampvariantene gir oss det berusende stoffet THC.

Fra åpningen: Ser du etter noe spesielt? Foto: Ingeborg Øien Thorsland© HAiKw/ / Punkt Ø

Avatar. Foto: Atacac. Gjengitt med tillatelse av kunstneren© Atacac

Men tekstilvitenskapen hviler ikke.

— Man tager det man haver. I Finland vet jeg at det er forskningsmiljøer som ser på naturmaterialet bark. Og i Sverige har de begynt å se på om man kan bruke gammelt brød til tekstilproduksjon, forteller Maria Havstam.

Nøkkelbegrepet er likevel det vi begynte med, resirkulering, eller kanskje nærmere bestemt sirkulære produksjonsmodeller, som tar utgangspunkt i at et plagg vi har slitt ut eller gått lei av skal inn i produksjonskjeden igjen. Men å reparere klær … er ikke det sånt bestemødre drev med en gang, som nå er gått tapt?

— Jeg er ikke så sikker på det. Reparering kommer tilbake. Bare her i Moss har bruktklær-utsalget knyttet til seg en syrisk skredder for å gjøre utbedringer på ting som ellers ville blitt kastet. Det vokser frem et slags marked. Men vi trenger folk med kunnskap for at dette skal utvikle seg i riktig retning.

Reparering og retrofitting er temaet for flere av utstillerne. Vi møter folk som Tom van Deijnen, som kaller seg Tom of Holland, en selvlært tekstilkunstner og aktivist som mener at reparasjon er noe vi skal være stolte av og vise frem, at den skal synes. (Bestemødrenes strev handlet alltid om det motsatte, å få klær med mangler til å se nye og perfekte ut.)

Tom of Holland ville med glede gått løs på en hullete t-skjorte dersom han følte den hadde sjel. Men ellers er bomull, som mange av oss går i fra topp til tå, verstingen igjen. Fibrene er korte og blir ødelagt, de lar seg knapt gjenvinne.

Ull er noe helt annet. Flere av utstillerne, blant dem den norske ullvare-veteranen Annemor Sundbø, viser hvordan fillete og utbrukte ullvarer kan få et nytt liv. For Sundbø er haugen på gulvet mer enn en haug ullfiber; den representerer tradisjon og kulturhistorie, den sterke tråden som forbinder oss med fortiden.

Klær er ikke som kunst, noe vi bare kan ignorere i hverdagen og tenke på annenhver søndag. Klær må vi ha så vi ikke fryser ihjel (eller blir arrestert).

Maria Havstam forteller at folk som ser utstillingen opplever at de får en økt bevissthet rundt spørsmålene den stiller. Og hva med henne selv?

— Gjennomgående har jeg forstått at vi skal være mer kritiske til overforbruk av billige klær, såkalt fast fashion. Jeg føler at det har blitt vanskelig, at det er ting jeg har vært vant til som jeg ikke kan fortsette med. Både jeg som individ og industrien som sådan må ta noen grep.

Workshop dokumentasjon. PORTAL MOSS, Galleri F 15, Moss 2019. Gjengitt med tillatelse av kunstneren© Elisa van Joolen