Lin Wang fordyper seg i relasjonen mellom øst og vest gjennom en silkevei av 22 000 porselenbiter. Foto: Aliona Pazdniakova 

Består kloden av kulturelle soner, eller har verdensdelene utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning? Med 22 000 komponenter av porselen inviterer Lin Wang deg og dine fordommer til en visuell dialog. Denne silkeveien er made in China  og Norge. 

Aktuell

Lin Wang er aktuell med utstillingen Rhapsody & Still Life ved Vigeland-museet 11.10.1919.01.20 

 

Utstillingen Rhapsody & Still Life som nå vises på Vigeland-museet, er et omfattende arbeid. En poetisk refleksjon av historien, en rapsodi med referanser til kunsthistoriske scener. Kunstneren undersøker relasjonen mellom øst og vest gjennom et hav av porselen. 

Lin Wang (f. 1985) er kunstutdannet i Kina. Hun kom til Norge i 2014 da hun begynte på sin mastergrad ved Kunstakademiet i Bergen. Wang jobber hovedsakelig med porselen, et materiale med sterke kinesiske røtter. Gjennom å blande uttrykk og fra øst og vest inviterer kunstneren til dialog og utforskning av felles historie. 

– Mennesker ser verden ut fra sin kultur. Jeg er opptatt av at alle kulturer har oppstått gjennom en samhandling med hverandre. Derfor søker jeg også et visuelt språk som engasjerer på tvers at forskjeller, sier Wang. 

Silkevei og stilleben
Hovedverket, en installasjon som reflekterer Kinas tidlige samhandling med Vesten  silkeveien, består av 22 000 håndlagede og koboltglaserte porselensbrikker. Sirlig puslet sammen fyller verket utstillingslokalet og bølger seg opp mot veggen. I sin største versjon er Wangs silkevei av porselen 20 meter lang.  

Kunstneren har nylig landet i Oslo. Hun er tilbake fra sin andre base i porselensbyen Jingdezhen i Kina. For tiden er Wang etablert i begge land. Hun er energisk og sprudlendetriller fram svarene med en vennlig latter. Kunstneren utstråler en form for letthet, en lun kontrast til dette massive prosjektet som vitner om utholdenhet og realiseringskraft. 

Porselen med form av et menneskebein, dekorert  med motiverer øst og vest. Foto: Aliona Pazdniakova 

Rhapsody & Still Life viser også mindre porselensskulpturer modellert etter menneskets anatomi, som ryggsøyle, hud og kjøtt, samt et tverrsnitt av hjernen. Alle er dekorert med en symbolmiks fra øst og vest. Kinesiske landskap og drager blandes med typiske tatoveringer fra Vestens sjømenn, som anker, skip og pinup-modeller.  

I tillegg presenteres et bugnende festbord. En installasjon som viser porselen som dekketøy, silke og andre luksuriøse tekstiler. Krystallglass, sølvbestikk og eksotiske blomster. Bordet refererer til klassiske stilleben-malerier, et potpurri av kultur- og vareutveksling. 

Når betrakteren inviteres til middagsbordet, åpnes det samtidig for refleksjoner og dialog rundt hvordan også den norske samtiden er påvirket av kulturutveksling. 

Blå kobolt
Det var i perioden 206 f.Kr.220 e.Kr at nettverket av handelsruter, både til lands og til vanns, ble utviklet mellom øst og vest. Silkeveien fikk navnet fra den eksklusive kinesiske silken som raskt ble ettertraktet. Etter hvert ble porselenet oppdaget og satt i produksjon i Kina. For tusen år siden ble det hvite teserviset med blå dekor en ny eksklusiv eksportartikkel fra Kina. 

I dette prosjektet har Wang videreført den klassiske blå koboltfargen som ble brukt til å dekorere det kinesiske porselenet. Hennes blå silkevei refererer til sjøruta som brakte eksotiske impulser til Norden. Men også Norge har hatt koboltgruvedrift, og gjennom Porgrunds Porselænsfabrik gir materialvalget gjenklang i norsk kulturhistorie: 

– Jeg får ofte spørsmål om hvor fargen jeg bruker kommer fra. Det en blanding av kobolt fra Kina, Russland og Norge. Utvekslingen reflekteres dermed også i selve produksjonen

Porselen og blå kobolt er materialer med sterke røtter i Kina, men referer også til norsk kulturhistorie. Foto: Aliona Pazdniakova 

Fantasi og fakta krysses
Det er store avstander mellom øst og vest, da oppstår det myter og fordommerStereotypier, et «vi» og «dem». Wang ser ikke dette som hat eller devaluering, men som et naturlig fenomen. Det ligger i menneskets fantasi å fabulere seg fram til forestillinger om det som ligger langt borte.  

Kunstneren fascineres av atmosfæren der fantasi og fakta krysses. Hun åpner for ideen om at i landskapet av fordommer og misforståelser står vi mennesker langt fra hverandre, men samtidig nært, fordi vi befinner oss i et felles, kreativt univers. Drømmer og fantasier har et poetisk potensial, noe som inviterer til dialog.  

– Du avdramatiserer kulturelle fordommer som noe naturlig. Kan du fortelle om ditt møte med Norge? 

  – Som liten ble jeg fortalt historier om Norden. Jeg så for meg et drømmeunivers der Supermann passet på alle de lyse, blonde folkene. Et trygt og perfekt samfunn. Da jeg kom til Norge, ble det et kultursjokk! Samtidig som mitt bilde av Norge ble justert, oppdaget jeg stereotypiske forestillinger om Kina.  

– Hvordan opplever du nordmenns bilde av Kina?  

– Nordmenn ser store kulturforskjeller mellom Norge og Kina. Det er jeg enig i. Men Kina har endret seg mye i løpet av de siste 30 år. Nordmenn ser kanskje et Kina der utviklingen står stille. Jeg kan også oppleve tendensen til å generalisere. Det jeg gjør, oppfattes automatisk som et uttrykk for kinesisk kultur. Samtidig opplever jeg at nordmenn er nysgjerrige på å lære mer om den historiske kulturutvekslingen mellom de to verdensdelene. 

– På hvilken måte drar du veksler på de to landene i ditt arbeid? 

–  I Kina tok jeg en klassisk orientert kunstutdanning. Den konseptuelle tilnærmingen ble tydeligere da jeg gikk masterprogrammet i Norge. Selve porselensproduksjonen gjør jeg i Kina, men ferdigstiller prosjektene her. Det er enormt inspirerende å jobbe i begge landene parallelt! 

 Å pusle en silkevei
Produksjonen av porselensbitene er en omfattende prosess. Hver fargesjattering må eksperimenteres fram. Noen ganger krakelerer både glasuren og porselenet. Når de 22 000 bitene skal stilles ut, inntar kunstneren lokalet med mange kasser der de ulike porselensbitene er sortert etter farge og tekstur. Så pusler hun dem sammen ut fra et nøyaktig fargekart. Det perfekte, bølgende uttrykket er møysommelig forsket fram. I selve utstillingen ligger ingen av brikkene tilfeldig.  

– Hadde du planlagt prosjektets store dimensjon da du startet arbeidet? 

– Konseptet og tematikken krever stor skala. Jeg ønsker at verket skal virke massivt, men jeg har latt prosessen styre. Å skape kunst er litt som å sette et barn til verden. Det nye livet må få finne sin egen karakter og form, ikke bli definert på forhånd.  

Foto: Aliona Pazdniakova 

Dialogen i 1,6 tonn porselen
– Hvordan reagerer publikum på ditt porselensunivers? 

– Mange blir litt overveldet i starten. Så kommer spørsmål om hvordan det hele er laget. Noen deler sine assosiasjoner, kanskje dukker minner og erfaringer med havet opp. Så vekkes interessen rundt den felles kulturhistorien mellom øst og vest. Jeg er dypt takknemlig for samtalen som oppstår – det er den jeg først og fremst søker.  

Wang smiler igjen. Både fordi hun er fornøyd med utstillingen, men også fordi hun er i mål med den intense jobben det er å pusle silkeveien sammen. Kan kunstneren selv kjenne seg overveldet av eget verk? 

– Det er i alle fall fysisk krevende. De 22 000 bitene veier til sammen 1,6 tonn. Det kjennes i kroppen. Men jeg opplever først og fremst en intens lidenskap for arbeidet som gir meg energi. Det å få bidra til dialoger, rundt og gjennom stereotypier, er sterkt!