Gjenskapelse av interiøret fra baren Cabaret Fledermaus i Wien i naturlig størrelse. Getty images, foto: Tristan Fewings

Aktuell

Into The Night. Cabarets and Clubs in Modern Art vises 4. oktober–19. januarThe Barbican Art Gallery i London.

 

Når den moderne kunstens historie fortelles, rettes oppmerksomheten vanligvis mot den enkelte kunstner, tendenser, bevegelser og manifester. Men det finnes en annen side av denne historien: nattelivet med sine kafeer, klubber og kabareter som faktisk var mange kunstneres annet hjem – en historie som belyses i en stor utstilling i London i høst. 

  Chat NoirCabaret FledermausCabaret Voltaire. Man trenger ikke bla lenge i bøkene om moderne kunst før man kommer over navnene på de mange kafeene, klubbene og kabaretene berømte kunstnere ikke bare besøkte, men også gjenga i verkene sineEt opplagt tema for en utstilling. Opplagt – men noen må først få ideen, og den fikk Florence Ostende på The Barbican Art Gallery for noen år siden. Florence forteller. 

– Jo, det er faktisk den første utstillingen i sitt slag. Den tar opp den sosiale og kunstneriske betydningen nattlige tilholdssteder har hatt for kunstnere fra 1880 til 1960-tallet, og det i et globalt perspektiv. De var svært viktige. Det var der det fantes intellektuell og kreativ frihet. Der møttes kunstnere for å diskutere nye radikale, ofte provokative ideer på tvers av normene til det borgerlige samfunnet som omga dem.  

Chat Noir og Folies Bergère
  Utstillingen tar et stort og spennende sveip innom byer som London, Paris, New York, Mexico by, Berlin, Wien og Ibadan. Blant navnene som dukker opp, er Henri de Toulouse-Lautrec, Giacomo Balla, Hugo Ball, Jean Arp og mange andre. Florence fortsetter. 

– Utstillingen omfatter malerier, tegninger, modeller, fotografier, plakater, brevfilmer og mere tilFor at de besøkende skal få en virkelighetsnær opplevelse av miljøene, har vi også gjenskapt to av stedene i naturlig størrelse og med alle detaljer intakt: Cabaret Fledermaus i Wien og Ciné-bal, et kombinert kino- og  danselokale på Café Aubette i Strasbourg. 

  Utstillingen innledes med to nattsteder i Paris på slutten av 1800-tallet. På Chat Noir ble det vist skyggeteater med silhuetter.  

– Vi viser ikke bare originalsilhuettene, men også mange av maleriene som hang på veggene på Chat Noir, blant annet av Henri Rivière, inspirert av stedet. Neste stopp er Folies Bergère, der blant andre Henri de Toulouse-Lautrec holdt til. Det var her Loie Fuller trollbandt publikum med sin buktende dans og virvlende slør, noe Toulouse-Lautrec fanget inn i flere akvareller som også ble trykt som litografier.  

  Toulouse-Lautrec var av adelig herkomst og vokste opp på familiegodset i Albi. Etter to ulykker i barndommen sluttet bena hans å vokse. Han viste tidlig  stort kunstnerisk talent og flyttet til Paris for å studere maleri. Men han opplevde utdannelsen som altfor akademisk og begynte å utvikle sin stil på egen hånd. Florence fortsetter. 

– Han slo seg ned  Montmartre og ble dette miljøets formidler. Av nattelivet, bordellene, danserinnene, publikum. Det er også interessant at han, inspirert av nattelivet, tok avstand fra begrepene høy og lav kunst. Så han laget ikke bare oljemalerier, men også plakater – noe som kunstetablissementet så ned på. Men livet på Montmartre tok hardt på. Han døde i 1901, sterkt alkoholisert. 

Installasjonsvisning fra utstillingen Into the Night. Cabaret and Clubs in Modern Art. The Barican Art Gallery. 4.oktober 2019. © Tristan Fewings/ Getty images

Kabaret som allkunstverk 
Her inviteres man som sagt inn  Cabaret Fledermaus. Den ble et tilholdssted for Wiens avantgarde der publikum kunne se eksperimentell kabaret og teater. Maleren Oskar Kokoschka var blant dem som skrev for teateret, og i utstillingen inngår bilder og dokumentasjon av hans nærmest sprudlende, korte teaterstykker og tegninger og fotografier av Gertrude Barrisons erotiske dans. Florence fortsetter.  

– På begynnelsen av 1900-tallet var Wien et livlig kulturelt sentrum. I 1897 gjorde en gruppe kunstnere, arkitekter og skulptører, deriblant Gustav Klimt og Josef Hoffmann, opprør mot den akademiske kunsten og stiftet Wiener Secession. De var inspirert av Richard Wagners idé om allkunstverk, men oppfattet Wagners uttrykk som pompøst. De ville skape noe mer spontant. Så i 1907 startet Wiener Werkstätte, under ledelse av Hoffmann, Cabaret Fledermaus – i en kabarettradisjon med alt det innebærer av manglende respekt for tradisjon og borgerlig moral. Et sted der ideer kunne flyte fritt.  

  En uhemmet blanding av erotikk, dekadanse og radikale ideer er tilbakevendende tema på utstillingen. Ikke minst når den fortsetter til London. 

– I Soho i London fantes en hemmelig klubb som het Cave of The Golden Calf. Den sies å ha vært en av de første homoklubbene i byen, og forestillingene der var like vovede som ville. Spencer Gore og Wyndham Lewis som var med i en bevegelse som kaltes Vorticism, en illsint versjon av den italienske futurismen, utførte veggmaleriene i klubben i 1912. Klubben ble nedlagt for lenge siden, men vi viser skissene til veggmaleriene. 

Til helvete med alle! 
Også de italienske futuristene dukker opp her. I sitt manifest av 1909 forkastet de hele kunsthistorien, skrev at museer burde brennes og hyllet i stedet den moderne maskinalderen. Florence fortsetter. 

– Futurismen gjennomgikk flere faser, men bevegelse og fart var alltid sentralt. De to futuristklubbene i Roma på 1920-tallet gir et klart innblikk i hvor bevegelsen befant seg akkurat  da. Den ene het Bal Tik, designet i 1921 med interiører av maleren Giacomo Balla. Vi viser skissene hans til veggmaleriene der han tegnet dansernes bevegelser. 

  Den andre klubben, Cabaret del Diablo, var – til tross for at futuristene forkastet historien – inspirert av Dantes Den guddommelige komedie. Den ble utformet i 1922 av maleren og designeren Fortunato Depero og hadde tre etasjer, som representerte himmelen, skjærsilden og helvete. Og på veggen i den sistnevnte skrev Depero: «Til helvete med alle!»   

  Vi er på en reise i geografien. Nå til Mexico by hvor en gruppe kunstnere i den radikale bevegelsen Estridentismo, deriblant Manuel Maples Arce och Gérman Cueto, pleide å treffes på Café de Nadie (Ingens kafé) og diskutere ideene sine. Det var også der de i 1924 viste sin første utstilling med kunst og poesi i forsøk på å skape en ny kosmopolitisk mexikansk identitet ved å blande nasjonalisme med ideer fra kubismen og andre internasjonale avantgarde-retninger.  

  Utstillingen har til og med gjenskapt Ciné-bal Café Aubette, et av mesterverkene i moderne arkitektur. Florence forteller. 

– Kafeen ble oppført i samarbeid med Theo van Doesburg, Jean Arp og Sophie Taeuber-Arp i årene 1926–28. Theo van Doesburg var leder for kunst- og designbevegelsen De Stijl, han var arkitekt, maler, designer og bevegelsens teoretiker. Ifølge ham var kafeens konsept å skape «en dekonstruksjon av arkitekturen, med dristige geometriske former som grunnleggende prinsipp». Kafeen holdt åpent døgnet rundt. I tillegg til Ciné-bal, som var et kombinert kino– og danselokale, hadde de biljardrom, restaurant og tesalong, og hvert rom var utformet som et stort kunstverk man kunne synke inn i. 

Jeanne Mammen Bar, ca. 1930, akvarell og blyant på papir. Privat eie. © DACS 2018

Erna Schmidt-Caroll, ca. 1928, privat eie, © Estate Erna Schmidt-Caroll. 

Dekadanse og renessanse 
 Om det er noe 1920-tallets Berlin assosieres med, så er det nettopp det hektiske nattelivet der alle hemninger fordampet i en orgie av dekadanse. Dette miljøet ble gjengitt av George Grosz og Max Beckmann i deres tegninger og malerier, men også av en rekke mindre kjente kunstnere fra samme tid, deriblant to kvinner, Jeanne Mammen och Erna Schmidt-Caroll, som fanget den febrile, ladede stemningen på kabaretene. Florence forteller. 

–  Man fornemmer en sterk empati i Jeanne Mammens verk. Hun ble født i Berlin i 1890. Da hun var fem år, flyttet familien til Paris. Her studerte hun kunst, men i 1916 flyktet familien fra Paris på gunn av tyskerhatet som utviklet seg under 1. verdenskrig. Eiendelene deres ble beslaglagt av den franske stat. Foreldrene dro til Amsterdam, Jeanne til Berlin. Hun levde i trange kår og tok enhver jobb som bød seg. Kjennskapen til ulike samfunnsklasser gjenspeiles i verkene hennes, først og fremst av kvinner, enten de var fra overklassen, var butikkarbeidere, sangersker eller prostituerte. Bildene hennes er preget av menneskelighet og forståelse. 

  Deretter fortsetter utstillingen i New York.  

– På 1920- og 30-tallet opplevde New York det som kalles The Harlem Renaissance; et brennende engasjement innenfor den svarte kulturen som omfattet jazzmusikk, litteratur, poesi og bildende kunst. Her har vi malerier av blant andre Aaron Douglas og Jacob Lawrence, som ikke bare grep den tette stemningen, men også den kompleksiteten som preget forholdet mellom svarte og hvite på denne tiden. 

En klubb i Nigeria 
Ekstra spennende er det at utstillingen også havner på mindre kjente steder, som Mbari Artists and Writers Club i Nigeria. 

– Klubben oppsto på begynnelsen av 1960-tallet og hadde to lokaler, i Ibadan og i Osogbo. Den ble et slags laboratorium for postkolonial kultur og en viktig plattform for alt fra billedkunst og litteratur til dans og teater. Forestillingene ble ofte holdt utendørs ved klubblokalene siden interessen var så stor. Ryktet spredte seg fort, og det ble holdt utstillinger med internasjonalt anerkjente navn som Colette Omogbai, Ibrahim El Salahi, Twins Seven Seven og Uche Okeke. 

  Og det er en klar sammenheng mellom den gang og det som skjer nå, sier Florence. 

– Klubben i Nigeria har inspirert mange andre på det afrikanske kontinentet. Kunstscenen er under stadig utvikling og vokser hele tiden, men det var ved opprettelsen av denne klubben at det første frøet ble sådd.   

 

Installasjonsvisning fra utstillingen Into the Night. Cabaret and Clubs in Modern Art. The Barican Art Gallery. 4.oktober 2019. © Tristan Fewings/ Getty images

Foto av Cabaret Fledermaus, Wien, ca. 1910, Cortesy Australian National Library.