Circus macabre

Roger Ballen

Roger Ballen. Sergeant F de Bruin, Dept of Prisons Employee, Orange Free State – 1992.
Mange i Sør-Afrika har reagert på Ballens bilder. De likte ikke å se hvite menn portrettert på en marginalisert måte.

Fotografen Roger Ballens bilder blir ofte beskrevet som mørke og groteske. Selv liker han å tenke på dem som en vei inn i betrakterens underbevissthet. Nå er han aktuell med utstilling i sirkusteltet på Aker brygge i forbindelse med Oslo Uncontaminated Festival og med utstilling på Galleri Willas Contemporary.

Idet jeg kommer inn døren på Willas Contemporary, blir jeg møtt av de samme bildene jeg har sett kvelden før på foredraget med Roger Ballen. Bilder av en underprivilegert klasse man ikke hører så mye om: den hvite underklassen i Sør-Afrika. Bildene er ofte av hvite menn med for store neser eller ører, tannløse, med møkkete klær, med rotter som leker rundt føttene deres. Omringet av søppel og falleferdige møbler, i hus og bygninger ingen vanlig person ville turt å gå inn i. Men det er noe annerledes med disse menneskene. De er ikke slik man forventer å se fattige. Blikket deres er stolt og trassig. De unnskylder seg ikke for noen. Og ikke for noe.

Under mitt intervju med Ballen senere spør jeg hvorfor det er så mange som blir provosert av bildene hans. Etter å ha tenkt seg litt om svarer han:

– Vi er ikke vant til å se hvite mennesker i denne formen for nød. Og vi er heller ikke vant til å se mennesker som så skamløst viser frem sin fattigdom. Da jeg jobbet som fotograf her i Johannesburg under apartheid, var det mange som var sinte på meg. På den ene siden var det den konservative hvite overklassen som ikke ville ha bilder av andre hvite presentert på denne måten – de ville beholde illusjonen om de hvite som overlegne de svarte. Og på den andre siden hadde jeg de liberale, de som var

mot apartheid, men som likevel ville beholde et bilde av de hvite som de som hjalp de svarte, ikke som en gruppe som trengte hjelp selv. Men du må også huske at det er ikke noe hjelp å få i Sør-Afrika. Du må selv finne en måte å overleve på, som menneskene i fotografiene mine. De jobber som rottefangere, selger katter til heksedoktorene eller samler søppel til gjenvinning. Det er ikke noe plass til å synes synd på seg selv eller til å søke sympati hos andre. Det er ikke noe å få. Og de som forventer hjelp, dør.

Roger Ballen

Kattefangeren, 1998. Gutten på bilde brukte dagene sine på å fange katter for så å selge dem for kilopris til heksedoktorene som bruker dem i ritualene sine.

I serien Asylum of the Birds har Ballen beveget seg over i et mer abstrakt utrykk. Det er en fugl eller rotte med i alle fotografiene, men menneskene forsvinner mer og mer.

– My purpose in taking photographs over the past forty years has ultimately been about defining myself. It has been fundamentally a psychological and existential journey.

Et av spørsmålene jeg har forberedt etter å ha sett videoene og bildene hans, er om han er redd når han går inn i hjemmene og husene der de fattige hvite bor. De virker, for en utenforstående, som ganske grenseløse mennesker. En slik grenseløshet som er forårsaket av dyp fattigdom, analfabetisme og sykdom. Men da vi har snakket sammen en stund, skjønner jeg jo at han slettes ikke er redd for disse menneskene. Han er tvert om helt trygg her; de er hans venner.

– Jeg har blitt kjente med disse menneskene over mange år. Jeg kjenner dem, de kjenner meg. De hjelper meg med å skape bildene mine, jeg hjelper dem med det livsnødvendige i livet deres. Det er litt som når en løvetemmer går inn i buret til en løve – han vet hvordan han skal oppføre seg der inne. Hvis du eller jeg går inn i buret, blir vi drept. Sånn er det med de stedene jeg går også, man må vite hvordan man skal oppføre seg, ellers blir man ranet, slått ned og kanskje drept.

Roger Ballen ble født i New York i 1950, men har levd og arbeidet i Johannesburg i

Sør-Afrika siden 1970. Fotografiene hans har gått fra å være mer dokumentariske med mennesker i sentrum til å bli mer og mer abstrakte, der dyr og tegninger på veggene får en viktigere rolle. Ofte beskrives bildene hans som mørke, men selv oppfatter han dem heller som psykologiske.

Redaktøren er star-struck i møte med den verdenskjente fotografen!

I sirkusteltet på Aker Brygge kan man 13. oktober se bildene til Ballen i forbindelse med festivalen Uncontaminated Oslo Fashion Art Festival.

– Selv om bildene mine kan vekke en del politisk forargelse, ser jeg ikke på meg selv som en politisk kunstner. Jeg vil heller si at jeg ser på meg selv som en som søker å tillegge bildene flere psykologiske lag. Som en vei inn i underbevisstheten; få flere lag av hjernen til å kommunisere med hverandre. Bore ned i betrakterens glemte minner. Jeg vil at bildene mine skal gi betrakteren en liten dytt, tippe dem ut av komfortsonen en lang nok stund til at de kan gjøre seg noen tanker om sitt eget liv. Og kanskje til og med slutte fred med noen av sine egne indre demoner.

Du kan lese hele intervjuet med Roger Ballen i papirutgaven av KUNST #4 som kommer i starten av desember.

Roger Ballen stiller ut arbeider fra 1970-tallet til i dag i Galleri Willas Contemporary fra 14. oktober til 11. november 2017.

 

Masken er noe man ofte kan se i Ballens fotografier- men hva er egentlig en maske? Er vi mer virkelige uten masken? spør han.
Take off, 2012.

Sugar and Spice

Anja Carr. Født 1985 i Bergen, bosatt i Oslo. Peachy Blue, 2016, installasjon. XPS, akrylbasert gips, akryl, kunstig hår og hårbånd, 2 stk. ponnier à 132 x 51 x 144 cm.

Når Høstutstillingen inntar salene på Kunstnernes Hus i sin 130. utgave, er det med en begeistring og lekenhet vi ikke har sett på mange år. Men mørket lurer under den sukkersøte overflaten.

Høstutstillingen – det sikreste høsttegnet i tigerstaden, er den største, eldste og kanskje den mest utskjelte av alle kunstutstillinger i Norge. En utstilling der mange kunstnere har fått vist sitt verk for første gang, og ikke minst, et sted der mange folk har sett en kunstutstilling for første gang.

Høstutstillingen er «vår», og derfor er det en utstilling alle tør mene noe om, enten man er kunstner, kunstarbeider eller besøkende. Det er et virvar av navn, uttrykk, stiler og temaer som gjør at alle kan finne både noe de elsker og noe de hater. For noe av poenget med Høstutstillingen er jo at vi skal begeistres, provoseres, sjokkeres og irriteres. Og det gjør vi!

Det er selvfølgelig helt umulig å si noe absolutt og helhetlig om en gruppeutstilling av dette kaliber, men for denne betrakteren var det politiske budskapet klart til stede. Ofte dekket under det vakre og sukkersøte, som mørke undertoner i en verden der ingenting er slik det fremstilles. Verket Det väkser av debutant Klara Pousette er en serie bestående av fire hvite capser med sirlig broderte, vakre blomster. Pent og innbydende. Men leser man teksten, så ser man hva disse vakre vekstene er; de er planter som kan ha en abortfremkallende effekt, ofte med fatale konsekvenser for både mor og det barnet som eventuelt blir født. I en tid der unge kvinner i deler av verden blir satt i fengsel for spontanabort og hvor Trump (herav capsene?) vil innskrenke retten til selvbestemt abort, er verket dessverre ikke et gufs fra fortiden, men spiller på en hyperaktuell politisk realitet.

Klara Pousette. Født 1989 i Sverige, bosatt i Oslo. Det växer, 2017, håndbroderte capser, 4 stk.

I 3D-animasjonen Gimme Shelter av Ulf Kristiansen er det duket for en opptreden av en gjeng animerte bjørner der bakteppet er et utbombet Aleppo. Bjørnene holder på med sin banale opptreden der de synger om krig og voldtekt med en nærmest likegyldig mine. Og det blir noe lett absurd over deres oppførsel i møte med elendigheten i bakgrunnen. Et ikke helt ukjent fenomen blant mennesker heller, kanskje.

En annen debutant er Vilde Løwenborg Blom, og med skulpturen when drops of syrup form hard brittle threads in cold water har begrepet sukkersøtt fått en helt konkret mening. Verket er laget av grønn dropsmasse som henger over en stålkrok. Det umiddelbare, uskyldige og barnslige ved skulpturen forsvinner raskt ved nærmere ettersyn, og den seige massen får noe nærmest uhyggelig over seg. Stålkorken minner om noe man finner i et slakteri og henger døde skrotter over. Går man helt inn på verket, ser man at det har begynt å feste seg støv og småfluer som har blitt sittende fast i sukkermassen og dødd fordi de ikke kom seg løs. Skulpturen gir også sakte, men sikkert etter for tyngdekraften (gjør vi ikke alle det?), og det er bare spørsmål om tid før den deiser i bakken og blir ødelagt.

Skulpturen Peachy Blue av Anja Carr er forvokste My Little Pony-figurer som er bundet sammen i halene. Gjenkjennelsen av disse – for mange – kjære 80-tallslekene er stor. Men hva har skjedd med ponniene, som nå har vært på steroider og er i naturtro størrelse? De har blitt med oss inn i voksenverdenen, et sted de overhodet ikke hører hjemme. Og her blir det noe alvorlig forstyrrende over de en gang så søte, langhårede dyrene. Det søte blir grotesk og det barnlige blir perverst. Og hvorfor er halene flettet sammen? Er det vennskapsbånd som knyttes, eller den voksne som er stuck i barnets verden? Svaret må du nesten finne selv.

Så ta turen og la deg forføre og bli med på festen av en utstilling!

Vilde Løwenborg Blom, født 1991 i Oslo. when drops of syrup form hard brittle threads in cold water, 2017. Skulptur, dropsmasse og stål, variable dimensjoner.

Tekstilkunsten har de siste årene opplevd en renessanse, og det kommer også tydelig frem i utstillingen. Inghild Karlsens verk Våre indre beist er en installasjon av filtet ull som kan minne om saueslakt der den henger fra taket. Eller en overgrodd skog der man venter på at trollet skal komme luskende frem.

Aleksander Stav fikk Høstutstillingsprisen fra Bildende Kunstneres Hjelpefond for verket Ota Benga (2016) – en tredelt skulpturgruppe i brent tre.

Maleriet Grisen av Audun Lund Alvestad viser en mann som sitter henslengt på sofaen og røyker mens en kvinne står ved kjøkkenbenken. Tankene går umiddelbart til den ekstremfeministiske påstanden om at menn er dyr, og kanskje herav tittelen på verket.

Dryppe, smøre, kaste!

I forgrunnen John Chamberlain, Archaic Stooge (No. 21555), 1991 og i bakgrunnen maleriet Untitled IX, 1977, av Willem de Kooning. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.

Når en gjeng amerikanere inntar salene på Nasjonalgalleriet er det med full energi og rå nerver. Velkommen til Rastløse gester: Verk fra Hubert Loosers samling.

Det er noe utrolig sjarmerende ved å bli presentert for en privat samling. Her er verkene som regel blitt valgt ut ifra helt andre kriterier enn dem en profesjonell institusjon ville vektlagt. I en privat samling er faktorer som eierens personlig smak og referanser mye viktigere enn hva som nødvendigvis er «riktig». Og ikke minst aner man et lidenskapelig behov for å samle.

Når det er sagt, har likevel sveitsiske Hubert Looser hatt kunsthistorien som en ledestjerne. Til samlingen sin har han valgt verk som fungerer som et kollektivt minne og samlende kraft, slik mange profesjonelle institusjoner gjør. Den sveitsiske entreprenøren og filantropen innehar intet mindre enn en av de viktigste private samlingene i Europa, med fokus på surrealisme, minimalisme, abstrakt ekspresjonisme og arte povera.

Utstillingen på Nasjonalgalleriet består av rundt 50 verk fra 1930 og frem til i dag. Den viser maleri, skulptur og tegning skapt av noen av 1900-tallets mest betydningsfulle kunstnere, som Willem de Kooning, Cy Twombly, Arshile Gorky, David Smith, Agnes Martin, Ellsworth Kelly, Robert Ryman, Richard Serra, Sean Scully, Brice Marden og Rebecca Horn. Utstillingen omfatter også et lite knippe norske kunstnere, som Anna-Eva Bergman, Bjarne Rise, Jacob Schmidt, Fredrik Værslev og Jakob Weidemann.

Rebecca Horn, Löffelklavier, 1991. © 2017 Rebecca Horn/VG Bild-Kunst, Bonn/BONO, Oslo.

De i utgangspunktet forskjellige kunstretningene får en fellesnevner i denne utstillingen gjennom oppmerksomheten som rettes mot kunstnerens fysiske arbeid med verket; kraftfulle, fysiske bevegelser som involverte hele kroppen. Det å dryppe, smøre og kaste maling utover lerretet ble regnet som en viktig del av skaperprosessen.

Utstillingen har et betydelig innslag av Willem de Koonings verk, nestoren blant de abstrakte ekspresjonistene, og med ham kan man gjerne starte søket etter kunstnerens kroppslige utførelse. Hans forvridde, urolige skulpturer føles så hand-on at man nærmest senser nervene i leiren.

Samlingen byr på en rekke interessante innslag, som Rebecca Horns mekaniske skulptur Löffelklavier som består av seks skjeer, seks metallkuler og motor som skaper automatiske bevegelser, og Fabienne Verdiers maleri med sort blekk på lerret, malt med store, voldsomme strøk, og vi får vite at kunstneren har gått ti år i lære hos en japansk mester. I det hele tatt – det er nesten så man kan se for seg kunstnernes drodlinger, urolige strøk og nervøse knaing, som en fortelling om den rastløse kunstneren.

Men kanskje har verkene i samlingen først og fremst en fellesnevner – en lekenhet og spontanitet som sier: Jeg gjør hva jeg vil. Og jeg gjør det hvordan jeg vil. Og for denne betrakteren føles det som en invitasjon til å gjøre akkurat det samme.

Utstillingen står frem til 7.1.2018

Vernissage – dos and don´ts

Kunsthøsten er i gang, og gallerier og museer åpner dørene for fullt etter sommeren. Da er det bare å ta beina fatt og komme seg inn i varme og berikende gallerier. Men før du inntar disse kunstens høyborger, er det et par ting å huske på slik at du ikke gjør noen brølere. KUNST gir deg kjørereglene for hvordan oppføre seg på kunståpninger.

Drikke
De fleste gallerier serverer vin og lette forfriskninger som et kompliment til publikum på åpninger. Noen mer fancy steder har også mat. Det er jo en utrolig hyggelig gest å spandere alkohol og mat på helt fremmede mennesker, samtidig som man tilbyr dem å se på kunst. Men – det mange publikummere ikke har fått med seg, er at denne gesten ikke betyr det samme som åpen bar. Etiketten er at man får et glass vin når man kommer inn, og så, hvis man blir lenge (og kanskje kjøper et kunstverk), kan man ta et glass til. Jeg vil si at to glass er maks! Det samme gjelder fingermat. Det er ikke sånn at du skal spise deg mett på kanapeer. Her er det måtehold som gjelder. Dette er ikke middagen din! Smertegrensen går ved tre biter – er du fortsatt sulten, får du gå og kjøpe deg en kebab.

Kleskode
Det er ikke lenger sånn i vårt samfunn at vi er så strikse på kleskoder. Man går i olabukser i operaen og ullgenser på restaurant. Men det er litt annerledes i kunstverdenen. Der er folk fortsatt ganske velkledde (bortsett fra kunstnerne selv da, men det er en annen historie). Du må huske at folk som jobber med kunst, er estetikere, så ikke bli overrasket om du blir målt fra topp til tå når du kommer inn i et galleri. Så hvordan kle seg? Jo, altså, sort er jo en klassiker og alltid veldig trygt. Men en høyhalset sort genser under en dressjakke for menn og en knallrød leppestift over en sort bluse for kvinner er rett og slett blitt en klisjé. Da virker man mer tåpelig enn seriøs. Her gjelder det å være subtilt elegant – med et antrekk som forteller hva slags rolle du har i kunstverdenen. Hvis du vil ha mye oppmerksomhet fra galleristen, kle deg dyrt: perler, mørkeblått og pene praktiske sko. Vil du ha kred, kle deg enkelt og elegant med eklektiske merker, og bruk gjerne briller. Det er mørke farger som gjelder. Rosa, pasteller, miniskjørt og sportsklær er absolutt nei, nei! Veldig utringede topper og stiletthæler er også uakseptabelt; det er riktignok mye sex i kunstverdenen, men den skal reflektere det som er på lerretet og ikke gjestene. Skal du kle deg eksentrisk, må du enten å ha en posisjon som tillater at du stikker deg ut (kunstner eller crazy kurator), eller selvtillit nok til å bære antrekket kvelden igjennom. Tåpelige antrekk må matches med en ikke-tåpelig personlighet. Hvis ikke noe av dette funker for deg, så er klassisk laidback alltid greit, selv om det ikke fører til at du får oppmerksomhet.

Ikke smil for mye
Det kan ødelegge imaget ditt, uansett hvor kult du er kledd. Kunst er en seriøs affære, og det er mange mennesker som trenger å få stadfestet sin posisjon i kunsthierarkiet. Hvis man smiler for mye, kan det fort virke som om man ikke egentlig er så seriøs som man jo i virkeligheten er. Ironi og syrlighet er et fint substitutt for smiling.

 

Unger er velkomne…
…i bånd. Nei da, det trenger ikke være så ille, og unger er absolutt et fint tilskudd på åpninger – hvis de kan oppføre seg. Det hender altfor ofte at far eller mor står med vinen i hånden og mingler mens barna løper vilt rundt i gallerilokalet. Det er ikke greit. Og selv om det kan føles trygt å slippe barn løs, så er det ikke meningen at man som gjest på en åpning skal måtte ta hensyn til smårollinger som løper rundt bena dine, leker sisten eller har gråteanfall. I slike tilfeller bør foreldrene ta med seg barnet og gå. Så får de heller komme tilbake når poden er stor nok til å gå rundt og se på kunst. Som jo tross alt er meningen.

Se på kunsten
I likhet med mange barn er det også en del voksne som ikke er så interessert i å se på kunsten. Og det er forståelig. Vi skjønner at det kan være mer spennende å se på de andre som er til stede enn å faktisk se på kunsten som er utstilt. Og det er nesten slik at det får være greit. Men om entusiasmen for kunsten ikke er overveldende, så går det i hvert fall an å ta en pliktrunde og late som om du ser på bildene – av respekt for både kunstneren og galleristen. De har brukt mange måneder, kanskje år, på å forberede denne utstillingen. Det går eventuelt an å si til galleristen at du kommer tilbake når det ikke er så fullt for å se skikkelig på kunsten da. Sånt liker de å høre.

Kjøp et verk
Det er nå engang slik at både kunstnere og gallerister trenger penger for å fortsette å skape kunst og å stille den ut! Hvis du vil fortsette å drikke gratis vin, mingle med kule folk og se på kunst, er du, på et eller annet tidspunkt, nødt til å bidra. Det å kjøpe et kunstverk fra et galleri er en måte å gjøre nettopp det på. Dessuten beriker du deg selv og ditt hjem med noe unikt som du kan sette pris på resten av ditt liv.

Konklusjon
Dette er noen kjøreregler. De er ikke loven. Og skal jeg være helt ærlig, så innrømmer jeg at jeg har brutt disse reglene både en og to ganger. Kanskje spesielt den om bare to glass vin. Og rød leppestift. Og hatt med trøtt unge som klaget. Og vært mer opptatt av menneskene enn kunsten. Og smilt altfor mye. Men det har gått greit likevel. Det skal først og fremst være gøy å gå på utstilling, og klarer du å oppføre deg sånn noenlunde allright, så er du velkommen. Hvis det er helt umulig for deg, kan du jo late som om du er kunstner; da blir nemlig alt tilgitt!

Vi sees på åpning!

Malt magi

Gro foran to av arbeidene hun holder på med. Bildene er en del av en serie som skal hete Breathe. Mukta Holter har sin utdannelse fra Strykejernet kunstskole og Kunst og Håndverksskolen i Oslo. Hun har vært innom flere utrykk, som tekstil, performance og en mer konseptuell tilnærming til billedkunsten. Men så var det et møte med en billedkunstner i Berlin som forandret alt (hvem og hvordan kan du lese om i det kommende KUNST).

Når billedkunstner Gro Mukta Holter skaper bildene sine er det med inspirasjon fra Japansk magisk realisme, naturen og bevegelse. Resultatet blir malerier som får hardbarka businessmenn til å gråte foran lerretet.

I en nedlagt butikk på Sagene i Oslo har billedkunstner Gro Mukta Holter sitt atelier. KUNST har tatt turen innom for å gjøre et intervju, og her er en liten smakebit av intervjuet som kommer i KUNST # 3. Atelieret er fylt med bilder. Både stående opp langs veggen i hyller og uferdige arbeider på staffelier på gulvet. I alt har hun ca. 8 separatutstillinger i året, så det er ikke noe tid å hvile på laurbærbladene. Mange av de uferdige bildene skal gjøres ferdige til utstilling på Galleri Fineart i november.

Til tross for at maleriene er forankret i et figurativt uttrykk har bildene noe svevende og utenomjordisk over seg. Som om motivene er i ferd med å forlate lerretet og rommet vi befinner oss i.

– Det er viktig for meg at det er en emosjonell grunnklang i bildene mine. At det vekker en følelse hos betrakteren. Hun smiler, -og det får jeg ofte tilbakemeldinger på at de gjør. Folk sender meg brev og mail fra hele landet og forteller meg om opplevelsen de har hatt i møte med kunsten min. Det setter jeg så utrolig pris på. Og det er ikke alltid de menneskene man forventer som kjøper bildene mine. En gang hadde jeg en mann i dress som kom kjørende opp foran atelieret mitt i en Tesla og kom brasende inn. Men så ble han helt stum foran et av bildene. Han ble helt stille og tårene begynte å renne. – Det er jo sånne opplevelser som betyr så utrolig mye! Som gjør at jeg fortsetter å male.

Du kan lese hele intervjuet med Gro Mukta Holter i KUNST # 3 som kommer ut den 20. september.

 

– Jeg her en veldig jordnær person, forteller Gro, men jeg finner en ro og spiritualitet i naturen som jeg lar meg inspirere av i bildene mine.

Redaktøren tar en selfie foran de møysommelige oppstilte penslene og et hode modellert av billedhugger Håkon Anton Fagerås. – Det har ikke alltid vært like lett å forsvare det å jobbe figurativt i kunstverdenen i Norge, slik som Håkon og jeg har gjort. Men heldigvis har vi et solid publikum som verdsetter arbeidene. Hun smiler; – jeg klarer knapt å fylle etterspørselen.

Elleve råd

Elleve råd til en kunstner som vil opp og frem i verden – eller til å la være

Som redaktør i et kunstmagasin blir jeg ofte spurt om jeg har et råd til dem som vil satse på kunsten. Jeg har selvfølgelig ikke noen fasit på dette, men etter alle mine møter med fantastiske kunstnere er det noen punkter som stadig er tilbakevendende, noe de alle har felles. Så her får du elleve.

Råd 1: Ikke ha en plan B
En god venninne av meg søkte på balletthøgskolen da hun var 18 år gammel. På den muntlige opptaksdelen ble hun spurt om hun hadde noen andre interesser; om hun hadde en plan B hvis hun ikke kom inn. Ja, var svaret: Hun var kjempeinteressert i litteratur, og hvis hun ikke kom inn på balletthøgskolen, ville hun bli forlagsredaktør. Da så sensor på henne og sa: Da synes jeg du skal bli redaktør. Hvis du skal bli ballettdanser, så har du ingen plan B. Da er plan A alt du har, alt du vil og alt du noen gang kommer til å ville. Det samme gjelder hvis du vil bli kunstner. Hvis du kan gjøre noe annet og være fornøyd med det, så gjør det. Da sparer du deg selv, familien din, økonomien din og resten av verden for masse tid og frustrasjon.

Råd 2: Risiker noe
Enten du vil bli fotograf, maler eller performancekunstner, så må du risikere noe. Om det er din forfengelighet, eller det er å blottlegge dine mørkeste sider eller det er å klatre opp på Kilimanjaro mens du peser etter oksygen, bare for å få tatt akkurat det bildet, spiller ikke så stor rolle. Men vi som betraktere må kjenne at dette betyr noe, har kostet noe.
En kunstner har sjela som innsats – og driver ikke med dekor. Hvis du vil skape pene bilder, og det er ikke noe galt i det, så meld deg inn i kameraklubben eller begynn på et akvarell-kurs, men ikke kall det kunst, er du snill.

Råd 3: Skaff deg kunnskap
Om kunst, om kunsthistorie, om foto, om papir, om maling, om hva som er de beste redskapene for det du holder på med, om andre kunstnere, om kunstpolitikk og kunstteori, om litteratur og geografi. Dess mer kunnskap du kan ta med deg inn i din egen kunst, dess mer vil vi som betraktere ta med ut.

Kunstnere snakker ofte om intuisjon og magefølelse når de skaper sine bilder og verk. At det som oppstår mellom dem og lerretet nærmest er noe magisk. Og for all del, det kan det være. Men det kan også være din opparbeidede kunnskap og erfaring som snakker til deg. Det du kaller intuisjon, kan rett og slett være summen av alle de timene du har stått foran lerret ditt og prøvd og feilet, summen av alle timene du har brukt på å studere andres verk. Det kan være din viten om filosofi og historie som kommer frem fra underbevisstheten din for å belønne deg. All kunnskap gjør deg bedre. Og strengt tatt; det finnes ikke noe verre enn kunstnere som serverer svada.

Råd 4: Tål kritikk
Som kunstner må du tåle å bli misforstått. Du må tåle at ingen liker det du gjør, og du må tåle å bli latterliggjort. Alle gjør narr av kunst hele tiden. Særlig samtidskunst. For ærlig talt, det er mye rart.
Lytt til den kritikken du får. Ta den til deg, still kritiske spørsmål til den som kritiserer deg, men også til deg selv.
Men ikke la kritikken lamme deg. Kunst handler ofte om personlige oppfatninger; to kritikere kan være vilt uenige om et verk. Hvis ingen forstår deg, vel, så får du enten forklare deg selv bedre, eller du får slutte å bry deg om å bli forstått.

Din viktigste kritiker er faktisk deg selv. Den lille stemmen som sier: Dette, Guri, dette kan du gjøre bedre. Da er det bare å ta på seg arbeidshanskene å gyve på´n igjen. Til arbeidet ditt blir slik at du tenker: Dette kunne jeg ikke ha gjort bedre.

Råd 5: Bli proff
Og med det mener jeg: Tjen penger på det du gjør. Men uten å la det kompromittere ditt kunstneriske prosjekt; du må kanskje risikere sjela di, men du skal ikke selge den.

Tro det eller ei, men som kunstner kommer du også til å trenge penger. Og det er få ting som er så tilfredsstillende som å faktisk få betalt for det verket du har risikert liv, sjel og helse for å skape. At noen verdsetter det mye at de er villige til å betale en hel månedslønn for akkurat din kunst.

Mye bra kunst har blitt skapt fordi kunstneren trengte penger; til å forsørge familien, til betaling av husleie eller avdrag på lån. Faktisk er mange av historiens store mesterverk rent kommersielle bestillinger fra en lord, en don, en kirke eller en konge, skapt av en kunstner i pengekrise.

Å være en kunstner er ikke bare en lidenskap, det er også et yrke. Men det å ha kunst som yrke betyr at du skal selge dine verk, ikke deg selv. Det er en kunst i seg selv.

Råd 6: Vær tålmodig
Både når det gjelder din egen og andres kunst. Å bli en god kunstner krever tid. Det krever år med prøving og feiling. Med studier, med endeløse timer foran staffeliet eller bak kameraet. Ikke forvent raske resultater. Suksess som kommer fort, forsvinner også fort. Bygg deg møysommelig opp. Belønningen kommer når fortjent.

Råd 7: Vær en dårlig venn
Å erkjenne kunstens bakside er vanskelig. Men sannheten er at skal du bli god, må du ofre noe. Du har ikke tid til å ha masse venner, en stor familie og alltid stille opp for dem rundt deg. De aller fleste store kunstnere har nedprioritert både vennskap, kjærlighet og barn for å kunne holde på med det de gjør. De er ofte veldig selvsentrerte, og har én stor kjærlighet; kunsten. Men de har tatt et valg, og så får de rundt godta det eller ikke.

Råd 8: Lær deg å snakke
Ideelt sett burde et kunstverk kunne være nok i seg selv. I virkelighetens verden må man kunne snakke om det man skaper. Enten det er til journalister, kunsthistorikere, kritikere eller kommunikasjonsrådgivere; vi trenger ord for å vite hvordan vi skal videreformidle kunsten din. Publikum, kunstkjøpere og samlere kjøper ikke bare et verk, de kjøper også en del av deg. Til gjengjeld vil de vite hva du tenker, føler, hva som inspirerte deg og sikkert en hel masse annet. Jeg mener ikke at du skal servere en ferdig analyse av verket ditt. At du skal gi oss en oppskrift på hva det er vi ser. Du behøver heller ikke banalisere kunsten din for at den skal kunne forklares, men gjør deg en del tanker om hva det er du vil vise verden. Ikke snakk verket ditt i hjel, men del av den opplevelsen det var å skape. Da tror jeg du vil få en mye større respons.

Råd 9: Innse dine begrensninger
Som kunstner greier du ikke alt. Og jeg synes kunstnere skal få slippe å være entreprenører også. Hvis du skal drive med kunst på et høyt nivå, så har du ikke tid til markedsføring, PR, sette opp proffe hjemmesider, skrive pressemeldinger, ringe til journalister samtidig som du skriver søknader om stipender og museumsutstillinger og er din egen regnskapsfører. Innse dine begrensninger og la noen andre gjøre alt rundt. Få deg en agent, en assistent, en gallerist eller en venn som kan gjøre disse tingene for deg. Har du ikke penger, så betal dem med kunsten din. Den kan komme til å bli mye verdt en dag.

Råd 10: Gå på fest
Som seriøs kunstner har du egentlig ikke tid til å gå på fest. Men saken er at du ikke har råd til å la være. For det er nå engang slik at mange viktige kontakter knyttes over et glass vin på vernissager, åpninger og fester. På fest er folk avslappet og mer imøtekommende enn når de sitter på kontoret og svarer på mail. Jeg snakker av erfaring. Jeg har ikke tall på hvor mange kunstnere som har presentert seg for meg over et glass rødvin, som jeg ellers aldri ville ha møtt, samtaler som har utviklet seg til fruktbare samarbeid. Gå ut, snakk med folk, med gallerister og journalister. Inviter en samler på middag, spander en flaske vin på en kurator. Det kan fort lønne seg.

Råd 11: Vær ærlig
Og med det mener jeg at du først og fremst skal være ærlig med den kunsten du skaper. Men nesten vel så viktig er å være ærlig mot ditt publikum og dem som skal kjøpe kunsten din. Vær ærlig med opplag, med størrelser, med teknikker, med papir, med holdbarhet, med din CV, dine referanser. Ikke lur noen, ikke cut corners. Stå for det du skaper, det uttrykket du bruker, de meningene du formidler og ta konsekvensen av det.

Så lover jeg at til gjengjeld skal vi som betraktere ta det du gjør akkurat like dønn seriøst.

Lars Lerin og den eksistensielle ensomheten

Et hyggelig møte med Lerin en maidag.

Når maleren Lars Lerin stiller ut sine akvareller på Haugar Vestfold kunstmuseum i Tønsberg, er det med en dyptloddende melankoli og en maleteknikk som nærmest tar pusten fra deg.

Jeg må innrømme at jeg har hatt en viss forutinntatthet når det gjelder akvareller; jeg får assosiasjoner til små bilder i duse pasteller som avbilder skog og lyse horisonter og som hadde sin storhetstid på slutten av åttitallet, der de var rammet inn i brede gullrammer og hang sammen med tørkede roser. Nå er det mulig denne forutinntattheten sier mer om meg enn om selve uttrykket, og desto større var overraskelsen da jeg nå for første gang fikk se Lars Lerins akvareller som stilles ut på Haugar. Jeg skjønte at her måtte jeg glemme alt jeg vet om akvareller. For det eneste disse bildene har til felles med bildene i mitt hode, er at de er laget av pigmenter og vann.

Lars Lerins reise som kunstner har vært lang og ikke alltid like planlagt. Etter studier på Gerlesborgsskolan i Stockholm og deretter fire år på Valand Konsthögskola i Göteborg flyttet han til Lofoten, der han ble boende med sin norske kjæreste i 12 år.

– Jeg drømte om å flytte til Lofoten allerede som tenåring, forteller Lerin, da jeg møter ham i forkant av hans utstilling på Haugar. Han smiler: – Og så ville jeg gifte meg med en sønn av en fisker.

Mange av Lerins akvareller avbilder folketomme fiskevær. Her Henningsvær, februar 2016. 100 x 150 cm.

Og slik ble det også. I 12 år bodde Lerin i Lofoten sammen med sin kjæreste Yngve Henriksen. Der hadde han en produktiv periode hvor hans ikoniske akvareller av fiskevær og kystlandskaper ble skapt. Men perioden var også preget av alkohol og pillemisbruk, noe som satte sine spor både i hans kunst og hans liv.

Det er en gjennomgående distanse og ensomhet i Lerins bilder av mennesketomme fiskevær og kystlandskaper. Hvis det er mennesker til stede, er de ofte løsrevet fra selve bildet og danner sin egen lille verden. Men den storslåtte naturen er til stede, og man aner sterke krefter i bevegelse både på lerretet og i den som malte.

Dette er Lars Lerins første store museumsutstilling i Norge som presenterer et bredt spekter av motiver som er laget over mange år. En fabelaktig presentasjon av Lerins arbeid, og av akvarellen som uttrykk.

En utstilling som kan anbefales på det sterkeste! Står frem til 17. september 2017 på Haugar.

Fullt intervju med Lars Lerin kommer i KUNST # 2 i slutten av juni.

Lars Lerin har også en del interiører i bildene sine. Her Bibliotek fra 2009. 151 x 303 cm.

Lerin har gitt ut mange bøker, og skrift har derfor ofte en naturlig plass i Lerins bilder. Dette kystlandskapet er fra Lofoten. Fjord fra 2015. 100 x 150 cm.

Det er utypisk folksomt i bildet Vinduet mot bakgården. Bildet er inspirert av den Oscar-nominert thrillerfilmen med samme navn fra 1954, regissert av Alfred Hitchcock, med James Stewart og Grace Kelly i hovedrollene.

Opening night!

Vebjørn Sand

2000 mennesker dukket opp for å se Sands største maleriutstilling noensinne. Sand vil være til stede for omvisninger hver dag under utstillingen.

Det alvorlige temaet til tross, det ble som forventet høy champagneføring og mye humor på åpning av Vebjørn Sands største maleriutstilling noensinne: Guernica – et vendepunkt på Galleri Fineart i Oslo 26. april.

Det var full brakke på Galleri Fineart, og stemningen var stor med Vebjørn og familien i sentrum for over 2000 besøkende som var kommet for å se maleriene og hilse på kunstneren. Utstillingen, som er en videreføring av Sands prosjekt om andre verdenskrig der ondskapens banalitet og menneskets individuelle valg står i sentrum, har Guernica som tema. Guernica er en liten by i Nord-Spania som ble bombet sønder og sammen i 1937 av det tyske luftvåpenet. Bombingen var en ren maktdemonstrasjon fra nazistenes side, og den lille byens sivilbefolkning ble ofre for en teppebombing som jevnet byen med jorden. Et militært overgrep som satte en støkk i menneskeheten og plantet en ny angst i oss: tilintetgjørelse fra luften.

Utstillingsåpningen den 26. april var nøyaktig 80 år etter bombingen av byen, og kvelden var preget av mye alvor og mye glede. Alvoret over tematikken, men en åpenbar glede over den feiringen av livet denne utstillingen tross alt er. For det er virkelig med lidenskap og overskudd Sand har malt over 70 store malerier, i en nærmest ekspresjonistisk stil, som tydelig viser at kunstneren har nådd et helt nytt nivå i sin kunstneriske karriere. Fargepaletten er holdt lys, med pasteller og overraskende innslag av neon, og fargene nærmest flyr over lerret og skaper en lystig stemning. Helt til man faktisk skjønner hva man ser: nemlig ondskapen i hvitøyet.

Utstillingen står frem til 21. mai, og Vebjørn kommer til å være til stede i galleriet hver dag for å fortelle om bildene sine.

Vebjørn Sand

Familien Sand er nært knyttet sammen både profesjonelt og personlig. Vebjørns foreldre, Øivind Sand, som også er en anerkjent maler, og Kari Sand, er alltid til stede når sønnen åpner en ny utstilling. Til venstre også Vebjørns bror, Eimund.

Per Christian Ellefsen holdt tale for Vebjørn og leste diktet Du må ikke sove av Arnulf Øverland.

Musen Maurice er et fast innslag når Vebjørn har utstilling. Maurice var i mange år modell på kunstakademiet og regnes for en av de siste bohemene i Oslo, og han hadde mange godord om sin gamle venn.

Daglig leder av Fineart, Rolf Stavnem, sa i sin tale til Vebjørn: «Det kommer et tidspunkt i en kunstners liv da publikum, kritikere og kunstneren selv skjønner at vi står foran noe som kommer til å gå inn i kunsthistorien. Jeg føler at vi er kommet til det tidspunktet i dag.»

Vebjørn Sand og undertegnede. Hvis du vil vite mer om Vebjørns tanker rundt utstillingen, kan du lese hele intervjuet med ham i papirutgaven av KUNST eller på nett.

Omvisning/foredrag med Vebjørn Sand

Lørdag 29. april kl 14:00

Torsdag 4. mai kl 18:00

Lørdag 13. mai kl 13:00

Søndag 21. mai kl 14:00

Maledag for barn i galleriet

Søndag 30.april kl 13:00

Lørdag 6. mai kl 13:00

Kunst på hjernen!

Når Siri Hustvedt skriver om kunst, får hjerneforskning og filosofi like mye plass. Heldigvis.

Jeg innrømmer det først som sist (i tilfelle noen av formuleringene mine virker mistenkelig ukritiske); jeg elsker Siri Hustvedt. Alt hun skriver, leser jeg, enten det handler om kunst, feminisme, hjerneforskning eller kjærlighet: She’s my girl!

Nå er hun aktuell med en ny bok, A Woman Looking at Men Looking at Women. En essaysamling om kunst, sex og hjernen. Jeg leste den på engelsk, men den er også oversatt til norsk på Aschehoug forlag under tittelen Kvinne ser på menn som ser på kvinner.

Siri Hustvedt er kanskje mest kjent i Norge som skjønnlitterær forfatter av bøker som Det jeg elsket, Når du ser meg og Sommeren uten menn. Men Hustvedt er også en eminent essayist, og da gjerne med temaer som nettopp kunst og forskning – en kobling man ikke finner så altfor ofte.

Etter at Hustvedt under en forelesning i 2006 plutselig falt om i kramper, som i et epileptisk anfall, begynte hun for alvor å interessere seg for nevrologi og hjerneforskning, og med utgangspunkt i sin egen historie ga hun ut boken Den skjelvende kvinnen eller Historien om nervene mine. Hun har etter det blitt en slags autoritet på det å koble våre mer sensitive kunstneriske sider opp mot nøktern vitenskap. En kobling som virker helt naturlig når man først begynner å lese om den.

Samlingen A Woman Looking at Men Looking at Women har nettopp dette som det gjennomgående temaet, men spenner fra kritisk analyse av vår egen Karl Ove Knausgård til lidenskapelige tolkninger av skulptør Louise Bourgeois’ arbeider og til Kirkegaards filosofi, og selvfølgelig, som tittelen tilsier, til en kritisk gjennomgang av menns blikk på kvinner i kunsten.

Siri Hustvedt

Siri Hustvedt. Foto: Aschehoug

Boken er delt inn i tre deler. I den første delen, som bærer samme tittel som boken, undersøker hun kjønnsforskjeller i kunsten og tar for seg det forutinntatte blikket på både menn og kvinner i kunsten. Her går hun inn på kjente mannlige kunstnere som Picasso, de Kooning, Jeff Koons, Anselm Kiefer og Robert Mapplethorpe og ser på deres blikk på kvinnen. Hustvedt kommer ikke med noen entydige svar, tvert om, hun stiller like mange spørsmål som hun besvarer, men det er interessante spørsmål som kanskje er mer virkningsfulle enn om hun hadde gitt oss fasiten.

I andre del av boken, The Delusions og Certainty, tar forfatteren for seg de urgamle spørsmålene om kropp og sjel – er de adskilt? Eller er de ett? Mye kan tyde på at en stor del av det vi ser på som sjelelig, har sitt opphav i sosial programmering og kroppslige funksjoner, og forfatteren viser til hvor påvirkelig vårt hode er for kroppens krumspring og kjødelige svakheter.

I den siste delen, What are We? Lectures on the Human Condition, tar Hustvedt for seg nevrologiske lidelser og fenomenet kjent i psykoanalysen som «hysteria» – en diagnose fra første del av 1900-tallet som ble tillagt kvinner som agerte på upassende vis, les: oppførte seg mer som menn. Men denne «hysteriske» tilstanden ble en slags forløsende kanal der kvinner kunne få ut aggresjon og lidenskap. Et veldig interessant fenomen som også flere unge kunstnere i dag tar tak i, og spør: Hvorfor blir kvinners sterke følelser sykeliggjort, mens de hos menn kalles «drive» og lidenskap?

Siri Hustvedt skriver med sensitivitet og innsikt i alle temaer hun berører, og det er tydelig at hun besitter nærmest utømmelig kunnskap om emnene hun omtaler. Hun prøver ikke å tre svar ned over hodet på leseren, men åpner i stedet opp dører som – i hvert fall denne leseren – ikke engang ante fantes. Et overflødighetshorn man kan komme tilbake til og stadig bli inspirert til nye refleksjoner.

Hvis jeg skal tillate meg å være litt kritisk, noe man jo faktisk bør være i en bokomtale, kan Hustvedt gi inntrykk av at hun ikke stoler helt på sin egen autoritet innen de forskningsområder hun omtaler: Hun backer opp hver påstand med mengder av kilder, navn og sitater, som for å forsikre oss om at vi kan stole på henne. For meg føles det litt i overkant «flinkt», og jeg setter mer pris på de delene der hun er mer personlig, som i essayet My Louise Bourgeois – der hun øser direkte av sin lidenskap for kunsten og kvinnen.

A Woman Looking at Men Looking at Women er, i hvert fall for undertegnede, en krevende bok som ikke nødvendigvis må leses i én omgang. Jeg anbefaler å innta den i små doser, med masse tid på hver side til å reflektere. Noe som er hele poenget, vil noen kanskje påstå, med en essaysamling.

Ti gode grunner til å kjøpe kunst!

Bjarne Melgaard

Hva med Bjarne Melgaard over sofaen? Alle foto: Fineart

Trenger du en god grunn for å kjøpe kunst? Her får du ti!

1. Blir forelsket

Psykologer og hjerneforskere har lenge vært interessert i hvorfor mennesker er så fascinert av kunst. Vi har skapt bilder i 40 000 år (det er mye lenger enn vi har hatt et skriftspråk), og vi er fortsatt like opptatt av å omforme tanker og ideer til former og bilder. Det forskerne har funnet, er at ved å koble folk som ser på kunst til hjerneskannere, ser man sterk aktivitet i den delen av hjernen som har med glede å gjøre. Den samme delen som aktiveres når vi er forelsket. Og det er derfor gleden av å eie et kunstverk føles sterkere enn det å eie en sofa. Kunsten blir en del av vårt emosjonelle register, og vi føler oss knyttet til det, på samme måte man gjør til en man er forelsket i.

2. Få ny kunnskap

Det er få ting som kan være så berikende som å dykke ned i et nytt kunstnerskap. Det er som å bli presentert for et nytt univers der noen inviterer deg inn i deres komplekse og intrikate verden. Og et originalt kunstverk kan fort gi deg lysten til å forske videre, lese mer og rett og slett få litt greie på kunst. Det er en investering man sjelden angrer på.

3. Mat en kunstner

Tro det eller ei, men kunstnere har også materielle behov som går utover dårlig rødvin og nye malepensler. Ved å kjøpe kunst er du med på å støtte en økonomisk sårbar yrkesgruppe. Kunstnere er den gruppen i Norge som nærmest konsekvent faller nederst på statistikker over lønnsinntekter i landet, og er den yrkesgruppen som har størst usikkerhet med tanke på fremtidige inntekter. Hvis vi vil ha et rikt kulturliv, er vi nødt til å betale dem som skaper kulturen. Når du kjøper original kunst, i motsetning til en plakat fra IKEA, er du med på å holde vår kultur og kulturarv ved like. Uten penger stopper faktisk kunsten opp.

4. Imponer

La oss være ærlige; kunst er blitt den nye kulturelle kapitalen. Det har aldri vært så mange folk på galleriåpninger eller vært solgt så mye kunst i Norge som nå. Og det er mer imponerende med et maleri enn en plakat. Det er mer schwung over en skulptur enn en vase fra Skeidar. Det er noe helt spesielt å komme til et hjem der kunst, og ikke nips, dominerer interiøret. Det vekker nysgjerrighet, og man tillegger ofte kunstkjøpere, fortjent eller ikke, en viss dybde. Dessuten kan det åpne opp for mange spennende samtaler.

5. Vis hvem du er

Kunst er veldig personlig. Og den kunsten du velger, sier mye om den du er, bevisst eller ubevisst. Det du velger å ha på veggen hjemme, er nesten som et lite vindu inn til sjela di. Nå kan det jo hende at du ikke vil at folk skal kikke inn i ditt innerste, men det er uansett en utmerket måte å vise hvem man er og hva man liker gjennom de kunstverkene man velger. Velg din kunst med omhu, og stå for det!

Odd Nerdrum

Odd Nerdrum.

Terry O'Neill

Terry O’Neill

6 Utvid horisonten

Det som er så spennende med kunst, er at den er med på å utvikle deg som menneske. Undersøkelser publisert av den amerikanske psykologforeningen viser at folk som har hatt kunst som de i utgangspunktet ikke likte, hjemme hos seg i tre uker, kom tilbake med ny innsikt og kunnskap både om seg selv og den kunsten de hadde fått med seg. De hadde rett og slett fått utvidet sin toleranse for «vanskelig» kunst, og hadde begynt å like kunst som før hadde vært helt uinteressant for dem. Ved neste undersøkelse der de ble bedt om å velge det kunstverket de likte best, valgte de ofte det verket som før hadde rangert som minst attraktivt. De hadde rett og slett fått en mer sofistikert smak.

7. Få det pent hjemme

Vi nordmenn er fryktelig opptatt av å ha det pent hjemme, men kunst skal ikke behandles som dekorasjon. Vi bruker summer som bare kan sammenlignes med det amerikanske forsvarsbudsjettet på oppussing hvert år, så hvorfor ikke legge noen av disse pengene i noe som virkelig gjør ditt hjem flott. Kunst er med på å sette preg på hjemmene våre på en personlig måte, og ikke noe fyller opp en hvit vegg så bra som et maleri. Man føler seg rett og slett litt som en dronning i eget hjem når veggene er fylt med kunst.

8. Spennende samtaler

Det første folk gjør når de kommer hjem til meg, er å gå bort til et bilde jeg har av Bjarne Melgaard, som nok kan oppfattes som ganske provoserende. Umiddelbart vil de vite hvorfor i all verden jeg har kjøpt et sånt bilde, og så er samtalen i gang. Om kunst. Om moral. Om etikk. Om alt som jeg synes er spennende. Kunst, enten den er provoserende eller ikke, er en fin måte å bli kjent med hverandre på. Enten det er nye eller gamle bekjentskaper. Spør en god venn hva hun synes om et bilde du har, og kanskje vil du oppdage helt nye sider ved denne personen. Og hun ved deg.

9. En investering

Det er ikke helt lov enda, i Norge, å tenke på kunst som et kommersielt produkt – på godt og vondt. Men slik er det ikke i resten av verden, hvor kunst ofte blir brukt som en finansiell investering. Det er en grunn til at oligarkene, sjeikene og businessdamene setter sine formuer i kunst. En Monet, Manet eller en Modigliani går for millioner på auksjon, og det blir regnet for trygge plasseringer fordi det alltid vil finnes kjøpere, enten museer eller pengesterke samlere. For oss som har et litt mer nøysomt budsjett, kan prosessen med å finne kunst til overkommelige priser være en spennende oppgave. Det å kjøpe et bilde av en kunstner som er i begynnelsen av sin karriere, for så å oppdage fem år senere at bilde går for det tredobbelte på kunstmarkedet, er en god følelse, enten man har tenkt å selge videre eller ikke. Men man skal vite hva man gjør, og ikke all kunst blir mer verdifull. Det som er helt sikkert, er at kunsten du kjøper kommer til å bli verdifull for deg. Det er noe du kan glede deg over daglig og som ikke kommer til å være umoderne om noen få år. Det vil være noe du kan gi videre til dine barn og barnebarn, og som flere generasjoner kan ha glede av. Og det må jo være en god investering.

10. Gjør det fordi du ikke klarer å la være

Det finnes nesten ikke noe bedre i verden enn å falle for et kunstverk. Det er nesten som å falle for et menneske. Selv har jeg kjøpt kunst jeg på ingen måte har hatt råd til, men som jeg simpelthen ikke klarte å forlate. Som om livet plutselig virket tomt og meningsløst uten akkurat dette bildet. Det har ikke alltid vært like lett å komme hjem til samboeren med nok et maleri eller fotografi og fortelle at de pengene vi skulle på ferie for … vel, de er nå brukt til noe annet. Men som med alt annet her i livet, så handler det om prioriteringer. For meg er kunst som kjærlighetsforhold; det er ikke alltid lett, men det er alltid verdt det.

Pushwagner

Pushwagner.

Fotocollage på kjøkken.

KUNST bloggen



Lillian Reif er redaktør i magasinet KUNST og i magasinetkunst.no og dedikerer mye tid på å grave i kunstnernes sjelsliv og drikkevaner. Jeg har bodd mange år i Berlin og New York og bruker enhver anledning til å fortelle at jeg har studert ved Columbia University, der jeg pådro meg en uhelbredelig lidenskap for kunst og et enda mer lidenskapelig studielån. Nå er det payback time, og det er på tide at kunsten og jeg gjør opp regninga. Så regn med meg, så sees vi der det skjer. Også nås jeg på lillian@fineart.no