Oslo Open – Kunstnernes egen festival

Videokunstner Simone Bredfeldt har atelier på Grønland og er en av kunstnerne du kan besøke under Oslo Open. Hun forteller KUNST at hun gleder seg til tilbakemeldinger fra de besøkende og ser på Oslo Open som en givende mulighet til å komme i dialog med publikum.

Denne helgen åpner 400 av Oslos kunstnere opp dørene til atelierene sine – og du er invitert!

Det er og har alltid vært noe litt mystisk og utilgjengelig rundt dette rommet vi kaller et atelier. Det er her kunst skapes, i seg selv en myteomspunnet prosess for de fleste ikke-kunstnere. Det er her verk som senere skal havne på gallerier og museer og på veggen hjemme hos folk, lages. Men hvordan, hvorfor og under hvilke forhold er det få som egentlig vet. Vel, denne helgen har du muligheten til å komme litt under overflaten av kunsten og faktisk få besøke kunstnerne på deres arbeidsplass når de åpner opp dørene til atelierene sine.

Oslo Open er en kunstnerstyrt ideell organisasjon som vil gi kunstnere et alternativ til de allerede etablerte kunstarenaene. Under denne festivalen kan profesjonelle kunstnere få vise frem kunst på egne premisser. Her har det altså ikke vært noen kurator involvert, men kun kunstneren selv som innbyr til et ufiltrert møte med publikum.

400 kunstnere åpner altså opp dette ellers så lukkede rommet. Man kan komme på egen hånd eller bli med på en guidet gruppetur (se program og hvordan det gjøres på osloopen.no). Her vil kunstnerne fortelle om hva de gjør, hvordan de arbeider, og det er fritt frem for spørsmål fra publikum. Alt er gratis og basert på frivillig innsats fra kunstnere og festivalen.

Eline Mugaas i samtale med publikum i sitt atelier under en tidligere Oslo Open. Foto: Oslo Open.

Byen deles i to: Lørdag 21. april er det atelierer på østsiden som holder åpent, og søndag 22. er det vestkanten som er vertskap. På denne måten kan man rekke over mest mulig i løpet av en helg.

I arrangementet inngår en egen barnefestival, Barnas Oslo Open (BOO), med et spesiallaget program for barn og unge mellom 0 og 18 år. Dette er en fin mulighet til å vise poden at det å bli kunstner kan være et like reelt valg som noe annet yrke, eller i det minste tenne en kreativ gnist hos den unge generasjon.

Det arrangeres også andre aktiviteter, som film, performance, kurs og utstillinger som publikum kan være med på.

Urd Pedersen i sitt atelier på Grünerløkka. Foto Oslo Open.

Ikke prøv dette hjemme …

The Great Filter: Kanskje det rett og slett er lite fornuftig å hige etter å kolonisere universet? Kanskje det eneste fornuftige er å sikre en ansvarlig forvaltning av liv på jorden? Vi er fintunet til et liv på jorden, og jorden er «spesiallaget» for oss.  Løftet om en spennende fremtid ute blandt stjernene er som når kapteinen på Titanic annonserer at den egentlige festen starter senere – i livbåtene.

Fotokunstneren Jo Bentdal har tatt bilder av dagligdagse objekter funnet i hjemmet, og med dem vil han minne oss på at en hammer ikke alltid bare er en hammer.

Jo Bentdal står foran et av bildene sine på Shoot Gallery i Oslo. Et fotografi av en hammer som tilsynelatende flyter vektløst i vann. Et bilde som inviterer til undring, men også til en ren visuell opplevelse. Hele fotoserien tar for seg enkle objekter gjort om til form, lys og farger. En brennende sigarett i et blått askebeger på utbrent kull. En ringeklokke over en skinnfell. Hårstrå over en rød kule. En sirkel av hvitt, kaldt lys som svever over en nattblå bakgrunn. Intenst og forførende. Og man kunne fint latt det bli med det.

Men fordi Jo Bentdal også er fysiker og en intellektuell og et av disse menneskene som aldri klarer å la en hammer bare få være en hammer, snakker han intenst om hvordan han med bildeserien The Law of the Instrument vil prøve å få betrakteren til å tenke. Og ikke nok med det, han vil at vi skal tenke over hvordan vi tenker.

Den kjente psykologen Abraham Maslow (du vet, han som formulerte menneskets behovspyramide) har fått åpningssitatet til utstillingen med sin formulering fra 1966:

«Jeg antar det er fristende, hvis du bare har en hammer, å behandle alt som om det var en spiker.»

Og det er dette Jo Bentdal vil til kjernen i – at vi mennesker som art har et effektivt verktøy som har sikret oss dominans på planeten Jorden: vår analytiske hjerne. Et verktøy som har vært effektivt i menneskets utvikling av kultur, verktøy og teknologi som sikrer vår komfort og utbredelse som art. At våre gener, i likhet med alle andre gener, er egoistiske, har medført en tilbøyelighet til å plassere vår egen art, homo sapiens, i en særstilling.

Agaisnt the grain: Vår evne til å lage redskaper og å utvikle teknologi er et resultat av naturlig evolusjon, og dermed en del av naturen. Det finnes ingen garanti mot å utvikle seg til utrydning, men planeten vår kommer til å «overleve». Det er massevis av tid igjen på planeten jorden, og nye arter vil kunne utvikle seg til nivåer som er langt mer sofistikerte enn det vi befinner oss på, med eller uten våre gener som bidragsytere. Likevel virker det fornuftig å ha som mål å sørge for at de beste delene av vår kultur videreføres og videreutvikles, men det er rett og slett ikke mulig å utkonkurrere naturen.

– Men hvis jeg skal være djevelens advokat for et øyeblikk her: Er det noe galt med det? Gjør ikke alle arter det? Tar vare på sine egne?
– Jo, men vi er avhengige av et samspill. I vår tid ligger samspillets skjebne i menneskets hender. Nå har tiden kanskje kommet for å slutte å se på menneskets sterkeste side som et ubetinget gode, men samtidig håpe at den også kan brukes til å begrense vårt negative bidrag på planeten.

– Naturvitenskapens effektivitet innenfor teknologiutvikling har siden opplysningstiden vært en dominerende faktor på veien dit vi nå befinner oss: Vi er mange, vi er komfortable og vi er i god gang med å ødelegge forutsetningene for mye av livet på planeten.

– Og hvordan relaterer du det til bildene dine?
– Det handler om at disse gjenstandene vi har rundt oss er direkte spor av menneskene, og vi omgir oss mer eller mindre reflektert til det verket vi har skapt. Og om det helt essensielle spørsmålet om nå menneskene egentlig er så veldig overlegne. Vi har denne evnen til refleksjon som har gjort at vi som art har kunne gjøre teknologiske fremskritt, men kostnadene har vært enorme. Og det kan også rasere mye av livet på jorda, i hvert fall slik vi kjenner det nå.

Subjective genesis: Det vi oppfatter som virkelighet er egentlig bare rsultatet av hjernens behandling av signalene sansene sender den fra den ytre virkeligheten. Derfor må alle tankeprosesser utover våre rene  instinkter være relativt flytende og smidige. De må være kontekstsensitive. De må kunne brytes ned og korrigeres når de ikke tjener sitt formål!

– Men hva har det med en hammer å gjøre?
– Vi er bare mennesker, og har vondt for å se ting fra andre perspektiv enn det menneskelige. Summen av all menneskelig kunnskap vil aldri bli mer enn en liten del av det totale bildet. Det vi tror vi vet på individuelt nivå, er bare en liten del av den kollektive menneskelige innsikt, og vi vil alltid være relativt subjektive. Og her kommer Maslows teori inn; at har du kun en hammer, så vil du alltid behandle det du møter som en spiker. Vår rasjonalitet har alltid vært vår styrke, men det er også den som begrenser oss, og kanskje til og med vil ødelegge oss.

Bentdals bilder er helstøpte meditasjoner rundt det menneskelige. Ikke bare over de sporene vi etterlater oss, men også undring over hvor vi skal. Både som individer og som menneskehet. Det vi før så på med slitte blikk, inviteres vi nå til å se på med nye øyne. Sette til side det analytiske og oppleve det rundt oss som for første gang … kanskje man skulle prøve dette hjemme likevel?

Biological singularity: Den teknologiske singulariteten, med alle sine potensielle løfter og farer ser dermed ut til (fra et «natur-perspektiv») å være lite annet enn forlengelse av en «biologisk singularitet» som allerede har manifestert seg i form av den menneskelige hjernen. Vår utvikling innen kultur, informasjonsbehandling og teknologi har vært eksponesiell i minst 100,000 år – og herjer planeten i skrivende stund.

Nærvær i frakoblingens tid

Marina Abramović, The Cleaner, 2010. Courtesy of the Marina Abramović Archives.

Denne uken er siste sjanse til å få med seg Marina Abramovic sin utstilling The Cleaner på Henie Onstad Kunstsenter – et retrospekt som tar for seg sentrale verk i kunstnerens karriere.

The Method er en del av Abramovics utstilling på Henie Onstad Kunstsenter – en slags performance der publikum selv skal oppleve verket gjennom egen deltakelse. Abramovics metode er utarbeidet over mange år, og går ut på å utvikle og skjerpe tilstedeværelsen i tid og rom. Høres ut som noe vi stressede hverdagsmennesker kunne trenge.

Jeg må innrømme at forventningene er skyhøye mens jeg står i kø for å komme inn på The Method. Vi blir sluset inn, fire om gangen, til de hviskende instruksene fra en veileder kledd i svart. Vi blir bedt om å legge fra oss mobil og klokke og alt som ellers kan kalle oss tilbake til virkeligheten. I sokkelesten og uten yttertøy blir vi forsiktig ledet inn til det første rommet, et slags avklimatiseringsrom der vi gjør en rekke fysiske øvelser vist på en TV skjerm av en kvinne, akkompagnert av Abramovics litt nasale og myndige stemme. «Now shake your whole body», for å kaste av oss stress, forklarer den samme stemmen, «put your index finger in your nose and wiggle it around». Og slik fortsetter det gjennom ti øvelser som ifølge stemmen skal få oss til å skjerpe alle sanser. Føltes litt som å være på en forenklet, humoristisk yoga-klasse. Når man har gått igjennom øvelsene, er det ut i gangen for å få på seg øreklokker for å stenge all lyd ute.

Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Med øreklokkene på og spent av forventing er det betryggende når en svartkledd person kommer gående saaaakte mot meg og tar meg i hånden og leder meg saaakte bortover i dette store værelset som rommer sju stasjoner hvor de forskjellige øvelsene foregår. Følelsen av å bli tatt varsomt i hånden av en fremmed føles intim og overskridende i seg selv. Jeg blir ledet bort til en stol som er satt opp mot veggen. Foran hver av plassene er det festet et farget papir mot veggen; rødt, blått, grønt, gult. Stolen jeg blir tildelt har en rød lapp, og uten at det blir sagt noe som helst, skjønner jeg at her kan jeg sitte så lenge jeg vil. Jeg blir sittende en stund, hvor lenge aner jeg ikke, da alle tidsmålere er forsvunnet. Men jeg stirrer inn i det røde og merker fort at bevisstheten ikke er vant til denne typen oppmerksomhet, og det føles avslappende å kunne la tankene vandre.

Resten av seansen, som jeg brukte to og en halv time på (fant jeg ut etterpå), var i sin helhet av det meditative slaget. Enten det var å telle riskorn, gå ekstremt sakte over en satt strekning, ligge på en feltseng med lukkede øyne, stå stille eller sitte stille, fikk det frem følelsen av at man skulle samle tanker, fokus, uten noen intensjon om å skulle noe som helst, men kun være til stede i øyeblikket.

Som en avslappende øvelse i hastighetens tid virket verket helt etter hensikten. Pulsen ble roligere og pusten dypere. Men som et banebrytende verk som det har tatt verdens mest berømte performance-kunstner mange år å utvikle … i et slikt perspektiv synes jeg det falt fullstendig igjennom. Det var verken spesielt originalt, banebrytende eller overskridende (kanskje med unntak av å bli holdt i hånden av en fremmed). Jeg har opplevd mer fantasifulle og dyptpløyende øvelser satt sammen av amatører på bydelens samfunnshus og på videoer om mindfulness på YouTube. For all del, opplevelsen føles spesiell, men det er kun fordi de 25 veilederne er fullstendig gjennomførte i rollene sine som svartkledde Vergil-er som skal lede Dante i de syv sirkler. Bortsett fra at dette føles fullstendig trygt, på grensen til kjedelig og uoriginalt, hvor den største risken er å ha ubesvarte anrop på mobilen når du er ferdig.

Resten av utstillingen står til 11. mars, og er, om enn noe fragmentert, så absolutt en opplevelse og en viktig oversikt over en av samtidens mest innflytelsesrike performance-kunstneres verk og virke de siste 50 årene.

Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Dette må du få med deg!

Det er mye nytt og spennende som skjer på gallerifronten om dagen. KUNST gir deg en liten oppdatering.

Lumina Gallery – nytt galleri i Vika
I det nye kulturhuset Røverstaden i de tidligere lokalene til Stenersenmuseet har det dukket opp en rekke interessante kulturaktører, deriblant det nystartede fotogalleriet Lumina Gallery. Her skal fotoveteranene Anette Skuggedal og Laara Matsen ikke bare presentere fotoutstillinger, men også ha workshops, seminarer, foredrag, et mentorprogram og en solid bokhandel. Først ut er fotografen Sandro Miller (f. 1958) med utstillingen Malkovich, Malkovich, Malkovich: Homage to Photographic Masters. John Malkovich, som for de fleste er kjent som skuespiller, har nå lånt sitt fjes og sitt talent til å gjenskape ikoniske bilder fra kunst- og kulturhistorien. I 41 forskjellige bilder gestalter han kjente personligheter som Einstein, Marilyn Monroe, John Lennon og Simone Beauvoir, for å nevne noen, men for øvrig er hvert enkelt av dem gjenskapt som det originale fotoet. Prosjektet er ifølge fotograf Miller en hyllest til fotohistorien og bilder som har inspirert ham.

Lumina Gallery. 

Galleri A – Lag på lag
Erle M. Kyllingmark er en fotograf med mange lag. Både bokstavelig og metaforisk. I sin nyeste utstilling In the Dark it Shines Through har Kyllingmark tatt teknikken med flere eksponeringer til et nytt nivå. Med to analoge belgkameraer fra 1940- og 50-tallet skaper hun fotokunst når hun lar tre eksponeringer, tatt etter hverandre, utgjøre ett bilde. Tre forskjellige motiver smeltes sammen på den negative filmen før den trekkes frem. Resultatet er blitt vakre og krevende bilder der minner, stemninger og tid oppløses og forenes i en visuell symfoni. «I vanskelige opplevelser kan det ligge berikende øyeblikk. For meg gjenspeiles dette i det tekniske når jeg jobber med lagvis fotografering; det er i de mørkeste partiene i et bilde det slippes mest igjennom fra de andre eksponeringene.» Sier Kyllingmark selv. Utstillingen står til 4. mars.

IDST #3 av Erle Kyllingmark.

Galleri Briskeby i ny drakt
Etter 12 års drift utvider galleriet virksomheten og flytter til nye, flotte lokaler i Skovveien 27, vegg i vegg med det gamle. Daglig leder Line Harr Skagestad forteller at etterspørselen etter plasskrevende verk som maleri og skulptur ble så stor at de bestemte seg for å utvide lokalene. Dørene åpnet 15. februar med to store utstillinger: Gruppeutstillingen I N T R O med Yngve Henriksen – maleri / Ingrid Haukelidsæter – maleri / Christopher Rådlund – maleri / rebeliCa angeCCa – tegning / Terje Roalkvam – skulptur. Galleri Briskeby viser også separatutstillingen Another path med Roar Kjærnstad, hans første separatutstilling som ren grafiker. Utstillingene står til 11. mars.

Galleri Briskeby.

Galleri Fineart – God som gull
Det nyeste tilskuddet til Galleri Fineart er gullsmed og smykkedesigner Celine Gulset. Etter fire års utdannelse og med svennebrev fra både Norge og Danmark dro Gulset hjem og fullførte drømmen i 2011. I eget verksted kunne hun nå skape sin egen smykkekolleksjon med eget merkevarenavn: GULSET. Den slo godt an, og i 2015 ble hun kåret til Årets gründer i Asker og Bærum. Smykkene hennes kan sees på flere kjendiser, og etterspørselen er stadig økende. Og nå kan du altså få de unike smykkene hos Fineart!

Gulset

Videoblogg: Gullsmed Celine Gulset

Lager en gullsmed sin egen giftering?

Vi har tatt turen til Celine Gulset i hennes verksted.
Gulsets design kjennetegnes ved smykkedesignerens sans for kvalitet og perfekt utførelse hvor håndverket står sterkt. Alle smykkene tilvirkes i Norge og de fleste arbeides frem fra eget verksted i Asker. Gulsets design spenner fra tidløst og minimalistisk til massivt og iøyefallende. Smykkene lages i eksklusive materialer som sølv, gull, edelstener og diamanter.

Vis meg ditt landskap og jeg skal si deg hvem du er

Kitty Kielland, Torvmyr, 1897, 104 x 158, olje på lerret. KODE Kunstmuseer og Komponisthjem. Foto: Dag Fosse/KODE

Når Kitty Kiellands bilder stilles ut på Lillehammer kunstmuseum, er det naturen som får hovedrollen.

Jeg skjønner at jeg har gjort noe riktig når min datter på 12 år spør meg, da vi går over Alexander Kiellands plass i Oslo, om Alexander var broren til Kitty Kielland. Og jeg ville nok ikke vært alene om å være fornøyd med akkurat dette spørsmålet. Kitty Kielland, som var litt av en kvinnesakskvinne, var på ingen måte fornøyd med å være noens søster, datter eller kone. Hennes samtidige Henrik Ibsen ville kanskje ha beskrevet henne som en som var seg selv fullt og helt, ikke stykkevis og delt.

Kitty Lange Kielland ble født 1843 i Stavanger og regnes som en av de første store norske kvinnelige landskapsmalere. Hun var også en av stifterne av Norsk kvinnesaksforening, men fordi hun mente det måtte være mulig å kunne kombinere rollen som mor og arbeidende kvinne, ble hun sett på som litt reaksjonær blant datidens feminister.

Hennes tidligste bilder holdes i en realistisk stil, men så flytter hun til Paris og blir boende der i ti år. Som en av de første norske kunstnerne tok hun med seg impulser fra fransk 1880-tallsmaleri og innførte nyromantikken i Norge. Kielland var en stadig utforskende kunstner som ikke var redd for å eksperimentere med nye motiver og malemåter.

Lillehammer kunstmuseum har nå en omfattende utstilling av Kiellands arbeider; over 100 verk innlånt fra en rekke kunstinstitusjoner og private samlinger.

Hver søndag klokken 14 er det gratis omvisning i museet, og vi henger oss på gruppen som får kyndig veiledning av konservator og med-kurator Janeke Meyer Utne.

Hun forteller at Kielland inntok mannens arena som yrkesaktiv, landskapsmaler og samfunnsdebattant. Kvinner som før ville male, var ofte bundet til hjemmet og måtte nøye seg med å male interiører og sin familie. Men ikke Kitty Kielland. Hun dro staffeli og malesaker ut i naturen, og spesielt var hun fascinert av det forblåste landskapet på Jæren. Mindre kjent er det kanskje at hun også malte fra det norske høyfjellet.

Vi er så heldige å få en prat med kurator Janeke Meyer Utne og stiller henne noen spørsmål:

Foto: Jørn Hagen Art Photo

– Hva var viktig for deg å få frem i denne utstillingen om Kitty Kielland, og hvordan skiller den seg fra utstillingen som var på Stavanger Kunstmuseum?

– Først og fremst å få frem hvilken banebrytende kunstner Kitty L. Kielland var – og hvor overraskende aktuell hun er for oss i dag. Hvordan opplever vi torvmyrmaleriene med dagens kunnskap om myrenes viktige rolle i økosystemet og klimautfordringene? Hva betyr sannhet og frigjøring, som var så avgjørende for Kitty Kielland, for oss?

Stavanger Kunstmuseum, med Inger M. L. Gudmundson som hovedkurator, har gjort et fantastisk innsamlingsarbeid og kuratoriske grep som er gode. Vi har valgt å videreføre grunnideen i utstillingen og utdype noen tema. Utstillingen er bygget opp kronologisk for å vise utviklingen i kunstnerskapet og hvordan Kielland stadig fornyet seg i tråd med tendenser i samtiden, som plein air-maleriet, realismen og nyromantikken. Og det viser ikke minst hvordan hun på flere områder var helt nyskapende: Hun var den første som introduserte nyromantikken i norsk kunst og som løftet frem jærlandskapet. Utstillingen gir tematiske dypdykk i nettopp nyromantikken og torvmyrmaleriene.

Et tema som knapt nevnes i det som er skrevet om Kitty Kielland, er hennes fjellmotiver. Hun så paralleller mellom det bare, storlinjede høyfjellslandskapet og det åpne jærlandskapet. I utstillingen har jeg derfor valgt å trekke dem frem som et eget tema. De er kanskje ikke hennes mest nyskapende, selv om det er noen perler der også. Kielland reiste til Tyin (Jotunheimen) i 1896, -97, -98 og 1902 og deretter til Høvringen (Rondane) i 1905, -06 og -07. Vi håper det lar seg gjøre å oppspore flere verk, og å finne mer informasjon om disse reisene.

En annen side ved hennes kunstnerskap som mange ikke vet om, er at hun malte en rekke interessante og vakre interiørskildringer. Blant dem finner vi skildringer av Kiellands og Backers felles hjem og atelier i Paris, som også Harriet Backer har malt flere motiver fra. For øvrig var Kielland den første til å male samtidsinteriører av dem.

Hver søndag klokken 14 er det gratis omvisning i museet.

Kurator Janeke Meyer Utne. Foto: Jannecke Lønne Christiansen.

– Apropos Harriet Backer, de to bodde sammen i Paris i en lengre periode, og det er blitt spekulert mye på om de to hadde et kjærlighetsforhold – hva kan du si om det? 

 – Da utstillingen ble vist i Stavanger, etterlyste to mannlige kritikere en diskusjon rundt det den ene omtalte som «elefanten i rommet»: Kielland og Backer var samboere i nærmere 40 år. Var de venninner eller kjærester? Det er et spørsmål som også publikum er opptatt av. Derfor valgte jeg å tematisere det i utstillingen, på tross av at spørsmålet oppleves som mindre relevant for tolkningen av kunstnerskapet. Temaet er ikke motivisk skildret, foruten interiørbildene som kan betraktes som vennskapsportretter. Og gir ny kunnskap om eventuell legning oss større innsikt i hennes kunstnerskap? Jeg tror grunnen til at spørsmålet oppstår, er at vi ser fortiden i lys av nåtiden, hvor homoseksualitet ikke lenger er straffbart eller et tabu.

For å forstå samboerskapet må man sette seg inn i 1800-tallets syn på vennskap og kvinnens rolle i familien, yrkeslivet og offentligheten. På 1800-tallet var skillet skarpt mellom det offentlige liv og hjemmesfæren, som var kvinnens domene. For borgerskapets kvinner var det nærmest umulig å kombinere arbeid og ekteskap, og som enslig og yrkesaktiv var det vanlig å dele husholdning med andre kvinner. Dette var en naturlig videreføring av den tette kvinneverdenen man vokste opp i. Felleshusholdningene fylte flere funksjoner, både økonomisk, emosjonelt og sosialt. Det var knapt mulig for ugifte kvinnelige kunstnere å dra alene på studietur, og utdanne seg utenlands uten en kvinnelig følgesvenn. Det er derfor mest sannsynlig at Backer og Kielland bodde sammen av praktiske, økonomiske og kollegiale grunner – og fordi de delte et nært vennskap.

Det finnes ikke noe belegg i kildene om at dette var et kjærlighetsforhold, og heller ingen spor av dette i hennes motivkrets. Kunsthistoriker og Kielland-spesialist Marit Lange viser til brev hvor relasjonen mellom Kielland og forfatteren Garborg er omtalt, og som viser at Kitty Kiellands følelser for Garborg ikke var gjengjeldt. De hadde like fullt et livslangt vennskap. Vi vet også at Harriet Backer nærte en ulykkelig kjærlighet til maleren Eilif Peterssen.

Foto: Jørn Hagen Art Photo

– På hvilken måte var Kitty Kielland banebrytende – da tenker jeg både på som maler og kvinne?

 – De færreste er klar over at Kielland også var en ivrig samfunnsdebattant, skribent og kvinnesakskvinne. Hun debatterte heftig om kjønn, etikk og kunst, og i 1884 var hun med på å starte Norsk kvinnesaksforening. Hun tok bl.a. til motmæle mot teologene, som mente at kvinnefrigjøringen var til skade for samfunnet og at en slik frigjøring gikk mot kristendommen. Det var høyst uvanlig for kvinner å gå mot menn i offentlig debatt på slutten av 1800-tallet.

Sett fra dagens perspektiv er Kiellands tanker om likestilling framsynte. Hun argumenterte for forening av yrkesutøvelse og familieliv. Kvinner skal få forvalte moderskap, men dette må ikke gå på tvers av deres mulighet for å følge sitt kall og sine individuelle talent.

Interessant er det også at Kitty Kielland forstod betydningen av å styrke den norske kunstscenen og fremme de unge og nyskapende kunstnerne. Hun testamenterte 20 000 kroner til Nasjonalgalleriet, «Kitty L. Kiellands legat», som skulle gå til innkjøp av kunst. Kriteriet hun satte, var at det skulle kjøpes kunstverk som brøt med tradisjonen og som tilfører noe nytt, og «hvorved man føler, at man staar ligeoverfor en betydelig begavelse, selv om billedet kan være ensidigt og rart.» Hun var også en sterk tilhenger av den unge kunsten.

Om Kitty Kiellands motiver ikke avspeiler hennes engasjement for kvinnesaken, viste hun det ved sitt levesett. Det som imponerer er hvordan hun har trådd inn på mannens område, som profesjonell kunstner og innen en mannsdominert sjanger. Hun og Backer er de to første kvinnelige kunstnerne som skriver seg inn i den norske kunsthistoriske kanon. Dette er på alle måter en imponerende modig dame, både som kunstner og kvinne!

Utstillingen på Lillehammer kunstmuseum står frem til 29. april 2018.

 

Kitty Kielland, Atelierinteriør, 1883. 43x37 cm. Olje på lerret. Lillehammer Kunstmuseum. Foto: Jørn Hagen Artphoto

Mor og datter på museum.

Fasaden på tilbygget til Lillehammer Kunstmuseum som Snøhetta og Bård Breivik utarbeidet sammen. Foto: Hilde Fauskerud.

Kunståret 2018 er i gang!

Den borgerlige byrde på Galleri Brandstrup.

KUNSTs redaktør tar seg en runde og anbefaler utstillinger og kunst-happenings i Oslo denne uken!

Januar er som julaften om igjen for kunstfolket – da er det åpninger av alle slag i de fleste gallerier og mye moro i museer og kunsthaller. Her gjelder det å skaffe seg oversikt (gå til LISTEN.no, for eksempel) og å prioritere nøye.

Sverre + Bjarne = Må se
Et absolutt must å få med seg i januar er selvfølgelig Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnes’ samarbeid om to utstillinger: Den borgerlige byrde på Galleri Brandstrup som står til 4. februar og Noe må gå i stykker på Galleri Rod Bianco som står til 18. februar.

Det har gått fem år siden braksuksessen i New York, der utstillingen deres ble kåret til Årets utstilling av Art Forum, og The New York Times kåret den til en av årets mest interessante utstillinger.

Mye har skjedd etter det. Mye unik kunst har blitt skapt, både sammen og på hver deres kant. Etter et brudd mellom de to kunstnerne har de funnet tilbake til hverandre igjen. Heldigvis. Og nå får vi se fruktene av denne gjenforeningen. Sentralt i begge utstillingene står den norske forfatteren Stig Sæterbakken. Vi får se malerier, skulpturer og installasjoner som kretser rundt forfatteren og hans litterære virke. Her er det bare å glede seg!

På Galleri Brandstrup er det også et eget DJ-program.

Noe må gå i stykker på Galleri Rod Bianco.

Fotoboklansering
Fotografen Raymond Mosken begynner endelig å få den oppmerksomheten han fortjener – med separatutstillinger og representasjon på diverse gallerier i Oslo. Nå er han aktuell med fotoboken Reflections from the Surface på Kontur Forlag, som lanseres på Tronsmo bokhandel 18. januar kl. 17. Rekker du ikke lanseringen, er signerte utgaver av boken tilgjengelig i den eminente bokhandelen som for øvrig har en stor og eklektisk fotobokavdeling.

Galleri Balder
Fotogalleriet Balder har en unik samling vintage-bilder for salg, men viser også fortløpende ny fotokunst. Den neste på programmet er den spanske kunstneren Jon Gorospe som med dette har sin første separatutstilling i Oslo, Half Way There, som åpner 19. januar. Utstillingen er en dialog mellom Gorospes første prosjekt Almost Black og hans pågående arbeid med serien Nord. Bildene tar for seg vårt forhold til landskap både på et fysisk og emosjonelt plan, og kunstneren selv regnes som en av Spanias viktigste samtidsfotografer.

Ny fotobok av Raymond Mosken, Reflections from the Surface.

Fotograf Jon Gorospe på Galleri Balder.

Brudd og bærekraft
Brudd er et kunstnerdrevet galleri hvor i alt 20 medlemmer presenterer og selger sine arbeider. Et herlig sted jeg personlig ikke klarer å gå utenom når jeg går opp Markveien. Nå har de tatt for seg et helt spesielt tema: en konstruksjon, inspirert av den utrydningstruede honningbiens sekskantede voksbygg. Arbeidene er utviklet med utgangspunkt i følgende stikkord til inspirasjon: Re-design, alternative materialer og gjenbruk, Small Space Art og miniatyrer og «smarte» objekter med flere funksjoner. I en tid da alle menneskelige handlinger er med på å påvirke kloden, er dette en spennende påminner om at små ting kan gjøre store forskjeller.

Står til 3. februar.

Galleri K
John David Nielsen ble på 60-tallet regnet som del av en nyromantisk bevegelse i norsk kunst som la vekt på en dempet koloritt etter fransk postimpresjonistisk påvirkning. Dette er en karakteristikk som fremdeles kjennetegner Nielsens malerier. Nå er han aktuell med helt nye verk på Galleri K med en detaljrik fremstilling av mennesker i et slags kammerspill, med bymiljøer og stilleben som alle har en fortelling man får lyst til å dykke nærmere ned i. Utstillingen står til 18. februar.

John David Nielsen på Galleri K.

Time to jazz

Foto: Munchmuseet

Når Munchmuseet inviterer til konsert, hører folk definitivt etter! Velkommen til en unik aften med jazz, rapp – og kunst, selvfølgelig!

Jeg vet ikke hva slags forhold Edvard Munch hadde til jazzmusikk, men han levde omtrent samtidig som de store mesterne innenfor denne sjangeren. Jazzen, som mange mener ble oppfunnet med Buddy Bolden da han startet sitt første band i 1895, gled inn i en tid da det ikke bare var brytning i musikken, men også, som vi vet, i kunsten. Med kubismen og modernismen med alle dens sjangere. Jazz og moderne kunst passer sammen. Det handler om å bryte grenser. Improvisere. Følge impulser og gjøre noe som ikke har vært gjort før.

Så det er vel ikke helt tilfeldig at Munchmuseet i fjor (etter 40 år!) tok opp sin gamle tradisjon med å holde jazzkonserter på huset. Konsertserien kurateres av Espen Horne, kjent fra Bobby Hughes Experience og Jassbox, og skal foregå i museets konsertsal – i samme sal som Norsk Jazzforum startet sin konsertserie i 1965.

Meningen er å rette søkelyset mot en ny generasjon musikere som ikke bare sprenger sjangermusikalske grenser, men som også trekker trådene bakover i musikkhistorien og lar seg inspirere av den banebrytende jazzen på 1960- og 70-tallet, kan man lese på arrangementets FB-side.

Foto: Munchmuseet

Jeg må ærlig innrømme at min jazz-kjennskap er en smule begrenset. Miles Davis’ Kind of Blue, Chet Baker og noe brasiliansk smooth jazz med Getz/Gilberto ligger i en eske i loftsboden sammen med en masse andre CD-er, og har vel ligget der en stund. Jeg har kanskje tenkt at jazz er en sjanger som er for utfordrende for meg. For krevende. For cool, kanskje. Jeg har en tendens til å vende meg mot det sentimentale.

Så det er uten de helt store forventningene vi blir sittende ute i foajeen og drikker et par glass vin mens DJ Espen Horne spiller norsk jazz i baren før konserten starter. Men allerede etter bare et par låter merker jeg at jeg er interessert. Merker at jeg stopper samtalen med min venn for å høre. Er dette jazz? tenker jeg flere ganger.

Etter er par veldig gjerrig skjenkede glass vin (fy fy til museumsbaren!) slipper vi inn i museets festlokaler. Stoler er satt frem, men det er mange flere folk enn sitteplasser, så her er det bare å skynde seg. Det må være nesten 400 mennesker i salen denne torsdagskvelden, og jeg tenker, som jeg i grunnen ofte gjør på Munchmuseets tilstelninger, at det er imponerende mange folk på arrangementene deres.

Arthur Kays Modulator.

Denne kvelden er det Arthur Kays Modulator som spiller, og ifølge museets hjemmeside blander bandet originalmateriale med et dypdykk ned i det tidligere norske plateselskapet Mais katalog (1973–1983).

Konserten åpner med Arthur Kay som spiller piano, men som etter første sett får følge av resten av bandet; Adrian Myhr på kontrabass, Henriette Eilertsen på fløyte, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og sist, men ikke minst, Ivan Ave på vokal.

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å gi en dyptpløyende kvalitativ vurdering av musikken, bare si at det var lekent, morsomt, overraskende, vakkert, noen ganger krevende, men hele tiden veldig bra. Ivan Ave på vokal, som visstnok er en «rising star» innenfor musikkmiljøet, hadde en stemme som gjorde at man skulle tro det satt en eldre herremann fra Brooklyn der opp på scenen, og ikke en ung gutt fra Vinje. Stemmen hans var New York, og han rappet uanstrengt under trygg ledelse av Arthur Kay. Og som om ikke det var nok, kom en mann (som antagelig var fra Brooklyn) fra publikum opp til scenen og begynte å danse en slags improvisert freedance. Beautiful!

Lena Cronqvist.

Per Inge Bjørlo.

Med Munchs enorme verk Alma mater og Solen som bakteppe var dette tett opp mot den perfekte musikkopplevelse for denne skribenten. Konserten varte en time, akkurat passe tid for en novise som meg.

Prisen på 150 kroner for konsert og utstilling er det ikke noe å si på. Og vi rakk også å få med oss Hode mot hode med Per Inge Bjørlo, Lena Cronqvist og Munch – en helt fabelaktig utstilling for øvrig, men det er en helt annen artikkel!

Det er planlagt fire konserter utover i 2018, så det er bare å følge med på museets hjemmeside for datoer fremover.

Kvelden inspirerte til å høre på mer jazz, og her legger jeg ved en link til The New Yorkers liste over 100 essensielle jazzplater. Jazz me in!

Göteborgs Konstmuseum

Peder Severin Krøyer, Hip hip hurra! 134,5 cm x 165,5 cm, 1888.

Man trenger ikke reise langt for de store kunstopplevelsene: KUNSTs redaktør har vært i Göteborg og latt seg imponere!

Jeg måtte altså bli 44 år før jeg fikk sett maleriet Hipp, hipp, hurra! av den danske kunstneren Peder Severin Krøyer (1851–1909). Men, i motsetning til mange andre kjente verk man ser for først gang i virkeligheten, så var dette maleriet akkurat like fylt av liv og lys som jeg hadde håpet på, og gjorde min dag veldig mye lysere.

Jeg befinner meg i Göteborgs Konstmuseum og er mildt sagt bergtatt. Jeg vet ikke om det er fordi forventningene ikke var så høye i utgangspunktet (for meg har alltid Göteborg vært forbundet med karuseller og sukkerspinn og en by man ikke helt tenker at man skal bruke tid på å reise til). But how wrong can one be.

Museumsbliss
Jeg hadde tre mål for reisen. For å oppsummere dem helt kort; å besøke Göteborgs Konstmuseum, se utstillingen til vinneren av Hasselbladprisen, Rineke Dijkstra, på Hasselbladsenteret og få med meg utstillingen Mozart’s Ghost i Göteborgs konsthall. Jeg hadde sett for meg å tråkke fra sted til sted denne nokså kjipe og regnfulle dagen, da jeg til min store glede og overraskelse oppdaget at de alle tre hadde tatt bolig under samme tak i konstmuseets lokaler. Bliss. I tillegg var det en ganske ok restaurant og museumsbutikk å spotte. Jeg hadde syv timer til disposisjon, og jeg var ikke bekymret for at dagen skulle bli lang. Tvert om, her var det bare å sette i gang.

Samlingen
Først er det greit å få seg en oversikt over de forskjellige salene og hva som befinner seg hvor. Museumsbrosjyren forklarer godt hva du kan se hvor – og jeg fulgte dens råd – nemlig å ta heisen opp i sjette etasje og jobbe meg nedover. Her var det jeg på forhånd hadde sjekket at Hipp, hipp, hurra! befant seg blant andre nordiske storheter som Anders Zorn, Carl Larsson og Edvard Munch. Og for meg var det intet mindre enn en stor opplevelse å få se Nordisk sommarkväll av Richard Bergh, et maleri som for meg omfavner hele den nordiske sommeren som virker så langt unna en midtvinterdag som denne. De forskjellige salene tar også for seg svensk modernisme, göteborgskoloristerna – en skole der farge var viktigere enn form – samt en rekke imponerende verk av Picasso, van Gogh, Renoir, Chagall og Degas, for å nevne noen.

Rembrandts Sammensvergelsen til Julius Civilis henger nå i Göteborg, utlånt fra Nationalmuseum i Stockholm.

Et sjeldent syn
Til slutten av april 2018 kan de besøkende se et av Rembrandts store mesterverk, Sammensvergelsen til Julius Civilis, malt i 1661. Maleriet, som måler 309 x 196 centimeter, har nettopp denne gløden som synes å komme innenfra maleriet, noe som forsterker det allerede dramatiske scenarioet med en gruppe batavere som sverger troskap til Julius Civilis mot den romerske keiseren. Maleriet henger vanligvis i Stockholm. I denne utstillingen får det også selskap av Rembrandts Ridderen med falken, samt flere av hans grafiske arbeider og malerier av hans studenter og samtidige fra The Dutch Golden Age. Bare denne utstillingen er verdt turen alene.

Gullalder, pole-dancing og museumsbutikk
Hvis man ikke allerede føler seg mettet av inntrykk, er det bare å ta heisen ned og gå inn i de forskjellige salene med dansk gullalder, gamle mestere fra eldre europeisk kunst, samt en skulpturavdeling som rommer fabelaktige verk av blant andre Charlotte Gyllenhammer, Monika Larsen Dennis og ikke minst Cajsa von Zeipels enorme pole-danser med tittelen Seconds in Ecstasy, satt side om side med klassikere av Alexander Calder og Henry Moore.

 

Rineke Dijkstra.

Hasselbladstiftelsen
Hasselbladsenteret er for Göteborg det Fotografiska er for Stockholm; et senter der foto av ypperste kvalitet vises. Denne gangen var det en utstilling med nederlandske Rineke Dijkstra som har vunnet The Hasselblad Award 2017 (på en million svenske kroner). Hun regnes som en av de viktigste samtidskunstfotografene med temaer som portretter av unge kvinner fra barndom til voksen der modellene ofte blir fanget i et ubevoktet øyeblikk som avslører sårbarhet og nerve. På Hasselbladsenteret vises nye utstillinger tre ganger i året, og det er også mulig å booke omvisninger og foredrag.

Göteborgs konsthall
Overgangen fra europeisk gullalder til blinkende skjermer og animerte spill med store rosa romper kunne nesten ikke vært større. Og hadde jeg hatt enda bedre tid, hadde jeg nok satt meg i cafeen og tatt en cappuccino for å fordøye de foregående inntrykk før jeg bega meg over til konsthallen. Her vises det samtidskunst i stadig skiftende utstillinger. Akkurat nå er det cyberfeminisme og internettkunst som står sentralt i utstillingen Mozart’s Ghosts, som tar for seg vår rolle, både som mennesker og feminister i cyberspace! Det digitale er et fenomen vi kommer til å se mer av i kunsten, så her er det bare å ta forundringsbrillene på og gi seg i kast med en verden som vekker like mye ubehag som glede.

Göteborg kunstmuseum er Sveriges tredje største kunstmuseum.

Mozart’s Ghosts på Göteborg konsthall.

Syv timer var på ingen måte nok for å utforske alle de fantastiske utstillingene som var under ett og samme tak i enden av hovedgaten Avenyen i Göteborg sentrum. Og jeg kunne fint tilbrakt en dag til på samme sted. Og jeg kommer helt klart tilbake.

På veien ut klarte jeg ikke å styre unna museumsbutikken (de som kjenner meg, vet at jeg ikke klarer å gå innom en museumsbutikk uten å bruke en liten formue hver gang). Ikke denne gangen heller, og det ble tegnebøker til datteren og Mummi-magneter til hele familien.

Men altså, hvis man klarer å styre utenom museumsbutikken, kan en tur som dette koste så å si ingenting. Med bussbilletter til 129 kr hver vei fra Oslo og en inngangsbillett på 60 kr som dekker inngangen til alle stedene, får man en flott tur til under 400 kr. Man trenger i hvert fall ikke spørre meg to ganger igjen (…men hvorfor i all verden skal man nå egentlig styre unna museumsbutikken?) Sees i Göteborg!

Ingen kunst med julegaver!

Lillian Reif viser frem et godt julegavetips!

Lurer du på hva du skal gi dine kjære i julegave- fortvil ikke lenger. KUNSTs redaktør viser vei bort fra julestresset!

Det skjer hvert år; fire dager før julaften og jeg har ikke kjøpt en eneste julegave. I panikk kaster jeg meg rundt i en svett og stressende virvelvind der jeg kjøper alle gavene i én og samme sleng, noe som blir både dyrt og upersonlig.

Men i år skal alt bli annerledes: Jeg skal nemlig kjøpe kunst til hele hurven! Det hørtes dyrt og vanskelig ut tenker du nå, men nei da, slettes ikke. Og her er hvordan jeg skal gjøre det:

Orntli kunst…
….trenger ikke være så dyrt som man tror. Hvis man ikke nødvendigvis må gi bort et stort oljemaleri av en kjent kunstner, men heller kan velge et lite grafisk verk fra en mindre kjent kunstner, kan man få kunst for noen hundrelapper. Dette gjelder både grafikk og foto. En vinn vinn for alle vil jeg si. Et alternativ er å gå flere sammen om et dyrere verk. I stedet for at alle i familien gir tante Gunda et par sokker hver, slå dere sammen og kjøpe den skulpturen hun alltid har ønsket seg. Det blir garantert den juleaftenen hun aldri kommer til å glemme.

Kunsthåndverk
Kunsthåndverkere er også kunstnere, og jeg har aldri hørt noen klage over at de har fått en vakker kopp, et fat, et smykke eller et tekstilverk i julegave.

Det er mange kunsthåndverkere som holder verkstedene oppe i førjulstiden og det er få ting som gir meg mer julestemning enn å rusle rundt fra verksted til verksted og spise pepperkaker og løfte på håndlagde keramikk-kopper.

Nydelig keramikk av Anne Udnes.

Museumsbutikkene…
…er ofte nydelig pyntet til jul. Jeg klarer aldri å gå inn i en slik butikk uten å minst kjøpe et postkort eller en magnet med en kunstreproduksjon på forsiden. Og her kan man virkelig få tak i vakre og unike produkter. Ofte gjenspeiler utvalget i butikken den utstillingen som vises i museet, men i tillegg er et nøye utvalg av designvarer, kunstbøker og kunstduppeditter også alltid tilgjengelig.

Kunst i bok
Jeg elsker harde pakker under juletreet. Og helst vil jeg at det skal være kunstbøker. Vakre og fulle av kunnskap, bedre blir det ikke! Se linken under for et knippe bokhandlere i Oslo som spesialiserer seg på kunstbøker.
Bokhandlere i Oslo

Det er mange…
…som går med en uforløst kunstner i magen. Hvorfor ikke ta din kjæres kunstneriske ambisjoner på alvor og gi ham et malekurs til jul? Det er nesten ikke grense for hvor mange skoler, kunstnere, kunstinstitusjoner, og kunsthåndverkere som tilbyr kurs i alt fra treskjæring, akvarellmaling, keramikk, skulptur, oljemaling, fotografi- så her er det i grunn bare fantasien og interessen som setter grensen. En gave som gir stor glede og ny kunnskap, og hvem vet – kanskje du får et nytt bilde når semesteret er over!

Det fins et stort utvalg av spennende kunstkurs der ute!

Kunstbøker under treet slår aldri feil.

Magasiner
Det er mange flotte kunstmagasiner det går an å gi bort abonnement på. Det er, bokstavelig talt, gaven som fortsetter å gi gjennom hele året. Her kan dine kjære holde seg oppdatert på alt som skjer innen kunstverdenen og bli kjent med nye kunstnerskap. Bare vær obs på at mange av kunstmagasinene er bransjeblader og passer best for profesjonelle kunstnere. Andre magasinet er mer rettet mot et publikum som ikke nødvendigvis er kunstutdannet, men har en stor kunstinteresse (Magasinet KUNST er i så måte et godt valg i siste kategori vil jeg helt upartisk påstå!) Pakk inn et eksemplar av siste utgave av magasinet og legg det under juletreet sammen med gavekortet! Garantert suksess!

Kunstopplevelser
Kunstopplevelsen er tross alt det viktigste med kunsten. Det å gå på museum , kunstforedrag eller kunstreiser er noen av det beste i livet for min del. Derfor kommer jeg til å gi bort en del kunstopplevelser til de av mine nære jeg mener bør komme seg opp av sofaen og inn i kunstsfæren. De fleste museer tilbyr årsmedlemskap som gir deg gratis adgang og invitasjon ved spesielle arrangementer. Et slags museums VIP, med andre ord. Ellers arrangeres ofte kunstinstitusjoner, hoteller, og kunstklubber foredrag og kunstopplevelser. Her er det også bare fantasien som setter grensen for hvor mye moro man kan gi bort.

Alternativt kan man bli enige om å ikke gi hverandre julegaver i det hele tatt og heller kjøpe gavene sine selv. Da er det ofte ikke grense for hvor mye man er villig til å bruke og hvor lystig julehandelen kan føles. Selv har jeg kjøpt meg to fotografier, det ene tenker jeg er fra meg selv i julegave, det andre skal være fra mannen min (han bare vet det ikke enda).

God jul!

KUNST bloggen



Lillian Reif er redaktør i magasinet KUNST og i magasinetkunst.no og dedikerer mye tid på å grave i kunstnernes sjelsliv og drikkevaner. Jeg har bodd mange år i Berlin og New York og bruker enhver anledning til å fortelle at jeg har studert ved Columbia University, der jeg pådro meg en uhelbredelig lidenskap for kunst og et enda mer lidenskapelig studielån. Nå er det payback time, og det er på tide at kunsten og jeg gjør opp regninga. Så regn med meg, så sees vi der det skjer. Også nås jeg på lillian@fineart.no