Facebook pixel
The Great Filter: Kanskje det rett og slett er lite fornuftig å hige etter å kolonisere universet? Kanskje det eneste fornuftige er å sikre en ansvarlig forvaltning av liv på jorden? Vi er fintunet til et liv på jorden, og jorden er «spesiallaget» for oss.  Løftet om en spennende fremtid ute blandt stjernene er som når kapteinen på Titanic annonserer at den egentlige festen starter senere – i livbåtene.

Fotokunstneren Jo Bentdal har tatt bilder av dagligdagse objekter funnet i hjemmet, og med dem vil han minne oss på at en hammer ikke alltid bare er en hammer.

Jo Bentdal står foran et av bildene sine på Shoot Gallery i Oslo. Et fotografi av en hammer som tilsynelatende flyter vektløst i vann. Et bilde som inviterer til undring, men også til en ren visuell opplevelse. Hele fotoserien tar for seg enkle objekter gjort om til form, lys og farger. En brennende sigarett i et blått askebeger på utbrent kull. En ringeklokke over en skinnfell. Hårstrå over en rød kule. En sirkel av hvitt, kaldt lys som svever over en nattblå bakgrunn. Intenst og forførende. Og man kunne fint latt det bli med det.

Men fordi Jo Bentdal også er fysiker og en intellektuell og et av disse menneskene som aldri klarer å la en hammer bare få være en hammer, snakker han intenst om hvordan han med bildeserien The Law of the Instrument vil prøve å få betrakteren til å tenke. Og ikke nok med det, han vil at vi skal tenke over hvordan vi tenker.

Den kjente psykologen Abraham Maslow (du vet, han som formulerte menneskets behovspyramide) har fått åpningssitatet til utstillingen med sin formulering fra 1966:

«Jeg antar det er fristende, hvis du bare har en hammer, å behandle alt som om det var en spiker.»

Og det er dette Jo Bentdal vil til kjernen i – at vi mennesker som art har et effektivt verktøy som har sikret oss dominans på planeten Jorden: vår analytiske hjerne. Et verktøy som har vært effektivt i menneskets utvikling av kultur, verktøy og teknologi som sikrer vår komfort og utbredelse som art. At våre gener, i likhet med alle andre gener, er egoistiske, har medført en tilbøyelighet til å plassere vår egen art, homo sapiens, i en særstilling.

Agaisnt the grain: Vår evne til å lage redskaper og å utvikle teknologi er et resultat av naturlig evolusjon, og dermed en del av naturen. Det finnes ingen garanti mot å utvikle seg til utrydning, men planeten vår kommer til å «overleve». Det er massevis av tid igjen på planeten jorden, og nye arter vil kunne utvikle seg til nivåer som er langt mer sofistikerte enn det vi befinner oss på, med eller uten våre gener som bidragsytere. Likevel virker det fornuftig å ha som mål å sørge for at de beste delene av vår kultur videreføres og videreutvikles, men det er rett og slett ikke mulig å utkonkurrere naturen.

– Men hvis jeg skal være djevelens advokat for et øyeblikk her: Er det noe galt med det? Gjør ikke alle arter det? Tar vare på sine egne?
– Jo, men vi er avhengige av et samspill. I vår tid ligger samspillets skjebne i menneskets hender. Nå har tiden kanskje kommet for å slutte å se på menneskets sterkeste side som et ubetinget gode, men samtidig håpe at den også kan brukes til å begrense vårt negative bidrag på planeten.

– Naturvitenskapens effektivitet innenfor teknologiutvikling har siden opplysningstiden vært en dominerende faktor på veien dit vi nå befinner oss: Vi er mange, vi er komfortable og vi er i god gang med å ødelegge forutsetningene for mye av livet på planeten.

– Og hvordan relaterer du det til bildene dine?
– Det handler om at disse gjenstandene vi har rundt oss er direkte spor av menneskene, og vi omgir oss mer eller mindre reflektert til det verket vi har skapt. Og om det helt essensielle spørsmålet om nå menneskene egentlig er så veldig overlegne. Vi har denne evnen til refleksjon som har gjort at vi som art har kunne gjøre teknologiske fremskritt, men kostnadene har vært enorme. Og det kan også rasere mye av livet på jorda, i hvert fall slik vi kjenner det nå.

Subjective genesis: Det vi oppfatter som virkelighet er egentlig bare rsultatet av hjernens behandling av signalene sansene sender den fra den ytre virkeligheten. Derfor må alle tankeprosesser utover våre rene  instinkter være relativt flytende og smidige. De må være kontekstsensitive. De må kunne brytes ned og korrigeres når de ikke tjener sitt formål!

– Men hva har det med en hammer å gjøre?
– Vi er bare mennesker, og har vondt for å se ting fra andre perspektiv enn det menneskelige. Summen av all menneskelig kunnskap vil aldri bli mer enn en liten del av det totale bildet. Det vi tror vi vet på individuelt nivå, er bare en liten del av den kollektive menneskelige innsikt, og vi vil alltid være relativt subjektive. Og her kommer Maslows teori inn; at har du kun en hammer, så vil du alltid behandle det du møter som en spiker. Vår rasjonalitet har alltid vært vår styrke, men det er også den som begrenser oss, og kanskje til og med vil ødelegge oss.

Bentdals bilder er helstøpte meditasjoner rundt det menneskelige. Ikke bare over de sporene vi etterlater oss, men også undring over hvor vi skal. Både som individer og som menneskehet. Det vi før så på med slitte blikk, inviteres vi nå til å se på med nye øyne. Sette til side det analytiske og oppleve det rundt oss som for første gang … kanskje man skulle prøve dette hjemme likevel?

Biological singularity: Den teknologiske singulariteten, med alle sine potensielle løfter og farer ser dermed ut til (fra et «natur-perspektiv») å være lite annet enn forlengelse av en «biologisk singularitet» som allerede har manifestert seg i form av den menneskelige hjernen. Vår utvikling innen kultur, informasjonsbehandling og teknologi har vært eksponesiell i minst 100,000 år – og herjer planeten i skrivende stund.