Tåpenes sammensvergelse
The Square kan fortsatt ses på norsk kino. Men skynt deg!
I filmen The Square beskrives kunstverdenen som selvhøytidelig, pompøs, tåpelig og uten evne til å leve opp til egne idealer. Ikke så ulikt virkeligheten, med andre ord.
The Square, regissert av Ruben Östlund, er Sveriges Oscar-kandidat 2018 og vant Gullpalmen i Cannes i år. Handlingen er lagt til Stockholm, og stedet er byens samtidskunstmuseum. Christian (danske Claes Bang), en kjekk mann i slutten av førtiårene, er kunstnerisk leder ved museet. Han nyter respekt fra de ansatte og lever et godt liv der han kjører elbil, gir til de fattige (når han har småpenger, vel å merke) og prøver så godt han kan å leve det politisk korrekte livet pålagt kulturfolket i Sverige à la 2017.
Men så begynner ting å rakne, alt på grunn av en hendelse rundt en stjålet mobiltelefon som Christian takler særdeles dårlig. Han mister fokus på jobben, og da ser et ambisiøst PR-byrå sitt snitt til å ta over kampanjen med å promotere museets siste utstilling med egne virkemidler. The Square, som utstillingen heter, er en lysende firkant som publikum skal kunne tre inn i og møte mennesker som medmennesker i en verden der nettopp det er lett å glemme.
Fra første scene sitter latteren løst da Christian skal forklare en innfløkt kuratortekst til en uvitende journalist (spilt av den eminente Elisabeth Moss fra bl.a. Mad Men), og det er aldri noen tvil om hvilken vei regissøren legger ut på med denne filmen. Spørsmålet er heller hvor langt han vil gå i latterliggjøringen av kunst- og mediebransjen.
Östlund går langt. Men aldri så langt at vi faktisk synes synd på aktørene, enten det er selvhøytidelige kuratorer, hensynsløse PR-folk eller gjennomført korrekte pappaer som sitter med babyen på fanget i styremøte.
Elisabeth Moss spiller en journalist.
Filmen gjør narr av opplagte tåpeligheter som innfløkte kunstutstillinger ingen gidder å se, uforståelige kunstverk og kunstfolk med nesa i sky.
Men filmen handler også i stor grad om den velferdsboblen vi i Skandinavia lever i, og vårt møte med tiggere og innvandrere. Vi prøver på vårt tafatte vis å være ok mennesker, men havner ofte i fallgruver laget av våre egne fordommer.
Og i denne filmen settes det et blendende lys på at kunstverdens konstante jag etter å være grenseoverskridende og tolerant, bare overgås av dens fordomsfullhet og snevre verdensbilde.
For er det en bransje som er avhengig om man er innenfor eller utenfor, så er det kunstverdenen. Man jobber i en verden som fremstiller illusjoner – i en aller annen form, og for at disse illusjonene skal ha gjennomslagskraft må det være en slags … tja, om ikke sammensvergelse, så i det minste en konsensus om at akkurat den illusjonen skal være verdt å bruke tid (og penger) på.
For mye av samtidskunsten kan føles som et bedrag. Vanlige mennesker føler seg utestengt og ikke invitert inn. Ikke bare skal de med sine skattepenger finansiere hele kalaset, men i tillegg skal de føle seg underlegne og ikke regnet med. Det er også disse holdningen filmen The Square tar for seg ved å fremstille kunstmiljøet som en ganske tåpelig gjeng som har laget en klubb der de får bestemmer hva som er bra og ikke. Og skjønner du ikke DET – da er det ikke håp for deg.
For meg var filmen hysterisk morsom, jeg kan ikke huske å ha ledd så mye på kino på mange år. Filmen gjør narr av en verden jeg i aller høyeste grad er plantet midt oppi og er en del av. Det var nesten så jeg kunne kjenne rødmen bre seg under noen av de pinligste og altfor gjenkjennelige scenene, uten at jeg skal gå i detalj.
Og filmen som helhet ble en påminner om hvilke mekanismer vi i kultur- og mediebransjen lett spiller på for å få den sårt tiltrengte oppmerksomheten vi vil ha rundt prosjektene våre. Og hvordan vi i dette jaget helt mister perspektivet på nettopp den kunsten The Square skulle minne oss på; å være medmennesker.
Som i et speil
Maleriene i serien Big Bend er basert på fotografier fra en reise i Texas.
Vibeke Slyngstads malerier av interiører, landskap og mennesker holder oss tilsynelatende på avstand. Helt til vi skjønner at det er oss selv vi nettopp har stått og betraktet.
COLOR ME GONE er Vibeke Slyngstads første museumsutstilling – på høy tid vil kanskje mange mene – og når den nå finner sted på Haugar Vestfold Kunstmuseum, er det med en kjølig poesi kunstnerskapet blir presentert. Bildene spenner tidsmessig fra 1990-tallet og frem til i dag. Utstillingen er kuratert av Tone Lyngstad Nyaas.
Som betrakter føler man seg ikke umiddelbart invitert inn i denne verdenen av minimalistiske interiører, mennesker som vender seg bort og landskap blendet i et kjølig lys. Men, i det man snur seg vekk, er det som om bildene blir hengende igjen. Ikke som bombastiske visuelle inntrykk, men som om de skulle vært ens egne minner. For det er jo nettopp slik man betrakter verden, ikke som perfekte komponerte tablåer, men i fragmenterte inntrykk, lys og speilinger.
Paviljongene, både The Nordic Pavilion og Barcelona Pavilion har fått sentrale plasser i utstillingen på Haugar. Den nordiske kjøligheten og den ikoniske modernistiske arkitekturen både lokker oss inn og skyver oss vekk i Slyngstads malerier.
Slyngstads utrykk er figurativt og tematisk spenner hun fra arkitekturens stilsikre form og hvordan menneskene plasserer seg i rommet til landskapsmalerier og portretter av mennesker. Flere malerier i serien Big Bend er malt fra fotografier kunstneren tok på en reise i Texas i 2016 og landskapet presenterer oss med farger og horisonter som grenser over i noe eventyraktig. Mange av bildene kan også minne om filmstills, der et øyeblikk er tatt ut av en historie vi bare aner omrisset av.
For denne betrakteren ble møte med Slyngstads bilder en meditativ reise i egne minner. Enten det var å ligge i sommergresset som barn og se sollyset filtrert gjennom gress og strå, eller det distanserte mennesket i den moderne arkitekturs rom, eller som barnets ensomme lek der det speiler seg i egne erindringer.
En særdeles vellykket utstilling som vekker et intens ønske om å trenge inn i Slyngstads verk, enten de tillater det eller ikke. Utstillingen står frem til 30 desember 2017.
Speil som henger i tråder fra taket er et motiv som går igjen i Slyngstads bilder. Så kan man spørre seg hvor illusjonen og hvor virkeligheten begynner.
I Vibeke Slyngstads nyeste serie Democracy (2017) tar kunstneren utgangspunkt i fotografiske motiver og setter fokus på demokrati som en skjør konstruksjon. Hva skjer når demokratiet forsvinner?
Democracy, Part 2.
I maleriserien Citadell (2015) går maleren så tett på naturen at motivet nærmest føles virkelig. Hennes detaljerte beskrivelse av alt som finnes og rører seg i et segment av naturen vi vanligvis ikke gir så mye oppmerksomhet; gresset, gjør at landskapsmaleriet får en ny dybde. Vi ser ikke et romantisk landskap i tradisjonell forstand, vi ser vår egen romantisering av naturen. Der våre egne inntrykk og minner tar like mye plass som det fysiske maleriet.
Hva er et fotografi?
Om Fotografi regnes for en av de viktigste bøkene skrevet om fotografi og den tar blant annet for seg forholdet mellom kunst og virkelighet.
Hvordan forholder vi oss til fotografiet i en tid da vi oversvømmes av bilder i alle kanaler og alle er fotografer?
I Susan Sontags klassiske bok Om fotografi fra 1973 presenterer forfatteren en filosofisk vinkling på hva et fotografi er. Hun setter blant annet lys på våre begreper om hva som er virkelig og hva som er fiksjon i fotografiets verden, og nå, 44 år etter, er disse spørsmålene fortsatt like hyperaktuelle.
«Å samle på fotografier er å samle på verden», skriver Sontag i innledningen til boken. Og det føles fortsatt helt sant, og kanskje enda sannere i dag, nå som hver av oss konstant går rundt med flere tusen bilder i lommen. En samling av opplevelser og mennesker; som om vi frykter at de ikke er virkelige før vi har fanget dem i et bilde.
Jeg fotograferer – ergo er jeg
«Fotografering er blitt en av de mest sentrale måtene å erfare noe på, å gi noe preg av deltakelse på», skrev Sontag allerede i 1973. Og hvor aktuelt er ikke det i dag!
Men hva er det vi skal med alle disse bildene? Skape oss en subjektiv virkelighet – som om disse bildene er det endelige beviset for den virkeligheten vi selv har komponert?
Lenge har fotografiet vært gyldig som et bevis på at noe faktisk fant sted. Enten det er bilder av den vellykkede familie, vennskap eller som det ultimate bevis på utroskap, spionasje eller overgrep. Nå som fotografiet lett kan manipuleres, fungerer det ikke lenger som et sannhetsvitne. Og nærmest ved refleks spør vi om bildet vi ser er manipulert. Men likevel holder vi fast ved å forankre virkeligheten i bilder. Gir fotografiet en makt som sannhetsvitne det faktisk ikke lenger har.
Men bildet har fått en annen type makt. Makten til å definere hva som er viktig for oss: Jeg tar bilde av deg – ergo er du viktig for meg. «Å unnlate å ta bilder av barna sine, særlig mens de er små, er et tegn på at man er en likegyldig forelder», skriver Sontag. Og hvem vil vel være den eneste forelderen på skoleforestillingen som ikke presser seg frem for ivrig å ta bilder av poden. «Gjennom fotografiet konstruerer hver familie en portrettkrønike av seg selv (…).» Og det er denne krøniken vi ikke bare setter mellom to permer i et fotoalbum, men legger ut på alle sosiale medier, slik at verden kan se hva som er viktig for oss, og ikke minst hvem vi er.
Redaktøren leser Susan Sontags bok Om fotografi og finner den minst like aktuell nå som da den kom ut for 44 år siden.
Noe å gjøre.
Videre skriver Sontag at fotograferingen blir en måte å bekrefte erfaringen på. Det å reise blir en strategi for å samle fotografier. Og som hun skriver videre: (å fotografere når man er på ferie) «virker spesielt tiltalende på folk som er belemret med en hensynsløs arbeidsmoral. De har noe å gjøre som er en hyggelig etterligning av arbeid: de kan ta bilder.» Og er det ikke nettopp dette som er vårt problem; vi er ikke til stede i opplevelsen, men gjemmer oss bak et kamera og skaper en meta-opplevelse som hverken var virkelig da bildet ble tatt eller når vi senere (hvis vi gidder) ser på bildet. Eller som Sontag sier: «Et fotografi er både et pseudo-nærvær og et tegn på fravær.»
Det dunkle forholdet mellom kunst og sannhet.
Denne uken befant jeg meg på et seminar i regi av Preus fotomuseum. Seminaret hadde som utgangspunkt å belyse temaer som hvordan vi skal forholde oss til den store nyhetsstrømmen av bildeinformasjon vi blir presentert for. Flere av foredragsholderne hadde prosjekter der de bevisst beveget seg i spennet mellom fiksjon og virkelighet.
En av deltakerne, Linda Bournane Engelberth, hadde et helt spesielt prosjekt der hun gjenskapte sin MS-rammede mors liv i fotografi, med seg selv i hovedrollen som moren. Men historien var ikke som det livet moren hadde levd, men som det livet datteren mente moren hadde fortjent. Prosjektet var fiksjon, men fordi det hele tiden pirket borti virkeligheten, ble det en tragisk påminner om det som kunne ha vært. Uten virkeligheten ville det bare ha vært en banal historie, og uten fiksjonen hadde det ikke blitt noen historie.
Engelberths bilder blir skarpe utsnitt av tiden, riktignok med et uvirkelig innhold, men virkelig nok til at vi blir rørt og heller vil tro på denne fortellingen enn på virkeligheten. Metoden lar en datter ta del i sin mors smerte, forgjengelighet og død på en måte hun selv kan kontrollere. Eller som Sontag skriver: Nettopp ved å snitte ut øyeblikket og fryse det fast bærer alle fotografier vitnesbyrd om tidens ubønnhørlige fortæring.
Boken Om fotografi og seminaret Bending the Frame ble begge viktige påminnere om at livet ikke blir mer virkelig ved at vi tar bilder av det, tvert om; da blir det fiksjon. Riktignok vår fiksjon, men likevel en erstatning for virkeligheten.
Fotograf Linda Bournane Engelberth forteller om sitt prosjekt Persona, der hun gjenskaper sin mors liv i fiktive bilder.
Circus macabre
Roger Ballen. Sergeant F de Bruin, Dept of Prisons Employee, Orange Free State – 1992.
Mange i Sør-Afrika har reagert på Ballens bilder. De likte ikke å se hvite menn portrettert på en marginalisert måte.
Fotografen Roger Ballens bilder blir ofte beskrevet som mørke og groteske. Selv liker han å tenke på dem som en vei inn i betrakterens underbevissthet. Nå er han aktuell med utstilling i sirkusteltet på Aker brygge i forbindelse med Oslo Uncontaminated Festival og med utstilling på Galleri Willas Contemporary.
Idet jeg kommer inn døren på Willas Contemporary, blir jeg møtt av de samme bildene jeg har sett kvelden før på foredraget med Roger Ballen. Bilder av en underprivilegert klasse man ikke hører så mye om: den hvite underklassen i Sør-Afrika. Bildene er ofte av hvite menn med for store neser eller ører, tannløse, med møkkete klær, med rotter som leker rundt føttene deres. Omringet av søppel og falleferdige møbler, i hus og bygninger ingen vanlig person ville turt å gå inn i. Men det er noe annerledes med disse menneskene. De er ikke slik man forventer å se fattige. Blikket deres er stolt og trassig. De unnskylder seg ikke for noen. Og ikke for noe.
Under mitt intervju med Ballen senere spør jeg hvorfor det er så mange som blir provosert av bildene hans. Etter å ha tenkt seg litt om svarer han:
– Vi er ikke vant til å se hvite mennesker i denne formen for nød. Og vi er heller ikke vant til å se mennesker som så skamløst viser frem sin fattigdom. Da jeg jobbet som fotograf her i Johannesburg under apartheid, var det mange som var sinte på meg. På den ene siden var det den konservative hvite overklassen som ikke ville ha bilder av andre hvite presentert på denne måten – de ville beholde illusjonen om de hvite som overlegne de svarte. Og på den andre siden hadde jeg de liberale, de som var
mot apartheid, men som likevel ville beholde et bilde av de hvite som de som hjalp de svarte, ikke som en gruppe som trengte hjelp selv. Men du må også huske at det er ikke noe hjelp å få i Sør-Afrika. Du må selv finne en måte å overleve på, som menneskene i fotografiene mine. De jobber som rottefangere, selger katter til heksedoktorene eller samler søppel til gjenvinning. Det er ikke noe plass til å synes synd på seg selv eller til å søke sympati hos andre. Det er ikke noe å få. Og de som forventer hjelp, dør.
Kattefangeren, 1998. Gutten på bilde brukte dagene sine på å fange katter for så å selge dem for kilopris til heksedoktorene som bruker dem i ritualene sine.
I serien Asylum of the Birds har Ballen beveget seg over i et mer abstrakt utrykk. Det er en fugl eller rotte med i alle fotografiene, men menneskene forsvinner mer og mer.
– My purpose in taking photographs over the past forty years has ultimately been about defining myself. It has been fundamentally a psychological and existential journey.
Et av spørsmålene jeg har forberedt etter å ha sett videoene og bildene hans, er om han er redd når han går inn i hjemmene og husene der de fattige hvite bor. De virker, for en utenforstående, som ganske grenseløse mennesker. En slik grenseløshet som er forårsaket av dyp fattigdom, analfabetisme og sykdom. Men da vi har snakket sammen en stund, skjønner jeg jo at han slettes ikke er redd for disse menneskene. Han er tvert om helt trygg her; de er hans venner.
– Jeg har blitt kjente med disse menneskene over mange år. Jeg kjenner dem, de kjenner meg. De hjelper meg med å skape bildene mine, jeg hjelper dem med det livsnødvendige i livet deres. Det er litt som når en løvetemmer går inn i buret til en løve – han vet hvordan han skal oppføre seg der inne. Hvis du eller jeg går inn i buret, blir vi drept. Sånn er det med de stedene jeg går også, man må vite hvordan man skal oppføre seg, ellers blir man ranet, slått ned og kanskje drept.
Roger Ballen ble født i New York i 1950, men har levd og arbeidet i Johannesburg i
Sør-Afrika siden 1970. Fotografiene hans har gått fra å være mer dokumentariske med mennesker i sentrum til å bli mer og mer abstrakte, der dyr og tegninger på veggene får en viktigere rolle. Ofte beskrives bildene hans som mørke, men selv oppfatter han dem heller som psykologiske.
Redaktøren er star-struck i møte med den verdenskjente fotografen!
I sirkusteltet på Aker Brygge kan man 13. oktober se bildene til Ballen i forbindelse med festivalen Uncontaminated Oslo Fashion Art Festival.
– Selv om bildene mine kan vekke en del politisk forargelse, ser jeg ikke på meg selv som en politisk kunstner. Jeg vil heller si at jeg ser på meg selv som en som søker å tillegge bildene flere psykologiske lag. Som en vei inn i underbevisstheten; få flere lag av hjernen til å kommunisere med hverandre. Bore ned i betrakterens glemte minner. Jeg vil at bildene mine skal gi betrakteren en liten dytt, tippe dem ut av komfortsonen en lang nok stund til at de kan gjøre seg noen tanker om sitt eget liv. Og kanskje til og med slutte fred med noen av sine egne indre demoner.
Du kan lese hele intervjuet med Roger Ballen i papirutgaven av KUNST #4 som kommer i starten av desember.
Roger Ballen stiller ut arbeider fra 1970-tallet til i dag i Galleri Willas Contemporary fra 14. oktober til 11. november 2017.
Masken er noe man ofte kan se i Ballens fotografier- men hva er egentlig en maske? Er vi mer virkelige uten masken? spør han.
Take off, 2012.
Sugar and Spice
Anja Carr. Født 1985 i Bergen, bosatt i Oslo. Peachy Blue, 2016, installasjon. XPS, akrylbasert gips, akryl, kunstig hår og hårbånd, 2 stk. ponnier à 132 x 51 x 144 cm.
Når Høstutstillingen inntar salene på Kunstnernes Hus i sin 130. utgave, er det med en begeistring og lekenhet vi ikke har sett på mange år. Men mørket lurer under den sukkersøte overflaten.
Høstutstillingen – det sikreste høsttegnet i tigerstaden, er den største, eldste og kanskje den mest utskjelte av alle kunstutstillinger i Norge. En utstilling der mange kunstnere har fått vist sitt verk for første gang, og ikke minst, et sted der mange folk har sett en kunstutstilling for første gang.
Høstutstillingen er «vår», og derfor er det en utstilling alle tør mene noe om, enten man er kunstner, kunstarbeider eller besøkende. Det er et virvar av navn, uttrykk, stiler og temaer som gjør at alle kan finne både noe de elsker og noe de hater. For noe av poenget med Høstutstillingen er jo at vi skal begeistres, provoseres, sjokkeres og irriteres. Og det gjør vi!
Det er selvfølgelig helt umulig å si noe absolutt og helhetlig om en gruppeutstilling av dette kaliber, men for denne betrakteren var det politiske budskapet klart til stede. Ofte dekket under det vakre og sukkersøte, som mørke undertoner i en verden der ingenting er slik det fremstilles. Verket Det väkser av debutant Klara Pousette er en serie bestående av fire hvite capser med sirlig broderte, vakre blomster. Pent og innbydende. Men leser man teksten, så ser man hva disse vakre vekstene er; de er planter som kan ha en abortfremkallende effekt, ofte med fatale konsekvenser for både mor og det barnet som eventuelt blir født. I en tid der unge kvinner i deler av verden blir satt i fengsel for spontanabort og hvor Trump (herav capsene?) vil innskrenke retten til selvbestemt abort, er verket dessverre ikke et gufs fra fortiden, men spiller på en hyperaktuell politisk realitet.
Klara Pousette. Født 1989 i Sverige, bosatt i Oslo. Det växer, 2017, håndbroderte capser, 4 stk.
I 3D-animasjonen Gimme Shelter av Ulf Kristiansen er det duket for en opptreden av en gjeng animerte bjørner der bakteppet er et utbombet Aleppo. Bjørnene holder på med sin banale opptreden der de synger om krig og voldtekt med en nærmest likegyldig mine. Og det blir noe lett absurd over deres oppførsel i møte med elendigheten i bakgrunnen. Et ikke helt ukjent fenomen blant mennesker heller, kanskje.
En annen debutant er Vilde Løwenborg Blom, og med skulpturen when drops of syrup form hard brittle threads in cold water har begrepet sukkersøtt fått en helt konkret mening. Verket er laget av grønn dropsmasse som henger over en stålkrok. Det umiddelbare, uskyldige og barnslige ved skulpturen forsvinner raskt ved nærmere ettersyn, og den seige massen får noe nærmest uhyggelig over seg. Stålkorken minner om noe man finner i et slakteri og henger døde skrotter over. Går man helt inn på verket, ser man at det har begynt å feste seg støv og småfluer som har blitt sittende fast i sukkermassen og dødd fordi de ikke kom seg løs. Skulpturen gir også sakte, men sikkert etter for tyngdekraften (gjør vi ikke alle det?), og det er bare spørsmål om tid før den deiser i bakken og blir ødelagt.
Skulpturen Peachy Blue av Anja Carr er forvokste My Little Pony-figurer som er bundet sammen i halene. Gjenkjennelsen av disse – for mange – kjære 80-tallslekene er stor. Men hva har skjedd med ponniene, som nå har vært på steroider og er i naturtro størrelse? De har blitt med oss inn i voksenverdenen, et sted de overhodet ikke hører hjemme. Og her blir det noe alvorlig forstyrrende over de en gang så søte, langhårede dyrene. Det søte blir grotesk og det barnlige blir perverst. Og hvorfor er halene flettet sammen? Er det vennskapsbånd som knyttes, eller den voksne som er stuck i barnets verden? Svaret må du nesten finne selv.
Så ta turen og la deg forføre og bli med på festen av en utstilling!
Vilde Løwenborg Blom, født 1991 i Oslo. when drops of syrup form hard brittle threads in cold water, 2017. Skulptur, dropsmasse og stål, variable dimensjoner.
Tekstilkunsten har de siste årene opplevd en renessanse, og det kommer også tydelig frem i utstillingen. Inghild Karlsens verk Våre indre beist er en installasjon av filtet ull som kan minne om saueslakt der den henger fra taket. Eller en overgrodd skog der man venter på at trollet skal komme luskende frem.
Aleksander Stav fikk Høstutstillingsprisen fra Bildende Kunstneres Hjelpefond for verket Ota Benga (2016) – en tredelt skulpturgruppe i brent tre.
Maleriet Grisen av Audun Lund Alvestad viser en mann som sitter henslengt på sofaen og røyker mens en kvinne står ved kjøkkenbenken. Tankene går umiddelbart til den ekstremfeministiske påstanden om at menn er dyr, og kanskje herav tittelen på verket.
Dryppe, smøre, kaste!
I forgrunnen John Chamberlain, Archaic Stooge (No. 21555), 1991 og i bakgrunnen maleriet Untitled IX, 1977, av Willem de Kooning. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.
Når en gjeng amerikanere inntar salene på Nasjonalgalleriet er det med full energi og rå nerver. Velkommen til Rastløse gester: Verk fra Hubert Loosers samling.
Det er noe utrolig sjarmerende ved å bli presentert for en privat samling. Her er verkene som regel blitt valgt ut ifra helt andre kriterier enn dem en profesjonell institusjon ville vektlagt. I en privat samling er faktorer som eierens personlig smak og referanser mye viktigere enn hva som nødvendigvis er «riktig». Og ikke minst aner man et lidenskapelig behov for å samle.
Når det er sagt, har likevel sveitsiske Hubert Looser hatt kunsthistorien som en ledestjerne. Til samlingen sin har han valgt verk som fungerer som et kollektivt minne og samlende kraft, slik mange profesjonelle institusjoner gjør. Den sveitsiske entreprenøren og filantropen innehar intet mindre enn en av de viktigste private samlingene i Europa, med fokus på surrealisme, minimalisme, abstrakt ekspresjonisme og arte povera.
Utstillingen på Nasjonalgalleriet består av rundt 50 verk fra 1930 og frem til i dag. Den viser maleri, skulptur og tegning skapt av noen av 1900-tallets mest betydningsfulle kunstnere, som Willem de Kooning, Cy Twombly, Arshile Gorky, David Smith, Agnes Martin, Ellsworth Kelly, Robert Ryman, Richard Serra, Sean Scully, Brice Marden og Rebecca Horn. Utstillingen omfatter også et lite knippe norske kunstnere, som Anna-Eva Bergman, Bjarne Rise, Jacob Schmidt, Fredrik Værslev og Jakob Weidemann.
Rebecca Horn, Löffelklavier, 1991. © 2017 Rebecca Horn/VG Bild-Kunst, Bonn/BONO, Oslo.
De i utgangspunktet forskjellige kunstretningene får en fellesnevner i denne utstillingen gjennom oppmerksomheten som rettes mot kunstnerens fysiske arbeid med verket; kraftfulle, fysiske bevegelser som involverte hele kroppen. Det å dryppe, smøre og kaste maling utover lerretet ble regnet som en viktig del av skaperprosessen.
Utstillingen har et betydelig innslag av Willem de Koonings verk, nestoren blant de abstrakte ekspresjonistene, og med ham kan man gjerne starte søket etter kunstnerens kroppslige utførelse. Hans forvridde, urolige skulpturer føles så hand-on at man nærmest senser nervene i leiren.
Samlingen byr på en rekke interessante innslag, som Rebecca Horns mekaniske skulptur Löffelklavier som består av seks skjeer, seks metallkuler og motor som skaper automatiske bevegelser, og Fabienne Verdiers maleri med sort blekk på lerret, malt med store, voldsomme strøk, og vi får vite at kunstneren har gått ti år i lære hos en japansk mester. I det hele tatt – det er nesten så man kan se for seg kunstnernes drodlinger, urolige strøk og nervøse knaing, som en fortelling om den rastløse kunstneren.
Men kanskje har verkene i samlingen først og fremst en fellesnevner – en lekenhet og spontanitet som sier: Jeg gjør hva jeg vil. Og jeg gjør det hvordan jeg vil. Og for denne betrakteren føles det som en invitasjon til å gjøre akkurat det samme.
Utstillingen står frem til 7.1.2018
Vernissage – dos and don´ts
Kunsthøsten er i gang, og gallerier og museer åpner dørene for fullt etter sommeren. Da er det bare å ta beina fatt og komme seg inn i varme og berikende gallerier. Men før du inntar disse kunstens høyborger, er det et par ting å huske på slik at du ikke gjør noen brølere. KUNST gir deg kjørereglene for hvordan oppføre seg på kunståpninger.
Drikke
De fleste gallerier serverer vin og lette forfriskninger som et kompliment til publikum på åpninger. Noen mer fancy steder har også mat. Det er jo en utrolig hyggelig gest å spandere alkohol og mat på helt fremmede mennesker, samtidig som man tilbyr dem å se på kunst. Men – det mange publikummere ikke har fått med seg, er at denne gesten ikke betyr det samme som åpen bar. Etiketten er at man får et glass vin når man kommer inn, og så, hvis man blir lenge (og kanskje kjøper et kunstverk), kan man ta et glass til. Jeg vil si at to glass er maks! Det samme gjelder fingermat. Det er ikke sånn at du skal spise deg mett på kanapeer. Her er det måtehold som gjelder. Dette er ikke middagen din! Smertegrensen går ved tre biter – er du fortsatt sulten, får du gå og kjøpe deg en kebab.
Kleskode
Det er ikke lenger sånn i vårt samfunn at vi er så strikse på kleskoder. Man går i olabukser i operaen og ullgenser på restaurant. Men det er litt annerledes i kunstverdenen. Der er folk fortsatt ganske velkledde (bortsett fra kunstnerne selv da, men det er en annen historie). Du må huske at folk som jobber med kunst, er estetikere, så ikke bli overrasket om du blir målt fra topp til tå når du kommer inn i et galleri. Så hvordan kle seg? Jo, altså, sort er jo en klassiker og alltid veldig trygt. Men en høyhalset sort genser under en dressjakke for menn og en knallrød leppestift over en sort bluse for kvinner er rett og slett blitt en klisjé. Da virker man mer tåpelig enn seriøs. Her gjelder det å være subtilt elegant – med et antrekk som forteller hva slags rolle du har i kunstverdenen. Hvis du vil ha mye oppmerksomhet fra galleristen, kle deg dyrt: perler, mørkeblått og pene praktiske sko. Vil du ha kred, kle deg enkelt og elegant med eklektiske merker, og bruk gjerne briller. Det er mørke farger som gjelder. Rosa, pasteller, miniskjørt og sportsklær er absolutt nei, nei! Veldig utringede topper og stiletthæler er også uakseptabelt; det er riktignok mye sex i kunstverdenen, men den skal reflektere det som er på lerretet og ikke gjestene. Skal du kle deg eksentrisk, må du enten å ha en posisjon som tillater at du stikker deg ut (kunstner eller crazy kurator), eller selvtillit nok til å bære antrekket kvelden igjennom. Tåpelige antrekk må matches med en ikke-tåpelig personlighet. Hvis ikke noe av dette funker for deg, så er klassisk laidback alltid greit, selv om det ikke fører til at du får oppmerksomhet.
Ikke smil for mye
Det kan ødelegge imaget ditt, uansett hvor kult du er kledd. Kunst er en seriøs affære, og det er mange mennesker som trenger å få stadfestet sin posisjon i kunsthierarkiet. Hvis man smiler for mye, kan det fort virke som om man ikke egentlig er så seriøs som man jo i virkeligheten er. Ironi og syrlighet er et fint substitutt for smiling.
Unger er velkomne…
…i bånd. Nei da, det trenger ikke være så ille, og unger er absolutt et fint tilskudd på åpninger – hvis de kan oppføre seg. Det hender altfor ofte at far eller mor står med vinen i hånden og mingler mens barna løper vilt rundt i gallerilokalet. Det er ikke greit. Og selv om det kan føles trygt å slippe barn løs, så er det ikke meningen at man som gjest på en åpning skal måtte ta hensyn til smårollinger som løper rundt bena dine, leker sisten eller har gråteanfall. I slike tilfeller bør foreldrene ta med seg barnet og gå. Så får de heller komme tilbake når poden er stor nok til å gå rundt og se på kunst. Som jo tross alt er meningen.
Se på kunsten
I likhet med mange barn er det også en del voksne som ikke er så interessert i å se på kunsten. Og det er forståelig. Vi skjønner at det kan være mer spennende å se på de andre som er til stede enn å faktisk se på kunsten som er utstilt. Og det er nesten slik at det får være greit. Men om entusiasmen for kunsten ikke er overveldende, så går det i hvert fall an å ta en pliktrunde og late som om du ser på bildene – av respekt for både kunstneren og galleristen. De har brukt mange måneder, kanskje år, på å forberede denne utstillingen. Det går eventuelt an å si til galleristen at du kommer tilbake når det ikke er så fullt for å se skikkelig på kunsten da. Sånt liker de å høre.
Kjøp et verk
Det er nå engang slik at både kunstnere og gallerister trenger penger for å fortsette å skape kunst og å stille den ut! Hvis du vil fortsette å drikke gratis vin, mingle med kule folk og se på kunst, er du, på et eller annet tidspunkt, nødt til å bidra. Det å kjøpe et kunstverk fra et galleri er en måte å gjøre nettopp det på. Dessuten beriker du deg selv og ditt hjem med noe unikt som du kan sette pris på resten av ditt liv.
Konklusjon
Dette er noen kjøreregler. De er ikke loven. Og skal jeg være helt ærlig, så innrømmer jeg at jeg har brutt disse reglene både en og to ganger. Kanskje spesielt den om bare to glass vin. Og rød leppestift. Og hatt med trøtt unge som klaget. Og vært mer opptatt av menneskene enn kunsten. Og smilt altfor mye. Men det har gått greit likevel. Det skal først og fremst være gøy å gå på utstilling, og klarer du å oppføre deg sånn noenlunde allright, så er du velkommen. Hvis det er helt umulig for deg, kan du jo late som om du er kunstner; da blir nemlig alt tilgitt!
Vi sees på åpning!
Malt magi
Gro foran to av arbeidene hun holder på med. Bildene er en del av en serie som skal hete Breathe. Mukta Holter har sin utdannelse fra Strykejernet kunstskole og Kunst og Håndverksskolen i Oslo. Hun har vært innom flere utrykk, som tekstil, performance og en mer konseptuell tilnærming til billedkunsten. Men så var det et møte med en billedkunstner i Berlin som forandret alt (hvem og hvordan kan du lese om i det kommende KUNST).
Når billedkunstner Gro Mukta Holter skaper bildene sine er det med inspirasjon fra Japansk magisk realisme, naturen og bevegelse. Resultatet blir malerier som får hardbarka businessmenn til å gråte foran lerretet.
I en nedlagt butikk på Sagene i Oslo har billedkunstner Gro Mukta Holter sitt atelier. KUNST har tatt turen innom for å gjøre et intervju, og her er en liten smakebit av intervjuet som kommer i KUNST # 3. Atelieret er fylt med bilder. Både stående opp langs veggen i hyller og uferdige arbeider på staffelier på gulvet. I alt har hun ca. 8 separatutstillinger i året, så det er ikke noe tid å hvile på laurbærbladene. Mange av de uferdige bildene skal gjøres ferdige til utstilling på Galleri Fineart i november.
Til tross for at maleriene er forankret i et figurativt uttrykk har bildene noe svevende og utenomjordisk over seg. Som om motivene er i ferd med å forlate lerretet og rommet vi befinner oss i.
– Det er viktig for meg at det er en emosjonell grunnklang i bildene mine. At det vekker en følelse hos betrakteren. Hun smiler, -og det får jeg ofte tilbakemeldinger på at de gjør. Folk sender meg brev og mail fra hele landet og forteller meg om opplevelsen de har hatt i møte med kunsten min. Det setter jeg så utrolig pris på. Og det er ikke alltid de menneskene man forventer som kjøper bildene mine. En gang hadde jeg en mann i dress som kom kjørende opp foran atelieret mitt i en Tesla og kom brasende inn. Men så ble han helt stum foran et av bildene. Han ble helt stille og tårene begynte å renne. – Det er jo sånne opplevelser som betyr så utrolig mye! Som gjør at jeg fortsetter å male.
Du kan lese hele intervjuet med Gro Mukta Holter i KUNST # 3 som kommer ut den 20. september.
– Jeg her en veldig jordnær person, forteller Gro, men jeg finner en ro og spiritualitet i naturen som jeg lar meg inspirere av i bildene mine.
Redaktøren tar en selfie foran de møysommelige oppstilte penslene og et hode modellert av billedhugger Håkon Anton Fagerås. – Det har ikke alltid vært like lett å forsvare det å jobbe figurativt i kunstverdenen i Norge, slik som Håkon og jeg har gjort. Men heldigvis har vi et solid publikum som verdsetter arbeidene. Hun smiler; – jeg klarer knapt å fylle etterspørselen.
Elleve råd
Elleve råd til en kunstner som vil opp og frem i verden – eller til å la være
Som redaktør i et kunstmagasin blir jeg ofte spurt om jeg har et råd til dem som vil satse på kunsten. Jeg har selvfølgelig ikke noen fasit på dette, men etter alle mine møter med fantastiske kunstnere er det noen punkter som stadig er tilbakevendende, noe de alle har felles. Så her får du elleve.
Råd 1: Ikke ha en plan B
En god venninne av meg søkte på balletthøgskolen da hun var 18 år gammel. På den muntlige opptaksdelen ble hun spurt om hun hadde noen andre interesser; om hun hadde en plan B hvis hun ikke kom inn. Ja, var svaret: Hun var kjempeinteressert i litteratur, og hvis hun ikke kom inn på balletthøgskolen, ville hun bli forlagsredaktør. Da så sensor på henne og sa: Da synes jeg du skal bli redaktør. Hvis du skal bli ballettdanser, så har du ingen plan B. Da er plan A alt du har, alt du vil og alt du noen gang kommer til å ville. Det samme gjelder hvis du vil bli kunstner. Hvis du kan gjøre noe annet og være fornøyd med det, så gjør det. Da sparer du deg selv, familien din, økonomien din og resten av verden for masse tid og frustrasjon.
Råd 2: Risiker noe
Enten du vil bli fotograf, maler eller performancekunstner, så må du risikere noe. Om det er din forfengelighet, eller det er å blottlegge dine mørkeste sider eller det er å klatre opp på Kilimanjaro mens du peser etter oksygen, bare for å få tatt akkurat det bildet, spiller ikke så stor rolle. Men vi som betraktere må kjenne at dette betyr noe, har kostet noe.
En kunstner har sjela som innsats – og driver ikke med dekor. Hvis du vil skape pene bilder, og det er ikke noe galt i det, så meld deg inn i kameraklubben eller begynn på et akvarell-kurs, men ikke kall det kunst, er du snill.
Råd 3: Skaff deg kunnskap
Om kunst, om kunsthistorie, om foto, om papir, om maling, om hva som er de beste redskapene for det du holder på med, om andre kunstnere, om kunstpolitikk og kunstteori, om litteratur og geografi. Dess mer kunnskap du kan ta med deg inn i din egen kunst, dess mer vil vi som betraktere ta med ut.
Kunstnere snakker ofte om intuisjon og magefølelse når de skaper sine bilder og verk. At det som oppstår mellom dem og lerretet nærmest er noe magisk. Og for all del, det kan det være. Men det kan også være din opparbeidede kunnskap og erfaring som snakker til deg. Det du kaller intuisjon, kan rett og slett være summen av alle de timene du har stått foran lerret ditt og prøvd og feilet, summen av alle timene du har brukt på å studere andres verk. Det kan være din viten om filosofi og historie som kommer frem fra underbevisstheten din for å belønne deg. All kunnskap gjør deg bedre. Og strengt tatt; det finnes ikke noe verre enn kunstnere som serverer svada.
Råd 4: Tål kritikk
Som kunstner må du tåle å bli misforstått. Du må tåle at ingen liker det du gjør, og du må tåle å bli latterliggjort. Alle gjør narr av kunst hele tiden. Særlig samtidskunst. For ærlig talt, det er mye rart.
Lytt til den kritikken du får. Ta den til deg, still kritiske spørsmål til den som kritiserer deg, men også til deg selv.
Men ikke la kritikken lamme deg. Kunst handler ofte om personlige oppfatninger; to kritikere kan være vilt uenige om et verk. Hvis ingen forstår deg, vel, så får du enten forklare deg selv bedre, eller du får slutte å bry deg om å bli forstått.
Din viktigste kritiker er faktisk deg selv. Den lille stemmen som sier: Dette, Guri, dette kan du gjøre bedre. Da er det bare å ta på seg arbeidshanskene å gyve på´n igjen. Til arbeidet ditt blir slik at du tenker: Dette kunne jeg ikke ha gjort bedre.
Råd 5: Bli proff
Og med det mener jeg: Tjen penger på det du gjør. Men uten å la det kompromittere ditt kunstneriske prosjekt; du må kanskje risikere sjela di, men du skal ikke selge den.
Tro det eller ei, men som kunstner kommer du også til å trenge penger. Og det er få ting som er så tilfredsstillende som å faktisk få betalt for det verket du har risikert liv, sjel og helse for å skape. At noen verdsetter det så mye at de er villige til å betale en hel månedslønn for akkurat din kunst.
Mye bra kunst har blitt skapt fordi kunstneren trengte penger; til å forsørge familien, til betaling av husleie eller avdrag på lån. Faktisk er mange av historiens store mesterverk rent kommersielle bestillinger fra en lord, en don, en kirke eller en konge, skapt av en kunstner i pengekrise.
Å være en kunstner er ikke bare en lidenskap, det er også et yrke. Men det å ha kunst som yrke betyr at du skal selge dine verk, ikke deg selv. Det er en kunst i seg selv.
Råd 6: Vær tålmodig
Både når det gjelder din egen og andres kunst. Å bli en god kunstner krever tid. Det krever år med prøving og feiling. Med studier, med endeløse timer foran staffeliet eller bak kameraet. Ikke forvent raske resultater. Suksess som kommer fort, forsvinner også fort. Bygg deg møysommelig opp. Belønningen kommer når fortjent.
Råd 7: Vær en dårlig venn
Å erkjenne kunstens bakside er vanskelig. Men sannheten er at skal du bli god, må du ofre noe. Du har ikke tid til å ha masse venner, en stor familie og alltid stille opp for dem rundt deg. De aller fleste store kunstnere har nedprioritert både vennskap, kjærlighet og barn for å kunne holde på med det de gjør. De er ofte veldig selvsentrerte, og har én stor kjærlighet; kunsten. Men de har tatt et valg, og så får de rundt godta det eller ikke.
Råd 8: Lær deg å snakke
Ideelt sett burde et kunstverk kunne være nok i seg selv. I virkelighetens verden må man kunne snakke om det man skaper. Enten det er til journalister, kunsthistorikere, kritikere eller kommunikasjonsrådgivere; vi trenger ord for å vite hvordan vi skal videreformidle kunsten din. Publikum, kunstkjøpere og samlere kjøper ikke bare et verk, de kjøper også en del av deg. Til gjengjeld vil de vite hva du tenker, føler, hva som inspirerte deg og sikkert en hel masse annet. Jeg mener ikke at du skal servere en ferdig analyse av verket ditt. At du skal gi oss en oppskrift på hva det er vi ser. Du behøver heller ikke banalisere kunsten din for at den skal kunne forklares, men gjør deg en del tanker om hva det er du vil vise verden. Ikke snakk verket ditt i hjel, men del av den opplevelsen det var å skape. Da tror jeg du vil få en mye større respons.
Råd 9: Innse dine begrensninger
Som kunstner greier du ikke alt. Og jeg synes kunstnere skal få slippe å være entreprenører også. Hvis du skal drive med kunst på et høyt nivå, så har du ikke tid til markedsføring, PR, sette opp proffe hjemmesider, skrive pressemeldinger, ringe til journalister samtidig som du skriver søknader om stipender og museumsutstillinger og er din egen regnskapsfører. Innse dine begrensninger og la noen andre gjøre alt rundt. Få deg en agent, en assistent, en gallerist eller en venn som kan gjøre disse tingene for deg. Har du ikke penger, så betal dem med kunsten din. Den kan komme til å bli mye verdt en dag.
Råd 10: Gå på fest
Som seriøs kunstner har du egentlig ikke tid til å gå på fest. Men saken er at du ikke har råd til å la være. For det er nå engang slik at mange viktige kontakter knyttes over et glass vin på vernissager, åpninger og fester. På fest er folk avslappet og mer imøtekommende enn når de sitter på kontoret og svarer på mail. Jeg snakker av erfaring. Jeg har ikke tall på hvor mange kunstnere som har presentert seg for meg over et glass rødvin, som jeg ellers aldri ville ha møtt, samtaler som har utviklet seg til fruktbare samarbeid. Gå ut, snakk med folk, med gallerister og journalister. Inviter en samler på middag, spander en flaske vin på en kurator. Det kan fort lønne seg.
Råd 11: Vær ærlig
Og med det mener jeg at du først og fremst skal være ærlig med den kunsten du skaper. Men nesten vel så viktig er å være ærlig mot ditt publikum og dem som skal kjøpe kunsten din. Vær ærlig med opplag, med størrelser, med teknikker, med papir, med holdbarhet, med din CV, dine referanser. Ikke lur noen, ikke cut corners. Stå for det du skaper, det uttrykket du bruker, de meningene du formidler og ta konsekvensen av det.
Så lover jeg at til gjengjeld skal vi som betraktere ta det du gjør akkurat like dønn seriøst.
Lars Lerin og den eksistensielle ensomheten
Et hyggelig møte med Lerin en maidag.
Når maleren Lars Lerin stiller ut sine akvareller på Haugar Vestfold kunstmuseum i Tønsberg, er det med en dyptloddende melankoli og en maleteknikk som nærmest tar pusten fra deg.
Jeg må innrømme at jeg har hatt en viss forutinntatthet når det gjelder akvareller; jeg får assosiasjoner til små bilder i duse pasteller som avbilder skog og lyse horisonter og som hadde sin storhetstid på slutten av åttitallet, der de var rammet inn i brede gullrammer og hang sammen med tørkede roser. Nå er det mulig denne forutinntattheten sier mer om meg enn om selve uttrykket, og desto større var overraskelsen da jeg nå for første gang fikk se Lars Lerins akvareller som stilles ut på Haugar. Jeg skjønte at her måtte jeg glemme alt jeg vet om akvareller. For det eneste disse bildene har til felles med bildene i mitt hode, er at de er laget av pigmenter og vann.
Lars Lerins reise som kunstner har vært lang og ikke alltid like planlagt. Etter studier på Gerlesborgsskolan i Stockholm og deretter fire år på Valand Konsthögskola i Göteborg flyttet han til Lofoten, der han ble boende med sin norske kjæreste i 12 år.
– Jeg drømte om å flytte til Lofoten allerede som tenåring, forteller Lerin, da jeg møter ham i forkant av hans utstilling på Haugar. Han smiler: – Og så ville jeg gifte meg med en sønn av en fisker.
Mange av Lerins akvareller avbilder folketomme fiskevær. Her Henningsvær, februar 2016. 100 x 150 cm.
Og slik ble det også. I 12 år bodde Lerin i Lofoten sammen med sin kjæreste Yngve Henriksen. Der hadde han en produktiv periode hvor hans ikoniske akvareller av fiskevær og kystlandskaper ble skapt. Men perioden var også preget av alkohol og pillemisbruk, noe som satte sine spor både i hans kunst og hans liv.
Det er en gjennomgående distanse og ensomhet i Lerins bilder av mennesketomme fiskevær og kystlandskaper. Hvis det er mennesker til stede, er de ofte løsrevet fra selve bildet og danner sin egen lille verden. Men den storslåtte naturen er til stede, og man aner sterke krefter i bevegelse både på lerretet og i den som malte.
Dette er Lars Lerins første store museumsutstilling i Norge som presenterer et bredt spekter av motiver som er laget over mange år. En fabelaktig presentasjon av Lerins arbeid, og av akvarellen som uttrykk.
En utstilling som kan anbefales på det sterkeste! Står frem til 17. september 2017 på Haugar.
Fullt intervju med Lars Lerin kommer i KUNST # 2 i slutten av juni.
Lars Lerin har også en del interiører i bildene sine. Her Bibliotek fra 2009. 151 x 303 cm.
Lerin har gitt ut mange bøker, og skrift har derfor ofte en naturlig plass i Lerins bilder. Dette kystlandskapet er fra Lofoten. Fjord fra 2015. 100 x 150 cm.
Det er utypisk folksomt i bildet Vinduet mot bakgården. Bildet er inspirert av den Oscar-nominert thrillerfilmen med samme navn fra 1954, regissert av Alfred Hitchcock, med James Stewart og Grace Kelly i hovedrollene.