Maleriene i serien Big Bend er basert på fotografier fra en reise i Texas.

Vibeke Slyngstads malerier av interiører, landskap og mennesker holder oss tilsynelatende på avstand. Helt til vi skjønner at det er oss selv vi nettopp har stått og betraktet.

COLOR ME GONE er Vibeke Slyngstads første museumsutstilling – på høy tid vil kanskje mange mene – og når den nå finner sted på Haugar Vestfold Kunstmuseum, er det med en kjølig poesi kunstnerskapet blir presentert. Bildene spenner tidsmessig fra 1990-tallet og frem til i dag. Utstillingen er kuratert av Tone Lyngstad Nyaas.

Som betrakter føler man seg ikke umiddelbart invitert inn i denne verdenen av minimalistiske interiører, mennesker som vender seg bort og landskap blendet i et kjølig lys. Men, i det man snur seg vekk, er det som om bildene blir hengende igjen. Ikke som bombastiske visuelle inntrykk, men som om de skulle vært ens egne minner. For det er jo nettopp slik man betrakter verden, ikke som perfekte komponerte tablåer, men i fragmenterte inntrykk, lys og speilinger.

Paviljongene, både The Nordic Pavilion og Barcelona Pavilion har fått sentrale plasser i utstillingen på Haugar. Den nordiske kjøligheten og den ikoniske modernistiske arkitekturen både lokker oss inn og skyver oss vekk i Slyngstads malerier.

Slyngstads utrykk er figurativt og tematisk spenner hun fra arkitekturens stilsikre form og hvordan menneskene plasserer seg i rommet til landskapsmalerier og portretter av mennesker. Flere malerier i serien Big Bend er malt fra fotografier kunstneren tok på en reise i Texas i 2016 og landskapet presenterer oss med farger og horisonter som grenser over i noe eventyraktig. Mange av bildene kan også minne om filmstills, der et øyeblikk er tatt ut av en historie vi bare aner omrisset av.

For denne betrakteren ble møte med Slyngstads bilder en meditativ reise i egne minner. Enten det var å ligge i sommergresset som barn og se sollyset filtrert gjennom gress og strå, eller det distanserte mennesket i den moderne arkitekturs rom, eller som barnets ensomme lek der det speiler seg i egne erindringer.

En særdeles vellykket utstilling som vekker et intens ønske om å trenge inn i Slyngstads verk, enten de tillater det eller ikke. Utstillingen står frem til 30 desember 2017.

 

Speil som henger i tråder fra taket er et motiv som går igjen i Slyngstads bilder. Så kan man spørre seg hvor illusjonen og hvor virkeligheten begynner.

I Vibeke Slyngstads nyeste serie Democracy (2017) tar kunstneren utgangspunkt i fotografiske motiver og setter fokus på demokrati som en skjør konstruksjon. Hva skjer når demokratiet forsvinner?

Democracy, Part 2.

I maleriserien Citadell (2015) går maleren så tett på naturen at motivet nærmest føles virkelig. Hennes detaljerte beskrivelse av alt som finnes og rører seg i et segment av naturen vi vanligvis ikke gir så mye oppmerksomhet; gresset, gjør at landskapsmaleriet får en ny dybde. Vi ser ikke et romantisk landskap i tradisjonell forstand, vi ser vår egen romantisering av naturen. Der våre egne inntrykk og minner tar like mye plass som det fysiske maleriet.