Anja Carr. Født 1985 i Bergen, bosatt i Oslo. Peachy Blue, 2016, installasjon. XPS, akrylbasert gips, akryl, kunstig hår og hårbånd, 2 stk. ponnier à 132 x 51 x 144 cm.

Når Høstutstillingen inntar salene på Kunstnernes Hus i sin 130. utgave, er det med en begeistring og lekenhet vi ikke har sett på mange år. Men mørket lurer under den sukkersøte overflaten.

Høstutstillingen – det sikreste høsttegnet i tigerstaden, er den største, eldste og kanskje den mest utskjelte av alle kunstutstillinger i Norge. En utstilling der mange kunstnere har fått vist sitt verk for første gang, og ikke minst, et sted der mange folk har sett en kunstutstilling for første gang.

Høstutstillingen er «vår», og derfor er det en utstilling alle tør mene noe om, enten man er kunstner, kunstarbeider eller besøkende. Det er et virvar av navn, uttrykk, stiler og temaer som gjør at alle kan finne både noe de elsker og noe de hater. For noe av poenget med Høstutstillingen er jo at vi skal begeistres, provoseres, sjokkeres og irriteres. Og det gjør vi!

Det er selvfølgelig helt umulig å si noe absolutt og helhetlig om en gruppeutstilling av dette kaliber, men for denne betrakteren var det politiske budskapet klart til stede. Ofte dekket under det vakre og sukkersøte, som mørke undertoner i en verden der ingenting er slik det fremstilles. Verket Det väkser av debutant Klara Pousette er en serie bestående av fire hvite capser med sirlig broderte, vakre blomster. Pent og innbydende. Men leser man teksten, så ser man hva disse vakre vekstene er; de er planter som kan ha en abortfremkallende effekt, ofte med fatale konsekvenser for både mor og det barnet som eventuelt blir født. I en tid der unge kvinner i deler av verden blir satt i fengsel for spontanabort og hvor Trump (herav capsene?) vil innskrenke retten til selvbestemt abort, er verket dessverre ikke et gufs fra fortiden, men spiller på en hyperaktuell politisk realitet.

Klara Pousette. Født 1989 i Sverige, bosatt i Oslo. Det växer, 2017, håndbroderte capser, 4 stk.

I 3D-animasjonen Gimme Shelter av Ulf Kristiansen er det duket for en opptreden av en gjeng animerte bjørner der bakteppet er et utbombet Aleppo. Bjørnene holder på med sin banale opptreden der de synger om krig og voldtekt med en nærmest likegyldig mine. Og det blir noe lett absurd over deres oppførsel i møte med elendigheten i bakgrunnen. Et ikke helt ukjent fenomen blant mennesker heller, kanskje.

En annen debutant er Vilde Løwenborg Blom, og med skulpturen when drops of syrup form hard brittle threads in cold water har begrepet sukkersøtt fått en helt konkret mening. Verket er laget av grønn dropsmasse som henger over en stålkrok. Det umiddelbare, uskyldige og barnslige ved skulpturen forsvinner raskt ved nærmere ettersyn, og den seige massen får noe nærmest uhyggelig over seg. Stålkorken minner om noe man finner i et slakteri og henger døde skrotter over. Går man helt inn på verket, ser man at det har begynt å feste seg støv og småfluer som har blitt sittende fast i sukkermassen og dødd fordi de ikke kom seg løs. Skulpturen gir også sakte, men sikkert etter for tyngdekraften (gjør vi ikke alle det?), og det er bare spørsmål om tid før den deiser i bakken og blir ødelagt.

Skulpturen Peachy Blue av Anja Carr er forvokste My Little Pony-figurer som er bundet sammen i halene. Gjenkjennelsen av disse – for mange – kjære 80-tallslekene er stor. Men hva har skjedd med ponniene, som nå har vært på steroider og er i naturtro størrelse? De har blitt med oss inn i voksenverdenen, et sted de overhodet ikke hører hjemme. Og her blir det noe alvorlig forstyrrende over de en gang så søte, langhårede dyrene. Det søte blir grotesk og det barnlige blir perverst. Og hvorfor er halene flettet sammen? Er det vennskapsbånd som knyttes, eller den voksne som er stuck i barnets verden? Svaret må du nesten finne selv.

Så ta turen og la deg forføre og bli med på festen av en utstilling!

Vilde Løwenborg Blom, født 1991 i Oslo. when drops of syrup form hard brittle threads in cold water, 2017. Skulptur, dropsmasse og stål, variable dimensjoner.

Tekstilkunsten har de siste årene opplevd en renessanse, og det kommer også tydelig frem i utstillingen. Inghild Karlsens verk Våre indre beist er en installasjon av filtet ull som kan minne om saueslakt der den henger fra taket. Eller en overgrodd skog der man venter på at trollet skal komme luskende frem.

Aleksander Stav fikk Høstutstillingsprisen fra Bildende Kunstneres Hjelpefond for verket Ota Benga (2016) – en tredelt skulpturgruppe i brent tre.

Maleriet Grisen av Audun Lund Alvestad viser en mann som sitter henslengt på sofaen og røyker mens en kvinne står ved kjøkkenbenken. Tankene går umiddelbart til den ekstremfeministiske påstanden om at menn er dyr, og kanskje herav tittelen på verket.