Facebook pixel

I forgrunnen John Chamberlain, Archaic Stooge (No. 21555), 1991 og i bakgrunnen maleriet Untitled IX, 1977, av Willem de Kooning. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.

Når en gjeng amerikanere inntar salene på Nasjonalgalleriet er det med full energi og rå nerver. Velkommen til Rastløse gester: Verk fra Hubert Loosers samling.

Det er noe utrolig sjarmerende ved å bli presentert for en privat samling. Her er verkene som regel blitt valgt ut ifra helt andre kriterier enn dem en profesjonell institusjon ville vektlagt. I en privat samling er faktorer som eierens personlig smak og referanser mye viktigere enn hva som nødvendigvis er «riktig». Og ikke minst aner man et lidenskapelig behov for å samle.

Når det er sagt, har likevel sveitsiske Hubert Looser hatt kunsthistorien som en ledestjerne. Til samlingen sin har han valgt verk som fungerer som et kollektivt minne og samlende kraft, slik mange profesjonelle institusjoner gjør. Den sveitsiske entreprenøren og filantropen innehar intet mindre enn en av de viktigste private samlingene i Europa, med fokus på surrealisme, minimalisme, abstrakt ekspresjonisme og arte povera.

Utstillingen på Nasjonalgalleriet består av rundt 50 verk fra 1930 og frem til i dag. Den viser maleri, skulptur og tegning skapt av noen av 1900-tallets mest betydningsfulle kunstnere, som Willem de Kooning, Cy Twombly, Arshile Gorky, David Smith, Agnes Martin, Ellsworth Kelly, Robert Ryman, Richard Serra, Sean Scully, Brice Marden og Rebecca Horn. Utstillingen omfatter også et lite knippe norske kunstnere, som Anna-Eva Bergman, Bjarne Rise, Jacob Schmidt, Fredrik Værslev og Jakob Weidemann.

Rebecca Horn, Löffelklavier, 1991. © 2017 Rebecca Horn/VG Bild-Kunst, Bonn/BONO, Oslo.

De i utgangspunktet forskjellige kunstretningene får en fellesnevner i denne utstillingen gjennom oppmerksomheten som rettes mot kunstnerens fysiske arbeid med verket; kraftfulle, fysiske bevegelser som involverte hele kroppen. Det å dryppe, smøre og kaste maling utover lerretet ble regnet som en viktig del av skaperprosessen.

Utstillingen har et betydelig innslag av Willem de Koonings verk, nestoren blant de abstrakte ekspresjonistene, og med ham kan man gjerne starte søket etter kunstnerens kroppslige utførelse. Hans forvridde, urolige skulpturer føles så hand-on at man nærmest senser nervene i leiren.

Samlingen byr på en rekke interessante innslag, som Rebecca Horns mekaniske skulptur Löffelklavier som består av seks skjeer, seks metallkuler og motor som skaper automatiske bevegelser, og Fabienne Verdiers maleri med sort blekk på lerret, malt med store, voldsomme strøk, og vi får vite at kunstneren har gått ti år i lære hos en japansk mester. I det hele tatt – det er nesten så man kan se for seg kunstnernes drodlinger, urolige strøk og nervøse knaing, som en fortelling om den rastløse kunstneren.

Men kanskje har verkene i samlingen først og fremst en fellesnevner – en lekenhet og spontanitet som sier: Jeg gjør hva jeg vil. Og jeg gjør det hvordan jeg vil. Og for denne betrakteren føles det som en invitasjon til å gjøre akkurat det samme.

Utstillingen står frem til 7.1.2018