Opplev de unges egen verden på Sørlandets Kunstmuseum!
Andrea Gjestvang
Preben Holst
12 kunstnere utforsker ulike aspekter knyttet til barndom og ungdom på Sørlandets Kunstmuseum.
Det er mye som skjer rundt om i landet denne høsten, og nå er det de unges tur på Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand. Lørdag 8. oktober åpner utstillingen Underveis.
Høstens store satsing på SKMU er en gruppeutstilling om det å være ung i vår tid. De har invitert 12 kunstnere som utforsker ulike aspekter knyttet til barndom og ungdom. Det er flere grunner til at museet velger å vise en slik utstilling. Barn og unge utgjør i seg selv en viktig målgruppe for museet. Samtidig er det riktig å si at vi i dagens samfunn vel aldri har hatt et større fokus på nettopp denne delen av befolkningen. Vi har alle vært barn, og de fleste kan sikkert kjenne seg igjen i det allmennmenneskelige temaet.
Utvikling og endring
Kurator Frank Falch forteller at utstillingen har fått tittelen Underveis fordi den signaliserer at kjernen i prosjektet berører ulike former for endring og utvikling. Overgangen mellom barndom og ungdom skjer i løpet av kort tid, og innebærer store endringer, både fysisk og mentalt. Utstillingen handler likevel ikke om pubertet i snever forstand. Det har vært viktig å invitere kunstnere som på ulike måter nærmer seg tematikken i et bredt perspektiv, forteller Frank Falch. Utstillingen dekker derfor et tematisk spenn, fra seksuell oppvåkning, pubertetens kroppslige forvandlinger, kjønnsidentitet, ung selvtillit, eller typiske eksempler på vår tids ungdomskultur. Et annet aspekt er hvordan ytre hendelser som vår tids flyktningkrise kan påvirke barn og unges liv og deres utvikling.
Internasjonal satsing
Valg av kunstnere spenner også vidt. Her er det invitert unge navn med tilhørighet til Sørlandet, og etablerte nasjonale og internasjonale kunstnere. Slik sett er utstillingen også en del av en tydelig strategi i både satsingen på regionale krefter og en viktig internasjonalisering, sier Frank Falch.
De har invitert den amerikanske kunstneren Sharon Lockhart. Hun har aldri tidligere vært vist i Norge. Andre internasjonale navn er Rineke Dijkstra og Fiona Tan, begge fra Nederland, den belgiske kunstnergruppa Leo Gabin og Wynne Neilly fra Canada, mens Peter Land, Danmark, og Annika von Hausswolff, Sverige, utgjør det nordiske innslaget. De norske kunstnerne er Marit Victoria Wulff Andreassen, Andrea Gjestvang og Mari Slaattelid, Preben Holst og Ove Kvavik. De to sistnevnte er begge fra Kristiansand.
Dette er en utstilling det er verdt å få med seg. Du har frem til 5.mars 2017 til å ta turen til det blide Sørlandet!
Marit Victoria Wulff Andreassen
Peter Land
SISTE SJANSE! Nå stenger Kunstindustrimuseet
Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen
Her i Oslo har vi mye å se frem til når det gjelder de nye museene som kommer. Det er ikke bare bare å flytte et museum, og nå er forberedelsene i full gang.
Ønsker du gjensyn med kaffekannen fra ditt barndomshjem, lurer du på hvem som har designet ynglingsvasen hos din tante eller vil du oppleve den kritikerroste suksessutstillingen «Japanomania i Norden 1875-1918»? Da må du skynte deg! Kunstindustrimuseet stenger nemlig fra og med 17. oktober 2016 og starter forberedelsen til flytting til nytt museumsbygg ved Vestbanen, som åpner i 2020.
Kunstindustrimuseet ble stiftet i 1876. Det er et av de eldste museene i Norge og blant Europas eldste kunstindustrimuseum. I 1904 flyttet museet inn i den bygningen det er i i dag, tegnet av Bredo Greve (1871–1931) og Ingvar Magnus Olsen Hjorth (1862–1927). I 2003 ble museet en del av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Her kan du frem til 16. oktober se «Design og kunsthåndverk 1905–2005» og «Japanomania i Norden». 7.–9. og 14.–16. oktober har museet åpent til kl. 21:00.
Som nevnt tidligere her på bloggen er vi i redaksjonen litt over gjennomsnittet glad i museumsbutikker, så her kommer et hot tips! Nå er det mulig å gjøre opptil flere gode kjøp i museumsbutikken på Kunstindustrimuseet, de har stort designsalg med masse rabatter.
Legg turen innom før det er for sent!
Louisiana Museum – Rekreasjon for sjelen
Her kan man nyte deilig lunsj, arkitektur, natur og kunst i ett! Foto: Anne Vesaas.
Museet har fått sitt navn fra den første eiers kone. Eller koner, for han var gift tre ganger, og de het alle Louise.
På kysten av Øresund i Humlebæk, nord for København, ligger det mest besøkte museet i Danmark, nemlig Louisiana Museum of Modern Art. Museet har en stor permanent kunstsamling som inneholder moderne kunst fra ca 1940 og frem til i dag. I tillegg arrangerer de store separatutstillinger. Museet har fått sitt navn fra den første eiers kone. Eller koner, for han var gift tre ganger, og de het alle Louise.
Museet åpnet i 1958 og består av tre bygninger koblet sammen med glasskorridorer. Museet har blitt utvidet flere ganger siden da, og bygningene slik de står i dag ble ferdigstilt i 1991.
I moderne dansk arkitektur står Louisiana som en milepæl, der den er kjent for sitt harmoniske forhold mellom arkitektur og landskap.
Undertegnede foran Manoi d’Essor av kunstner Jean Dubuffet.
En tur i skulpturparken er en vel så viktig opplevelse som kunsten innomhus. Omtrent 60 skulpturer er plassert rundt om i den kuperte parken, noen helt synlige, andre mer gjemt.
Parken har skulpturer av kjente kunstnere som Jean Arp, Max Ernst, Max Bill, Alexander Calder, Henri Laurens, Louise Bourgeois, Joan Miró and Henry Moore, for å nevne noen. Skulpturen under er en mobil av Alexander Calder og heter Little Janey-Waney.
Den store samlingen originale skulpturer av Alberto Giacometti (1901- 1966), er et av museets absolutte høydepunkter. Den sveitsiske skulptøren regnes for å være en av 1900-tallets mest innflytelsesrike kunstnere og har blitt knyttet til kunstretninger som surrealismen, formalismen og ekspresjonismen, men har først og fremst sin helt særegne stil. De største av skulpturene hans fungerer i et nærmest symbiotisk samspill med Bo og Wohlerts arkitektur, der det nesten kan virke som salene ble skapt nettopp for hans verk.
Asger Jorn (1914-1973) regnes som en gigant i dansk og europeisk etterkrigskunst, og Louisiana har en betydelig samling av hans malerier i sin permanente samling. Nok til å fylle en permanent utstilling med hans verk i det såkalte Jornrummet. Jorn var grensesprengende i sitt uttrykk og hans produksjon favnet vidt, men det er først og fremst hans malerier som finnes på museet.
Asger Jorn.
Museumsbutikken kan tilby det beste innen dansk og skandinavisk design. Her kan enhver designelskende person finne dette og hint – dra hjem med overfylte kofferter…kremt…
I tillegg til sin imponerende permanente samling som består av over 3000 verk, arrangerer museet hvert år 8-12 spesielle utstillinger, hvor det ofte er omfattende separatutstillinger av store kunstnere. Vi fikk med oss Daniel Richters utstilling Lonely Old Songs. Tyske Daniel Richter (1962), som ikke må forveksles med sin landsmann og kollega Gerhard Richter (1932), blir regnet som en av sin generasjons malere, og som ofte innbefatter Peter Doig og Tal R. Hans uttrykk bærer mye punk, vold, det politiske utopiens døs, og regnes som ekspresjonistisk. Denne midt- karrière retrospektet er absolutt verdt å få med seg, utstillingen står frem til 8. januar 2017.
Daniel Richter henger til 8. januar 2017.
Et hus hugget i sten
Foto: Kim Nilsson
Et av mine favorittsteder i verden befinner seg rett ved Tivoli i København, og jeg må innrømme at jeg bruker enhver anledning til å besøke dette bygget som bærer det litt mystiske navnet Glyptoteket. En vakker steinbygning hvis inngang voktes av to løver og er prydet med gullbokstaver som sier Ny Carlsberg Glyptotek. Ordet Glyptotek kommer fra gresk og betyr direkte oversatt Glypto- hugget og teket- et oppbevaringssted. Altså et oppbevaringssted for ting som er hugget i sten. Museet ble startet rundt ølbrygger, filantrop, og kunstelsker Carl Christian Hillman Jacobsen(1842 –1914) kunstsamling. Han var arving til Carlsberg bryggeri og hadde en betydelig kunstsamling som han viet til den danske stat. Han og hans kone Ottilia var lidenskapelige samlere av antikke skulpturer som samlingen er bygget rundt. Den første delen av museet åpnet i 1897, men har senere fått påbygg ettersom samlingen har vokst. Det er sjelden jeg har sett en mer vellykket fusjon av gammel og ny arkitektur, der en palmehage med en glassdome fungerer som hjertet av museet.
Vannmoderen av Kai Nielsen. Foto: Kim Nilsson
Den danske billedhuggeren Kai Nielsen (1882-1824) har fått æren av møte de besøkende midt i palmehagen, med sin skulptur Vannmoderen fra 1920. Skulpturen er av en frodig vakker kvinne i marmor omgitt av 10 babyer. Det er en dualitet i denne skulpturen: På den ene siden er det noe fascinerende med denne overkvinnen; hun som kan sitte rolig og elegant, nesten uanfektet, mens ti babyer kravler rundt på henne. På den andre siden, kan synet av ti babyer virke noe overveldende, der de suger, henger, kryper og faller rundt hennes store hvite kropp.
Glytoteket har fantastiske verk fra antikken, med skulpturer både fra Hellas, Roma og Egypt, men min personlige favoritt er nok museets samling av Auguste Rodins skulpturer. Her finner man Kysset, Tenkeren og Borgerne av Calais. Samlingen regnes for å være den viktigste utenfor Rodins hjemland Frankrike.
Kysset av Auguste Rodin, 1901–03.
Kysset, eller Le Baiser, som den heter på fransk, ble hugget i marmor av Rodin i 1889. Det omfavnende paret er på mange måter kunstens svar på Romeo og Juliet. Vi er vant til å se de to elskende som en frittstående skulptur, men den var opprinnelig en del av et stor bronse-relieff med navnet; The gates of Hell. Kvinnen i skulpturen skal forestille den italienske adelskvinnen Francesca da Rimini, som blir forelsket i sin yngre svoger Paolo. De elskendes lepper berører hverandre ikke, da det sies at hennes ektemann drepte dem begge før de rakk å fullbyrde kysset.
Rodin hugget tre marmorversjoner av det kyssende paret, og en av dem som en direkte bestilling til Glyptoteket i 1903. Flere bronsestatuer ble også støpt av verket som har fascinert romantikere verden over.
Borgerne i Calais av Rodin. Fot: Anne Vesaas
Byen Calais i Frankrike hadde lenge ønsket seg et historisk monument med et patriotisk motiv over byens dramatisk fortid. Rodin hørte om prosjektet, og da borgermesteren av Calais ble invitert til Rodins studio ble han så fascinert at han ville bestille et verk på flekken.
Bronseskulpturen ble som ble hetende Borgerne i Calais, eller Les Bourgeois de Calais på fransk, handler om de seks borgerne av Calais som i 1347 ofret seg for at ikke alle byens borgere skulle drepes- en masse- da kong Edwards arme var i ferd med å innta byen under hundreårskrigen. Avtalen var at hvis seks av byens fremste borgere kom ut med nøkkelen til byen, skulle armeen spare resten av befolkningen.
Og det er dette Rodin har gjenskapt i sin skulptur; seks utslitte, barfotede, redde, men modige menn, som går rett i sin egen død. En utrolig sterk skildring av seks mennesker, slik mennesker ville reagert når de er blitt presset til det ytterste.
Nå fikk den virkelige historien en lykkelig slutt, da dronningen tagg kongen om å spare disse modige mennenes liv, og som andre kloke menn, så hørte han på sin kone.
Skulpturen ble påbegynt i 1884 og ferdig i 1889, og kopier av den berømte skulpturen finnes nå over hele verden.
Vakker gang opp til malerisamlingen.
Foruten sin samling av Rodin og Dega skulpturer har Glyptoteket også en imponerende malerisamling som omfatter franske impresjonister og postimpresjonister som Claude Monet, Pierre-, Auguste Renoir, Edgar Degas og Paul Cézanne, samt malerier av van Gogh, Toulouse-Lautrec og Pierre Bonnard.
Muséets samling inneholder også alle Degas` bronseskulpturer, også serien med dansere. Tallrike verker av den norske billedhuggeren Stephan Sinding er plassert på fremtredende plasser i ulike deler av museet.
Ny Carlsberg Glyptoteks samlinger omfatter mer enn 10 000 kunstverk og er et populært sted for gryende kunstnere å prøve ut sine tegneferdigheter.
Det er lite som kan måle seg med å spise en sitronterte mens man skuer utover palmehagen og prøver å få øye på skulpturene som gjemmer seg mellom siv og strå og palmetrær.
I museumsbutikken kan man kjøpe seg en liten (eller ikke fullt så liten) Rodin skulptur.
Se museets hjemmeside www.glyptoteket.dk/
Grenseløst porselen
Louise Hindsgavl til venstre og undertegnede til høyre. Foto Anne Vesaas
KUNST er i København for å intervjue skulptør og keramiker Louise Hindsgavl som har porselen som sitt uttrykk. Figurene hennes, som har en referanse til de besteborgerlige nipsfigurer vi kjenner fra rokokkotiden, eller fra bestemors hus, leker med de forventinger vi har til denne type skulpturer. Der vi venter oss en liten gjetergutt som bøyer seg over sitt lille lam, ser vi plutselig at det er en helt annen verden vi har trådd inn i; et burlesk, barokk og umoralsk univers, der alt er lov. Bortsett fra å være banal.
FINDING COMFORTS IN CONFINED SPACES #1 – #18, porselen og aluminium, 2016.
Figuren med tre bryster heter The more the merrier og er en referanse til kvinner som tar brystimplantasjoner forteller Louise. – Så jeg tenkte at hvorfor stoppe med to bryster? Kanskje man blir enda vakrere og sexy med tre!
Både fotografen og jeg er helt oppslukt når Louise forteller om hva som trigger fantasien og hva som gir henne ideer til verkene sine. – Jeg kan lese en grotesk historie i avisen, om mord og overgrep, også tenker jeg ”Hmm, det kan bli en fin skulptur” . Jeg har absolutt ingen tabuer i mitt utrykk, men ofte kan jeg nok lage verk som kan gjenspeile en urettferdighet. Overgrep som blir begått på svake gruppers bekostning og hvor verdenssamfunnet bare snur seg bort.
Mytologi, eventyr og burleske fortellinger spiller en stor rolle i Louises utrykk.
Louise bruker ofte leketøy som modeller for sine skulpturer. Denne karen er den japanske superhelten Ultraman som bare kan oppholde seg på jorden i noen få minutter mens han redder oss fra monstre fra det ytre rom.
Porselen er laget av kaolin (en type leire) og knust stein – kvarts og feltspat. Den fuktige leiren blir formet, tørket og deretter brent ved 900-1 600 °C. Men ved å tilsette det kjemisk stoffet deflokkulent får porselenet en flytende kvalitet og er letter å støpe former med.
Det finnes utallige former i Louises verksted. Hun støper former rundt leker, dukker, eller leireskupurer hun har modellert selv, alt etter som hva hun trenger til sine skulpturer.
Figurene er ofte sammensatt av forskjellige kroppsdeler, dukkekropper, dyrehoder , og elementer hun modellerer for hånd. Det er en uhyre skjør prosess som krever en lett hånd.
Kunsten å lage porselen er kjent i Kina fra det 7. århundre, og under Ming-dynastiet (1368-1644) ble kinesisk porselen en stor eksportvare. Omkring 1600 oppstod det etter kinesisk forbilde en porselensindustri i Japan, og i 18. århundre ble kinesisk porselen eksportert til hele verden gjennom de østasiatiske («ostindiske») kompaniene. De østasiatiske kompaniene drev skipsfart og handel; i Norden var det slike handelsselskaper i Göteborg og i København. Fra Christiania sendte Bernt Anker en ostindiafarer til Kina i 1792 «med dette Riges Producter», og det hadde antagelig «ostindisk» porselen som returlast.
I Europa ble det laget mange keramiske etterlikninger av porselen, og mange forsøk ble gjort på å lage ekte porselen uten å lykkes. Fajanse ble fra 1600-tallet produsert og dekorert etter kinesiske forbilder, og særlig kjent er fajansen fra Delft i Nederland.
Fabrikken i Meissen ved Dresden i Tyskland var den første fabrikken i Europa som klarte å fremstille ekte porselen. I Danmark ble porselen fremstilt ved Den Kongelige Porcelænsfabrik fra 1775. I Sverige ble det laget porselen ved Marieberg fra slutten av 1760-årene. Porsgrunds Porselænsfabrik laget som den første i Norge porselen i Porsgrunn fra 1887.
Benporselen ble uviklet i England i 1749. Det blir produsert ved å brenne råstoffene til vanlig porselen sammen med en stor andel aske fra brente dyreben. Blandingen gjør at benporselen blir hvitere og mer gjennomskinnelig og slitesterkt enn annet porselen.
Louises figurer opptrer ofte i en metamorfe mellom menneske og dyr, slik som denne kroppen som har fått et bjørnehode. Denne skulpturen blir formet inni en boks, noe som gir helt andre muligheter enn frittstående skulpturer.
Last Minute Pleasures #2
OVERTURE #2, pigmentprint på barytapapir, 120 x 90 cm, 2016
Du kan lese hele intervjuet med Louise Hindgavl i papirutgaven av KUNST som kommer ut 24. november 2016.
Se Louise Hindsgavls arbeider her
Hvem er redd for Edvard Munch?
Skrik av Edvard Munch. Foto: NTB Scanpix.
Jeg tror at den kunstopplevelsen nordmenn har til felles er at de har vært på Munchmuseet og sett skrik av Edvard Munch. Dette hårløse, angstfylte vesenet som hyler sin indre redsel utover bildet og utover oss. Som barn, på klassetur til Munchmuseet på Tøyen, for mange kanskje første tur til Oslo, for andre, kanskje første tur til Oslo øst, ble vi geleidet av en kulturformidler, frem til det sakrale rommet der Munchs mest kjente maleri henger. Vi ble bergtatt, vi ble skremt, og vi fikk en skremmende nærhet til det mest hudløse i kunsten. Kanskje ikke så rart at skoleutflukten i 4. klasse var den eneste gangen de satte sin fot på et museum eller i et galleri?
Eller? Det ville vært altfor enkelt å si at folk slutter å gå på museum eller at de mister interessen for kunst, fordi de ble skremt av en maleri som barn. Sånn fungerer ikke verden, og sånn fungerer ikke et barnesinn. Var det ikke nettopp det at Skrik var så skummelt og skremmende som gjorde at vi fremdeles husker denne turen, at vi med glød og fasinasjon senere satt og etterlignet dette merkelige mennesket vi hadde sett med.
Så hva var det da, som gjorde at så mange av oss knapt satte foten i et museum eller en kunstinstitusjon før vi kanskje igjen ble tvunget igjen på videregående. Jeg kan jo skylde på mine friluftselskende foreldre, som synes at det å studere måltrost var viktigere enn å studere Kristian Krohg. Men hvem skulle de skylde på? Var de kanskje blitt skremt av Edvard Munch som barn?
Jeg tror ikke det var Edvard Munch som skremte oss. Tvert om. Jeg tror han vekket en dyp fasinasjon hos alle de barn som ble tvunget til å se Skrik og Syk Pike og Puberteten. Det var ikke kunsten vi var redde for. Vi var redd for kunstverdenen. Den var fremmed, fjern og utilgjengelig og ikke minst, så fikk den oss til å føle oss dumme. At det var noe vi ikke skjønte, som de skjønte. At vi ikke helt var invitert inn.
Mye har forandret seg siden jeg så Skrik i fjerde klasse. Og jeg er ikke like redd for kunstverdenen. Men det er en sannhet med modifikasjoner. Kunstverdenen kan få den smarteste av oss til å føle seg som en idiot, der man står foran et verk man ikke skjønner noen som helt av, med en tekst fra galleriet som vi skjønner enda mindre av. Da får i hvert fall jeg en helt distingvert følelse av at jeg er ikke invitert inn. Dette er ikke ment for meg, eller for andre som ikke har gått på kunstakademiet og som kjenner de helt spesielle koder og referanser og beskrivelser som abstrahering, overskridelser, tekstural og obskural, til at vi skal forstå hva dette kunstverket dreier seg om.
Men igjen, det er for enkelt og bare skylde på kunstbransjen. Hva med skolen? Personlig synes jeg kunsthistorie burde vært en like selvfølgelig del av pensum som det å lære seg periodetabellen ( jeg skal love deg at jeg ikke huser noe av den) og at skoleklasser burde dra på galleri og museumsbesøk minst en gang i måneden. Slik at vi, helt fra starten, kan se at kunst og kunstverden ikke er noe å være redd for. Tvert om, det er et fristed og en befrielse, fra de tingene vi faktisk burde være redd for.
Men denne bloggen, vil jeg gjerne få dele mine kunstopplevelse med deg. Jeg vil gjerne få fortelle deg om mine møter med kunstnerne, kunstformidlere og kunstinstitusjoner på en måte som følger det gamle mottoet til magasinet kunst, at kunst skal være for alle. Det skal være et generøst og inkluderende rom der alle som er interessert, er velkommen.
Og som sagt, det er andre tider i kustbransjen og de som styrer har skjønt at skal de overleve, er det nødt til å ha et publikum. Og det finnes mane institusjoner som har kommet ned fra sin pidestall og som gjør sitt beste for å dra publikum inn. Som har entusiastiske kulturformidlere og flinke gallerister. Og det er de stedene, de folkene, jeg vil skrive om. De som inviterer oss inn til denne magiske verden som kunsten faktisk er.
Jeg håper du vil være med.
Lillian Reif