Bokomtale
A New Way of Seeing er en rik, utvidende og fascinerende meditasjon over hva det er som gjør stor kunst stor
A New Way of Seeing er en rik, utvidende og fascinerende meditasjon over hva det er som gjør stor kunst stor
En av årets aller første utgivelser er et spennende stykke kvinnehistorie som endelig får den plassen og det formatet den fortjener. Mathilde Sprovin, kunsthistoriker med doktorgrad fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, har skrevet om de kvinnelige kunstveverskene og arkitektene som var virksomme rundt århundreskiftet 1800-1900.
I forbindelse med en relansering av magasinet Acne Paper, utgis det beste fra arkivets mer enn 2000 sider, pakka inn i en lekker og eksklusiv praktbok på 586 sider. Etuiet er dypt mørkegrønt, formatet er identisk med magasinet og papirkvaliteten er av ypperste kvalitet.
Cirka en dag, med noen korte og lengre pauser innimellom, tok det meg å lese maler og grafiker Sverre Bjertnæs’ første bok, «Mine bilder – om kunst og alkoholisme», og jeg skulle ønske den var lengre.
I Vanessa Bairds siste bokprosjekt, There’s no place like home, åpner hun dørene på vidt gap til sitt eget hjem, og gjennom 192 helsides malerier og med et minimum av forklarende tekster tas vi med inn i en tilstand som ikke kan beskrives som noe annet enn et tiltagende og akselererende mareritt.
Siden Linda Nochlin publiserte sitt berømte og viktige essay «Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere?» i 1971, har feministisk kunstteori skutt fart: Selv om kvinnen fremdeles ofte plasseres i blindsonene, er det i det minste vilje til å belyse de kvinnene som opererer innenfor feltet. Det er ikke lenger like comme il faut å se henne som fiksert, pre-definert, frosset fast, løsrevet fra tid og rom. Lene Therese Teigens roman Tulla Larsen Mathilde Munch er et førsteklasses eksempel på hvordan Nochlins spørsmål kan besvares.
Jeg møter psykiater og professor Finn Skårderud en ekstraordinært mørk og regnblåst dag i slutten av mars. Skårderud er direktør for og initiativtaker til Villa SULT, et behandlingssted for mennesker med spiseforstyrrelser. Vanligvis er huset fullt av mennesker. I dag er det tomt. I Oslo, Norge, verden herjer koronaviruset, men Skårderud fremstår likevel rolig og avbalansert. Det er godt å prate med en psykiater, tenker jeg, ikke om angst, men om kunst. Villa SULT er nemlig kledd i kunst, og det er derfor jeg er her.
Katinka Goldberg står og venter på meg når jeg går av bussen på Nesodden. Rød kåpe mot skumrende høsthimmel, svart hår over skjerfet, hvit hud i mørket. Å snakke med Katinka er å lære å se verden gjennom bilder, som malerier, slik hun selv lærte det en gang av stefaren, maleren Stig Lundgren (Stickan). Tilstedeværelsen hennes er distinkt, og likevel, det finnes noe flytende, likt vann, rett under overflaten. Hun samtaler med meg i dypt alvor, ordene er i kontinuerlig bevegelse og fremdrift. Alt hun gjør søker å utvide rammene for egen selvforståelse og kunstnerskap, gjennom en uavbrutt utforskning av både fotografiet som medium og arven fra Stickans kompromissløse ekspresjonisme og hengivne tilstedeværelse i Katinkas ungdomi.
Gilbert & George er aktuell med stor utstilling på Astrup Fearnley museet.
Den sørafrikanske kunstneren Marlene Dumas går i dialog med Munch når hun kuraterer og viser frem egne arbeider i utstillingen «Måneoppgang. Marlene Dumas & Edvard Munch» som nå vises på Munchmuseet.
Camilla Jensens nye foto- og bokprosjekt er en serie selvportretter der kunstneren konfronterer mønstre av arv og automatiserte selvforestillinger. Det handler om fallets potensial – og om muligheten for å bryte seg fri.
På Netflix har KUNST latt seg besnære av dokumentaren om Harry Benson, ikonisk kjendis- og dokumentarfotograf av ypperste klasse.