Bokomtale: Kunstvæversker og arkitekter

En av årets aller første utgivelser er et spennende stykke kvinnehistorie som endelig får den plassen og det formatet den fortjener. Mathilde Sprovin, kunsthistoriker med doktorgrad fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, har skrevet om de kvinnelige kunstveverskene og arkitektene som var virksomme rundt århundreskiftet 1800-1900. Kunstvæversker og Arkitekter – Kvinner i estetiske fag omkring 1900 er en rikt illustrert bok, vakkert og systematisk tråklet sammen. Hovedsakelig presenterer den portretter av de virksomme kunstnerne, men boka har også kapitler om skolen de gikk på, dens enorme betydning, og menneskene og stedene som påvirket og åpnet dører i særskilt grad. Det er derfor mer en kulturhistorie enn en analyse av kunstnerskap som er Sprovins uttalte mål. Hun fokuserer på vennskapene og det faglige fellesskapet, kvinnens liv og virke, med det estetiske miljøet rundt Tegneskolen i Christiania som livgivende sentrum.

At det fantes såpass mange utøvende kvinnelige kunstnere allerede på den tiden, er takket være noen få eksepsjonelle og uvanlige mennesker som var villige til å tenke kontrært og større enn de fleste andre. I dette tilfellet var det to skikkelser som hadde særlig betydning: den tyskfødte arkitekten Herman Major Schirmer og den norske kunstveversken Frida Hansen, med internasjonalt ry. Begge er godt og grundig presentert i boka, så jeg skal nøye meg med noen få riss. Herman var lenge en omflakkende, søkende ung mann som aldri fant riktig feste for sine talenter, men i 1884, 39 år gammel, fikk han det pedagogiske ansvaret for den nyopprettede ornamentklassen ved Tegneskolen i Christiania. Han ble raskt både en berykta og forguda skikkelse. Elsket av elevene, en brysom plage for skolens ledelse. Han var nemlig, blant annet, en ivrig tilhenger av å gi kvinnene plass og rom innenfor de estetiske fagene, og i hans klasser fikk de studere ornamentikk – enkelte år utgjorde de kvinnelige elvene 30 % av elevmassen – og når de kvinnelige kunstnerspirene møtte motstand og vanskeligheter, skal han ha sagt: «Kom til meg, dere. Jeg skriver dere inn. Det er det som betyr noe.» Det andre store navnet i Sprovins bok er Frida Hansen, tekstilkunstneren fra Stavanger, nær venn av Herman og med flere vevkomposisjoner som regnes blant de ypperste innen nyere europeisk tekstilkunst. Fridas kunstnerliv begynte da familien gikk konkurs og hun startet en broderiforretning i hjembyen på 1880-tallet. Et drøyt tiår senere var hun daglig leder for Det norske Billedvæveri, med mer enn 20 ansatte. Flere av kvinnene ved Fridas verksted var uteksaminert fra Tegneskolen, og med sitt talent og sin suksess ble hun en svært viktig inspirator for at såpass mange unge kvinner våget å søke en karriere innenfor kunsthåndverk. De viktigste av disse var kanskje Eugenie Faye-Hansen, Anette Wiese, Ingeborg Arbo, Titti og Marie Karsten – alle, samt mange flere, er portrettert i Sprovins bok.

De kvinnelige arkitektene som virket omkring århundreskiftet, er få og lite kjente, men alle fikk en mulighet gjennom Tegneskolen. Samtlige av de første kvinnelige arkitektene i Norge ble utdannet her. Som Sprovin poengterer, er det lite som er skrevet om disse kvinnelige pionerene, og det er et spennende stykke lesning der sterke, modige, sultne og kjempende kvinneskjebner dukker frem fra glemselens mørke og blir en del av hus og bygårder som fremdeles finnes rundt oss.

Dette er en bok som understreker at selv om kvinner hittil ikke har vært (særlig) synlige innenfor de estetiske fagene, har de vært der likevel, med overbevisning og ambisjoner, triumfer og nederlag, og denne tilstedeværelsen er fremdeles synlig og imponerende. Sprovin forteller om kvinnefellesskapet, hvordan elevene fra Tegneskolen støttet og kjente hverandre. De fleste forble ugifte og barnløse livet ut. De skrives frem som selvbevisste og rakryggede, men det poengteres også at disse første estetikerne nærmest utelukkende kom fra den høyere middelklasse eller overklassen. Det ligger en slags melankoli i dette, som ikke bare omfatter kjønnsperspektivet, men vel så mye spørsmål om klasse og makt. Muligheten til å søke mot de estetiske fagene var absolutt ikke for alle. Innledningsvis til flere av kapitlene har Sprovin lagt inn personlige betraktninger og tolkninger. Her kommenterer hun eget arbeid, men hun reflekterer også over hva kvinnene mon kan ha tenkt og følt. Og som en renning gjennom veven er historien om hennes egen mormor – Mimmien min – fattigjenta fra Bislett, med et klart talent for tekstilkunst og med en drøm om å bli del av det kvinnelige estetiske fellesskapet. Istedenfor ga livet henne barn, mann og en stilling som håndverkslærer og produsent av filleryer. Kunstvæversker og Arkitekter – Kvinner i estetiske fag omkring 1900 er dedisert til denne mormoren; det får meg til å kjenne på et vemod over tapt livsinnhold og muligheter som ikke kunne realiseres, men samtidig kan vi glede oss over at denne boka nå finnes og at nok et stykke kvinnehistorie endelig har fått sin plass og sin form.