Finn Skårderud i Villa SULT. Foto: Susanne Møller-Hansen

En presentasjon av SULT Kunst i Villa SULT

Jeg møter psykiater og professor Finn Skårderud en ekstraordinært mørk og regnblåst dag i slutten av mars. Skårderud er direktør for og initiativtaker til Villa SULT, et behandlingssted for mennesker med spiseforstyrrelser. Vanligvis er huset fullt av mennesker. I dag er det tomt. I Oslo, Norge, verden herjer koronaviruset, men Skårderud fremstår likevel rolig og avbalansert. Det er godt å prate med en psykiater, tenker jeg, ikke om angst, men om kunst. Villa SULT er nemlig kledd i kunst, og det er derfor jeg er her.  

Hvorfor så mye kunst? Hva er sammenhengen mellom psykiatri, kunst og spiseforstyrrelser? Allerede i gangen møtes jeg av en stor marmorskulpturlaget av Elena Engelsen. – Hun vil at den skal stå her, være synlig istedenfor å stues vekk på et lager, sier Finn. Og slik er villaen. Kunsten henger overalt, i alle romsnakker sitt eget språk til den som ser. Plutselig fortoner verden seg litt mindre fremmedgjort. Kunst har den virkningen. Det samme har måten Skårderud snakker om den på; ujålete og poengtert, om kunst som en tumleplass der dialog og mellommenneskelige relasjoner kan etableres og utvides. 

Villa SULT åpnet dørene som behandlingssted 3. september 2014. Lokasjonen er en praktfull byvilla på Frogner, bygd i jugendstil i 1899. Rommene er store og lyse. Skårderuds kontor har formidable dimensjoner. Også herhvor mennesker tas imot, henger kunst, blir en syntese av det profesjonelle og personlige: kunstens virkning i enkeltmenneskets møte med den. Skårderud utdyper: 

– Jeg har alltid forholdt meg til estetiske uttrykk og har i en årrekke fungert som filmkritiker, kunst- og kulturskribent ved siden av å være psykiater. Når noen sier at jeg sprer meg på så mange flater, tenker jeg: Nei, alt handler i bunn og grunn om det samme. Det er to grunnleggende måter å beskrive psykoterapi på. Den ene er som et substitutt for et legemiddel, ofte omtalt som the drug-metaphor – ok, siden du føler deg så og så dårlig, trenger du så og så mange timer med samtaleterapi. Jeg foretrekker den andre som handler om relasjoner. Terapi er ikke noe du får, terapi er noe vi skaper i fellesskap. Terapi er det som skjer i dialogen mellom behandler og pasient. Møtene skjer i et fellesskap, det handler om å skape et «vi». Og det relasjonelle må ha en form å møtes i. Ingenting er verre enn det formløse. Det formløse er galskap og smerte. Derfor må vi skape rom. Jeg er ekstremt opptatt av møtebiten, altså det grunnleggende i relasjonell terapi. For meg er dette også grunnleggende i møte med kunsten. Det er et møte. Freud skrev at psykoterapi er en tumleplass. Siri Hustvedt siterer Freud og skriver at kunst skaper en tumleplass – vi tumler rundt verket, og kanskje treffer det meg, kanskje ikke. Men vi tumler sammen, og sammen klarer vi kanskje å flytte oss fremover på et eller annet vis. Derfor, da jeg ble kontaktet og spurt om jeg kunne lage et behandlingssted for spiseforstyrrelser som jeg selv hadde tro på, forstod jeg, etter lang betenkningstid og etter at jeg fikk med meg psykolog Bente Sommerfeldt som medansvarlig, at Villa SULT kunne kombinere det jeg trodde på og brant for.  

På veggen: Nino Migliori Il Tuffatore – Dykkeren. Fotografi. Foran: Sel. Skulptur i gresk marmor. Elena Engelsen. Foto: Susanne Møller-Hansen

Vanessa Baird. To pasteller på papir. Foto: Susanne Møller-Hansen

Annonse

 Hvorfor en byvilla? 

 Vi tenkte umiddelbart at en byvilla ville være perfekt, og her sitter vi nå, i Pål Georg Gundersens praktfulle villa. At vi ønsket en byvilla, henger sammen med de faglige ideene vi hadde. Ikke ett vondt ord om det øvrige helsevesenet, men etter mange års erfaring innenfor feltet vet vi at flere med spiseforstyrrelser har erfart noen mindre gode møter. Grunnene kan være mange. For eksempel kan spiseforstyrrelser være vanskelig å forstå; hvorfor sulte seg, hvorfor ikke bare spise? Og da er vi ved kjernen av Villa SULT: Hva kan vi gjøre for at møtene mellom brukere og behandlere skal bli bra? Nøkkelordet, mener vi, er å skape gode møteplasser. Vi ønsker å skape en atmosfære som sier du er velkommen, vi tar deg på alvor.  

Atmosfæren er merkbar. Og dessuten, tenker jeg, huset tar deg på alvor. Dette gjenspeiles også i bruken. Etter som det blir stadig flere brukere av huset og stadig flere behandlere, fylles det opp med aktiviteter og ulike gjøremål. Her leses det til eksamen, skravles, jobbes. Et prinsipp er at skillet mellom brukere og behandlere skal være minst mulig. Det finnes ingen skilt, kjøkkenet er alltid åpent. Overalt er det estetiske avtrykk og vakre gjenstander. 

– Kunstsiden ved Villa SULT, sier Skårderud, – når vi snakker om kunstsiden, blir jeg alltid litt nervøs, redd for å oppfattes som pretensiøs, men dypest mener jeg at kunst og terapi er svært beslektet. For meg har det vi henger på veggene med omtanke og omsorg å gjøre, med hvordan vi intuitivt opplever og sanser, det forteller at vi bryr oss. Det er som med terapi, det er å gi form til følelser, gjennom dialog. Både i terapien og kunsten streber vi etter å skape gode dialoger. Den som betrakter et kunstverk, blir grepet, får en følelse, en opplevelse. Kunstneren, som en gang har blitt grepet av en følelse, makter å formgi den og dermed dele den med oss andre. Når vi står foran en statue, et konseptverk eller et maleri, skapes det noen ganger et personlig møte, andre ganger ikke, og slik er det med terapi også. Skapes det et vellykket møte, et «vi»? Etableres det rom for endring? Har vi etablert gode nok rammer for gode nok møter? Kunst er estetiske uttrykk for erfaringer og følelser, et utgangspunkt for en samtale … Vi fikk for øvrig en flying start for filosofien bak behandlingsstedet vårt før vi egentlig var i gang. Da jeg fortalte Espen Ryvarden og Kristin Braaten ved Galleri Riis om drømmen min, sa de: «La oss få fylle veggene med kunst!» Dermed ble veggene våre allerede til åpningen kledd i kunst fra noen av våre fremste samtidskunstnere: Olav Christopher Jenssen, Jan Groth, Morten Andenæs, Hamish Fulton, Signe Marie Andersen, Håvard Homstvedt … 

Siden åpningen har prosjekt SULT Kunst blitt stadig mer ambisiøst. Skårderud beskriver de tre overordnede premissene: 

– For det første, som jeg allerede har vært inne på, tror vi at for å skape gode møteplasser, kan vi selv være gode rollemodeller for omsorg, blant annet ved å vise omsorg for våre egne omgivelser. Rommene der vi møter pasientene og familiene deres, skal bære preg av omsorg og skjønnhet. Villa SULT skal slett ikke være et alternativ til det offentlige helsevesenet, men et supplement. Det gir oss en frihet. Vi gjør nok noen skillelinjer mellom oss (de profesjonelle) og dem (pasientene) mindre markante. Vi mener at gode rom med fyr i peisen og vakkert dekorerte vegger er med på å gi andre opplevelser. Villaens arkitektur speiler jo et hjem. For det andre ønsker vi som behandlere av folk med alvorlige lidelser å gjøre medisinske fenomener mindre medisinske og mer allmennmenneskelige. Estetikk og kultur er en del av det menneskelige. Til slutt er det naturligvis også en kommersiell side, et ønske om at vårt bevisste forhold til kunst på sikt kan bli en økonomisk inntektskilde for Villa SULT. Det er dyrt å drive et behandlingssted som dette. Vi vokser stadig, får stadig flere ansatte. Vår eksplisitte ambisjon er at selve huset med dets inventar kan hjelpe oss å finansiere den kliniske virksomheten. Men, legger Skårderud til, – det er viktig for oss å understreke at vi ikke tror vi gjør ting bedre enn andre, vi forsøker bare å gjøre det litt annerledes. Vi kan lage små, intime prosjekter, tenke kreativt og alternativt fordi vi ikke er knyttet til de store, offentlige sykehussystemene, vi kan fylle hull, lage supplerende, fleksible rammer. 

At rommene denne dagen er tomme, gjør tyngden og imøtekommenheten kanskje enda tydeligere. Her kultiveres den mellommenneskelige møtekulturen. På stille, sømløst vis artikulerer rommene kunsten å la kunst hjelpeÅ skape trygge rom som muliggjør forandring. Villaens motto er lave terskler, høy kompetanse. 

– Dette handler altså ikke om kunstsnobberi. Eller om kunstterapi som sådan. Det handler aller mest om å ville lage gode, vakre rom. Vi driver ikke med kunstterapi i utstrakt skala, selv om vi har hatt ulike prosjekter, som musikkterapi, fotokurs, lesesirkler og skrivekurs med Hanne Ørstavik. Vi har imidlertid nylig inngått et svært spennende samarbeid med Nasjonalmuseet, der vi sammen skal drifte kunstterapi. Nasjonalmuseet står for mange av ressursene, blant annet erfarne kunstterapeuter. I startfasen vil lokalitetene være Villa SULT og Villa Stenersen. Fokuset er både å lage kunst selv og den subjektive erfaringen i møte med kunsten.  

Full fasadeoppussing av Villa SULT. Foto: Susanne Møller-Hansen

På den innerste veggen: Bjarne Melgaards maleri på fotografi av Villa Sult. I bokskapet: førsteutgave av Knut Hamsuns roman Sult. Foto: Susanne Møller-Hansen

Villaen i seg selv er altså essensiell. Den er også utgangspunktet for videre tenkning rundt hva huset kan romme og være. 

– Ambisjonene våre, sier Skårderud, – er eksplisitte. Vi ønsker at dette vakre stedet skal bli en møteplass også utover de kliniske rammene, en møteplass nettopp for kunst og kultur, der huset selv kan bidra til å finansiere det kliniske. Håpet er at folk som er opptatt av kunst og samtidig litt bemidlet, helt konkret kan hjelpe oss. Vi har mange prosjekter på gang, mange drømmer … 

Et av prosjektene er allerede iverksatt. Kunstnerrommene, som innebærer at de ulike værelsene vies et spesifikt kunstnerskap. Det første jeg ser er Per Maning-rommet, der store, kraftfulle bilder fra utstillingen Minus en på Brandstrup (2019) skaper det som må være et av Oslos vakreste grupperom. 

– Per Maning er svært sentral for Villa SULT. Helt fra starten hadde han tro på prosjektet. Deler av hans egen kunstsamling er lagret her, og i samarbeid med ham har vi skapt flere slike kunstnerrom. Nå har vi for eksempel rom viet kunstnere som Jan Groth, Olav Christopher Jenssen, Vanessa Baird, Kenneth Blom, Tom Sandberg, Dag Alveng, Morten Andenæs, Per Inge Bjørlo. Slik kan vi gjøre villaen til et interessant og attraktivt sted å besøke. Kanskje filantroper kan abonnere på et rom? Vi har en ikke hatt formelle åpninger, men det skal vi, der vi mingler, drikker litt sprudlevann, skaper blest i sosiale medier, forsøke å knytte filantropi og økonomi sammen, slik at Villa SULT som behandlingssted kan fortsette å blomstre. Fortsette å vokse i sine ambisjoner. 

– Kan du utdype disse ambisjonene litt nærmere? 

– Ja, vi har mange drømmer og ideer. For eksempel tåler hagen noen flere skulpturer. I dag har vi en av Håvard Homstvedt, men det er plass til mange flere … vi har også konkrete ideer om å få laget grafikkmapper knyttet til stedet og virksomhetene, foredrag og samtaler med publikum til stede. Vi ønsker oss sponsorer. Vi jobber beinhardt, det er dyrt å drive en villa som dette.  

Mot slutten av samtalen går vi gjennom det store huset. Finn forteller ivrig om hvert eneste bilde. Noen eier han selv, noen tilhører Galleri Riis, Per Maning, osv. Bilde på bilde flyter forbi, åpner for øyeblikk av gjenkjennelse og dialog – eller ingenting. Det kommer an på blikket som ser og sanser. Personlig fester jeg med ved Baird-rommet, der et lite maleri av Vanessas mor, Maureen, henger: Det viser et sparsomt møblert rom, en hund og en kanin på et gulvteppe. Åpner, slik Villa SULT gjør det, for dialog, men akkurat nå bare for meg 

Med kunsten så intenst til stede ber jeg Skårderud utdype hva kunst betyr for ham, både personlig og som psykiater. 

– For meg er kunst følelser. Jeg pleier å si at jeg er en enkel gutt fra skogen, født og oppvokst i ØsterdalenTil forskjell fra foreldrene mine fikk jeg mulighet til å ta en utdannelse, men uten noen tung ballast av interesse for kunst og kultur i bagasjenJeg hadde en svært klok lærer på gymnaset som introduserte meg for litteraturen. Og han koblet meg opp til lokalavisa som sporadisk bokanmelder. Litteraturen ble så viktig for meg, gjennom den åpnet et nytt, estetisk univers seg, og parallelt med legestudiene og legelivet jobbet jeg omtrent tjue år som filmkritiker. Denne journalistikken ledet meg også gradvis mot kunstscenen.  

Men, som sagt, for meg er kunst forbundet med personlig glede. Kriteriene mine er den sanselige erfaringen, at kunsten treffer og gleder meg, uavhengig av kunsthistoriske tilnærminger. Jeg kunne naturligvis skrevet en artikkel om hvordan kunst kan være terapeutisk, men jeg har ikke lyst til å gjøre det. Da brytes den ned til noe instrumentelt. Min mening er at kunsten er terapeutisk i seg selv fordi noen har gitt form til en følelse. Kunst er språk, kunst er trøst. For å snakke litt fleipete om noe seriøst: Hvis du er et lykkelig menneske, hvorfor skulle du da finne på å skape kunst? Kunst, uansett medium, er ofte drevet av et formidlingsbehov, av å formidle noe. Men selv om kunsten for eksempel er drevet av smerte, betyr ikke det at smerten romantiseresI stedet kan den bli noe vi kan forholde oss til. Kunstneren gir den et estetisk uttrykk, og det i seg selv kan være lindrende for et menneske. At noen har maktet å gi den språkløse fortvilelsen man kan kjenne på, en form, kan hjelpe andre som kanskje ikke selv har evnen til å uttrykke seg estetisk på slike måter. Gjennom kunstneren kan man få hjelp til å formulere sin egen smerte, noe personlig som har vært vanskelig å nå, og da kan kunsten være en trøst. Men den kan være mye mer enn trøst. Den kan være erkjennelse og håp. Jeg tenker at det er viktig at vi ikke bryter kunsten ned til at den skal være nyttig. Innimellom kan den naturligvis være det også, den kan ha en effekt som skaper utgangspunkt for dialog, men for oss på Villa SULT er hovedpoenget at den henger her, at den både kan være lydløs og talende, at den kan skape rammer for dialog, skape en fornemmelse av interesse, nysgjerrighet og imøtekommenhet. 

Da samtalen er over, og jeg igjen går langs Oslos tomme, forblåste gater, forstår jeg at det er noe essensielt riktig i å ta imot mennesker som av ulike grunner lider, på denne måten. Villa SULTs kunstprosjekt handler om å ta både kunsten og enkeltmennesket på alvor. Det anerkjenner hvilke mulighetsrom som faktisk finnes i kunst, ikke for prestisje og kalkulert verdivurdering, men for menneskets grunnleggende bestanddeler. I Villa SULT representerer kunsten primærvilkårene ved det menneskelige, vi ser og blir sett. Her gir kunsten den som lider en mulighet til å erfare og gjenkjenne noe i seg selv som kanskje hittil har virket ugjennomtrengelig. Her tas brukeren imot i et hus som ligner et hjem. Noen sier at kunst kan hjelpe like mye som ord, kanskje mer, kanskje mindre, men i kombinasjon skaper de uovertrufne møteplasser. Bjarne Melgaards originale arbeid til Villa SULT, der han har malt oppå et foto av huset, artikulerer filosofien og villaen aller best: «I am not a piece of shitbut a piece of society!» Jeg håper at SULT Kunst blir hva det ønsker å bli etter intensjonene, og at det kommer sponsorer på banen.  

Morten Andenæs. Fotografi. Tilhører Galleri Riis. Foto: Susanne Møller-Hansen

Kenneth Blom litografi. Foto: Susanne Møller-Hansen