Mia Gjerdrum Helgesen

Mia Gjerdrum Helgesen har samlet flere års arbeid i denne praktboken. Nye relieffmalerier, grafikk og skulpturer viser spennet i Gjerdrum Helgesens kunstneriske virke, med hennes tanker om «udefinerbar eksistens» som et sentralt bakteppe for det visuelle uttrykket. 

Mia Gjerdrum Helgesen

Forfatter: Lars Elton
Press forlag

Å skulle oppsummere et helt kunstnerskap i én bok er, som mange kunstnere vet, nærmest umulig. Hvordan oppsummerer man utallige års arbeid og prosesser mellom to permer? Hvordan velger man de riktige verkene, de som skal vise hvem man er som kunstner? Hvordan vet man hvilke av de tankene man hadde som førte til akkurat den erkjennelsen? Boken MIA GJERDRUM HELGESEN presenterer i første rekke kunstnerens nyere verk, men også et mindre, retrospektivt utvalg fra Gjerdrum Helgesens 17 år som kunstner. Den viser den nye blandingsteknikken relieffmaleri samt skulptur, maleri, grafikk og tegninger. I et dyptgående essay utforsker kunstkritiker Lars Elton hennes kunstnerskap og forsøker å finne ut hva «udefinerbar eksistens» betyr. Han forklarer også det spesielle ved Mia Gjerdrum Helgesens relieffmalerier. Man forstår aMias kunst ofte finner sin form når det umulige tangerer det mulige. Elton har fulgt kunstnerskapet gjennom ti år, hennes oppturer og nedturer, hennes nederlag og triumfer, og slikt blir det gode betraktninger av.  

KUNST møter Mia på restaurant Arts på Tjuvholmen i Oslo. Hun kommer rett fra Press, forlaget som skal gi ut boken hennes. Hun snakker ivrig om boken og utstillingen hun skal ha på Soli Brug i oktober. En separatutstilling som skal romme nye verk med hovedvekt på bokens tematikk, nemlig  relieffmaleriet. Ny grafikk og skulpturer i marmor, tre og bronse blir også godt representert. 

 Du vet, dette med å gi ut bok, var i utgangspunktet ikke så viktig for meg. Jeg har nok å holde på med, for å si det sånn. Men så er det så mange som har etterlyst et verk som samler kunsten min og som setter den i en slags kontekst. Og så tenkte jeg at javel, kanskje det hadde vært en god idé 

Frigjørelse 1 (t.v.) og Frigjørelse 2 (2020), 70 x 100 cm

Lars Elton 

Hun tenker seg om.  Lars Elton er jo en person jeg lenge har hatt respekt for og som jeg har hatt en dialog med – av og på – de siste ti årene. Da han takket ja til å være med på dette prosjektet, var det som om en brikke falt på plass. Hans blikk og tilbakemeldinger har vært utrolig viktig for meg i denne prosessen med å skape et verk som skal reflektere så mye av det jeg har gjort. Han har vært en god person å sparre med og speile seg i, og jeg har stolt på hans vurderinger. Hun ler: – Det betyr ikke at vi ikke har vært uenige, men det har vært fint å ha noen som kunne se det store bildet utenifra.  

 

Relieffmaleriet  

Noen ganger tar det litt tid før man finner sin sitt språk, sin form som kunstner. Man prøver, prøver igjen, feiler, kommer til et nytt ståsted, og så prøver man igjen. Så, en dag, midt i alt det som virker som kaving og kaos, kan man få et eurekaøyeblikk. For Mia kan det virke som om «oppdagelsen» av relieffmaleriet ble et slikt lysende øyeblikk. Lars Elton omtaler relieffmaleriet som en kombinasjon av maleri, treskjæring og relieffarbeid der kunstneren jobber både i og på flaten, noe som passer Gjerdrum Helgesens kunstneriske temperament godt.  

 Det var som om mine erfaringer med maleri, med tresnitt, med trykk og skulptur fikk samlet seg i et uttrykk. Hun smiler. – Jeg føler at relieffmaleriet ble et samlingspunkt for alt det som gir meg mye med kunsten. Jeg kunne bruke kroppen, grave, skjære, trykke. Samtidig som jeg kunne bruke den sensitiviteten som er nødvendig når jeg maler. Det var som om veldig mye av meg falt på plass. Samspillet mellom maleri og relieff, abstraksjon og figurasjon ga meg det uttrykket jeg har lett etter.  

– Hvordan tenker du selv om den prosessen som førte deg til relieffmaleriet og det uttrykket du har nå? 

 Innriss kaller jeg de spor som setter seg i kropp og sjel. Innriss fra livets opplevelser  det er det jeg forsøker å videreføre gjennom carving i tre og stein. Avtrykk fra sjelen. Levd liv. Mine erfaringer som kvinne, som mor. Innrisset som viser hva det har kostet meg å skulle fortsette å skape kunst til tross for livets utfordringer. Og så er det dette med den udefinerbare eksistensen som jeg kommer tilbake til. Som på mange måter er en kommentar til samfunnet vårt, om den «udefinerte eksistens» mange lever.  

– Hva tenker du på da?   

 Det er så mange som lever sitt liv uten å definere hva de egentlig tenker, mener og føler. Da blir livet udefinert. Kanskje har de  jobber de ikke trives i, forhold eller relasjoner som hindrer dem å se sitt eget jeg i lys av sin identitet. Jeg er også blitt mer og mer opptatt av å få uttrykke meg uten filter. Uten fasade og uten å nødvendigvis måtte plassere meg i en kunstnerisk sjanger. Jeg vil uttrykke det rå, ærlige livet. Det virkelige livet. Jeg prøver å treffe en nerve i verkene mine som kan gjenspeile betrakterens opplevelse av å ikke strekke til. Av å leve et liv som egentlig ikke harmonerer med det man egentlig ønsker å gjøre eller være.  

– Har du kjent på den følelsen selv? 

 Mange ganger. Jeg tror at det å være kvinne og kunstner fortsatt bærer med seg så mye dårlig samvittighet og en følelse av utilstrekkelighet at for meg kan det bli for mye noen ganger. Det å skulle frigi nok tid og energi til å virkelig gå inn i skaperprosessen er en utfordring man kjenner på som mor. Og det har vært viktig for meg å åpne opp for disse problemstillingene både i mitt eget liv og som uttrykk i kunsten min. Vise livet som det egentlig er. Livet er ikke vakker dekor. Det er sårt og rått og setter spor i oss. Det kommer sikkert til å være mange som synes at det jeg nå gjør, er for rått, for nakent, for sårbart. Men det var det som måtte ut. Hun ler: – Og det måtte ut uten noe som helst filter. Så da får publikum like det eller ikke.  

Sannhet, skulptur i tre

Innriss, skulptur i tre

​​

Annonse

Utdrag fra boken

Den spesielle teknikken Mia har utviklet, tillater henne å kombinere figurasjonen og abstraksjonen på en relevant måte. Med relieffmaleriet møtes de to viktigste utviklingslinjene i kunstnerskapet, noe som har gitt henne muligheten til på nytt å gå inn i begrepet «udefinerbar eksistens».

Jeg synes «udefinerbar eksistens» er et både komplisert og åpent begrep. Det at jeg ikke er blitt helt klok på hva det innebærer, på hva Mia tenker på når hun bruker begrepet – det har bidratt til å gjøre arbeidet med denne teksten til en spennende utfordring.

Én grunn for Mias bruk av begrepet «udefinerbar eksistens» finner vi i hennes allmenntilstand. Gjennom de årene jeg har fulgt henne er alvoret blitt stadig tydeligere. Den fysiske realiteten i hennes begrepsbruk er blitt en konkret faktor. Sykdomsbildet gjør at hun aldri vet hvordan morgendagen blir, og at hun derfor vanskelig kan planlegge ting, eller utsette seg for store, fysiske anstrengelser.

Denne innsikten har styrket min respekt for den drivkraften hun, som kunstner, har måttet opparbeide for i det hele tatt å kunne skape kunst. Samtidig blir det for enkelt å privatisere forståelsen av begrepet «udefinerbar eksistens». Det er tydelig, gjennom den suksessen kunstneren Mia har hatt, at hun har skapt noe som flere kjenner seg igjen i. Bildene hennes har truffet en nerve som snakker til den enkeltes opplevelse av ikke å strekke til, av å leve et liv som kanskje ikke er i harmoni med den tilværelsen som mange definerer som «det gode livet». Mange moderne mennesker kjenner på en utilstrekkelighet, en forventning om å lykkes, som ikke harmonerer med den livsførselen de egentlig ønsker seg. Det er denne opplevelsen Mias kunst har åpnet opp for.

De senere årene har Mia Gjerdrum Helgesen hatt et stort atelier på Dikemark, det tidligere psykiatriske sykehuset i Asker. Her holder hun hus i ærverdige omgivelser, i et stort rom med nydelige vinduer og utsikt til vakker arkitektur og en gammel, engelsk park. Anlegget ligger et godt stykke utenfor Oslo, og her har hun funnet ro til å fordype seg i kunsten. At områdets historie er til inspirasjon, skader ikke. Legene på Dikemark var kjent for å gi pasientene malersaker og tegnemateriell. Tanken var at kunsten kunne være et bidrag i bearbeidingen av de psykiske traumene pasientene levde med. Den kunsten de psykiatriske pasientene laget, som gjerne kalles «outsider art», eller «no-filter-art» som det også blir kalt, er et like relevant objekt for sammenligning som Edvard Munchs kunst. Han var jo også en «outsider», som på sin måte skapte verk uten filter. Kunsten hans ble betraktet som skandaløs, og den ble lagt merke til i samtiden. Oppmerksomheten kom tidlig. Det har tatt veldig mye lenger tid før outsiderkunsten er blitt anerkjent. De senere årene er den filterløse Outsiderkunsten blitt utstilt stadig oftere og har møtt økt interesse og anerkjennelse, både nasjonalt og internasjonalt.

Det finnes mange eksempler opp gjennom kunsthistorien, på kunstnere som har funnet og videreutviklet et kunstnerisk uttrykk slik at kunstneren og mediet oppleves som ett. I forbindelse med Mias grafikk er det tidligere trukket en linje tilbake til Edvard Munch (1863 – 1944), som er kjent for å ha utviklet tresnitteknikken til et nytt nivå. Dette har ganske sikkert oppstått fordi det har vært enkelte elementer i Mias bilder, i både teknikk, motiver og linjeføring, som minner om den store mesteren