Alice i Eventyrland – Utstilling på The Victoria & Albert Museum

Fotografi av den virkelige Alice, Alice Lidell. Foto: Julia Margaret Cameron, ‘Pomona’, albumen print, 1872 © Victoria and Albert Museum, London.

​

Lewis Carrolls berømte bøker om Alice som følger etter den hvite kaninen ned i et hull og faller ned i eventyrlandet1, ble først utgitt i 1865. Siden den tid har både barn og voksne, kunstnere, moteskapere, filmfolk, musikere og mange andre latt seg fascinere av dem. I sommer åpner The Victoria & Albert Museum en omfattende utstilling om bøkene og de mange som har latt seg inspirere av dem. 

Barnebøker er vanligvis noe de fleste vokser fra. Og barnebøkene som fengslet én generasjon, oppleves ofte som avleggs for de neste. Men det gjelder ikke for Lewis Carrolls Alice in Wonderland (Alice i Eventyrland) og Through the Looking-Glass And What Alice Found There (Gjennom speilet). I dag blir de av noen oppfattet som en tidlig form for «fantasy», av andre som en forløper for surrealismen; handlingen utspiller seg i en verden som trosser all logikk og bebos av noen forunderlige vesener: larven som røyker vannpipe, hattemakeren, påskeharen, Cheshire–katten, Hjerterdronningen, spillkortsoldatene og alle de andre. 

Virkelighetens Alice 

Det er ingen tilfeldighet at nettopp The Victoria & Albert Museum fikk ideen til denne utstillingen. Museet viser et bredt spekter av foto, mote, kunst, design, teater og film, og Kate Bailey, sjefkurator for teater og performance, har en spesiell ambisjon med utstillingen.  

– Kort sagt vil jeg, akkurat som boken, ta de besøkende med ned i kaninhullet og inn i eventyrlandet. For å lykkes med det måtte vi gjøre mer enn å samle sammen de riktige utstillingsgjenstandene, utstillingen trengte også en helt spesiell design. Derfor henvendte vi oss til Tom Piper, som har designet forestillinger for The Royal Shakespeare Company og flere utstillinger her på museet. Resultatet er en utstilling med over 300 gjenstander, hemmelige dører og interaktive og digitale installasjoner. 

  Publikum blir presentert for et portrett tatt i 1872 av Julia Margaret Cameron, verdens første fremstående kvinnelige kunstfotograf. Bildet viser virkelighetens Alice, det vil si Alice Liddell; det var hun som ga inspirasjon til boken. Lewis Carroll er et pseudonym. Charles Lutwidge Dodgson (1832–1898), som han egentlig het, var pastor, men tilbrakte det meste av sin tid som akademiker og lærer ved universitetet i Oxford. 

  Den 4. juli 1862 var han og en annen pastor ute i en robåt sammen med de tre unge døtrene til en god venn – 8, 10 og 13 år gamle. På turen fant han på en fantasifull historie om en ung jente som holdt på å kjede livet av seg og lengtet etter eventyr. Jentene elsket denne fortellingen, og da turen var over, ba den 10-årige Alice ham om å skrive den ned. Så satt han da hele natten og skrev den ned slik han husket den. 

Alice at the Mad Hatter’s Tea Party, Illustration for Alice’s Adventures in Wonderland by John Tenniel, 1865 (c) Victoria and Albert Museum, London

Langsomt voksende popularitet 

  Alice Liddell fikk den håndskrevne fortellingen i julegave samme år. Den hadde da tittelen Alice’s Adventures Under Ground, og var illustrert av ham selv. Kate fortsetter. 

– Dodgson viste manuskriptet til flere i vennekretsen. Tilbakemeldingene var svært gode, så han bestemte seg for å gi fortellingen ut i bokform. Da hadde han føyd til flere historier, blant annet om det berømte teselskapet og om Cheshire–katten. Han og forlaget ble enige om å la John Tenniel illustrere boken. Av frykt for å risikere stillingen sin ved Oxford valgte han å gi den ut under navnet Lewis Carroll. 

  Boken ble ingen umiddelbar bestselger til tross for at både dronning Victoria og Oscar Wilde var blant beundrerne. Det ble heller ikke oppfølgeren Through The Looking–Glass (1871). Men etter 15 år ble bøkene om Alice et internasjonalt fenomen og ansett som helt unike. Ikke nok med at de ble umåtelig populære, de ble også referanser i dagligtalen, som «ned i kaninhullet» – å bli helt oppslukt av noe, «smile som Cheshire–katten» – et påklistret smil. Kate fortsetter. 

– Den første avdelingen i utstillingen heter Alice blir skapt, og forteller om hvordan bøkene ble til, om menneskene i Lewis Carrolls nærhet, den kulturelle og politiske atmosfæren i viktoriatiden og forfatterens forhold til familien Liddell. Carroll var også en dyktig fotograf, og i utstillingen kan man se flere portretter av Alice Liddell. Det var Carroll som foreslo at John Tenniel skulle illustrere boken, et nærmest genialt trekk. De samarbeidet tett. I tillegg til originaltegningene vises også flere av inspirasjonskildene deres, som The Ugly Duchess (Den stygge hertuginnen) malt av Quinten Massys i 1513. 

En favoritt blant surrealister 

Neste avdeling tar opp filmatiseringen av bøkene, sier Kate. 

– Fantasirikdommen og de sterke figurene var som skapt for å filmatiseres, og det skjønte man tidlig. Allerede i 1903 kom den første stumfilmen, fulgt av to til, i 1910 og 1915. I 1931 kom den første lydfilmen, og hvert tiår senere er det blitt laget et halvt dusin filmer og TV-serier. Mest kjent er nok Walt Disney-filmen fra 1955 og Tim Burtons versjon fra 2010 med Johnny Depp i rollen som hattemakeren. 

  Å dukke ned i kaninhullet kan ses som en parallell til å dukke ned i det underbevisste, med forbindelseslinjer til Sigmund Freud og psykoanalysen. Freud var den fremste inspirasjonskilden for surrealistene, og det er ikke overraskende at flere av disse kunstnerne direkte eller indirekte brukte Alice som referanse. Kate fortsetter. 

– I avdelingen Fortolkninger av Alice finner man verk av flere surrealister, deriblant Salvador Dalí som tolket teselskapet i 1969. Dorothea Tanning hadde vært opptatt av bøkene siden hun var barn, og i maleriet Eine Kleine Nachtmusik fra 1943 ser vi to unge jenter, som leder tankene til Alice, i en slags hotellkorridor med nummererte dører og en stor solsikke som balanserer ved trappen. Iblant blir koblingene mer indirekte. Vi viser surrealistiske collager av Max Ernst og Yayoi Kusamas prikkete verk – som betrakter opplever man å ha havnet i en merkverdig verden – ja, nede i kaninhullet. 

Salvador Dalí: A Mad Tea Party, 1969, © Salvador Dali, Fundació Gala-Salvador Dalí, DACS 2019. Dallas Museum of Art, gave fra Lynne B. og Roy G. Sheldon, 1999.183.12_2. © Salvador Dali, Gala-Salvador Dali Foundation/ Bono 2020

Psykedeliske Alice 

  På 1960-tallet kom Alice igjen i forgrunnen, nå i forbindelse med psykedelia. En av de mest kjente psykedeliske låtene, ved siden av Purple Haze med Jimi Hendrix, var San Francisco-bandet Jefferson Airplanes White Rabbit, der teksten stort sett er hentet fra Alice in Wonderland, opplevd i LSD-rus, som i tekstlinjen Go ask Alice/When she’s ten feet tall. Alice preget også store deler av grafisk design i den psykedeliske perioden, som plakaten Cheshire Cat av Joseph McHugh. Kate fortsetter. 

– Alice skulle også få en betydelig og kanskje mer langvarig påvirkning på britisk psykedelia, iblant direkte, men også ved det at man generelt trosset logikken og skapte sine egne eventyrverdener. For eksempel er The Beatles’ Sergeant Pepper’s Lonely Hearts Club Band og The Magical Mystery Tour, som også ble film, preget av dette. 

  Det var popkunstneren Peter Blake som iscenesatte det berømte omslaget til Sergeant Pepper. Også han var inspirert av Lewis Carroll; i 1970 lagde han en hel serie med bilder som illustrerte Through The Looking–Glass. Kate fortsetter.  

– Tre år tidligere hadde Ralph Steadman skapt nye illustrasjoner til Alice in Wonderland, og det er interessant å studere både hans og Blakes bilder. De er en del av tidens motkultur, setter spørsmålstegn ved voksentilværelsen, Alice blir en slags rebell. Og Alice dukker opp både her og der. Som i en demonstrasjon mot Jacob Zuma i Sør-Afrika i 2017, der en smilende demonstrant holder opp en plakat som proklamerer at hvis Alice kan kvitte seg med overmakten, Hjerterdronningen, så kan demonstrantene kvitte seg med Jacob Zuma. 

Alice og identitet 

I 2011 iscenesatte The Royal Ballet en imponerende versjon av Alice in Wonderland med kostymer av Bob Crowley. De var helt eventyrlige, ikke minst kostymet til Hjerterdronningen, utformet nærmest som en skulptur med en dør som åpnet seg. Kate fortsetter.  

– Kostymet inngår i avdelingen Å iscenesette Alice der vi i tillegg til kostymer fra ballett og teater også har samlet rekvisitter, modeller, skisser og filmer for å gi nytt liv til produksjonene. Og det er interessant å se hvordan disse produksjonene ikke bare tolket bøkene, men også samtiden. For eksempel satte National Theatre i 2015 opp forestillingen wonder.land, som utforsket grensen mellom online og offline – det som for mange i dag utgjør grensen mellom fantasi og virkelighet. 

  Den siste avdelingen kalles Å være Alice. Den tar opp mote, motefotografi, musikkvideoer og hvordan Alice ble en kilde til å skape og markere identitet. Her får man blant annet se bilder fra Tim Walkers kalender for Pirelli, der han brukte utelukkende svarte modeller for å gjenskape eventyrlandet, deriblant Naomi Campbell og dragartisten Ru Paul. Det vises til moteskaperne Iris van Herpen og Viktor & Rolf som også har brukt Alice som inspirasjon.  

– Viktor & Rolfs høst/vinterkolleksjon 2016 het Vagabonds. Her var det mange referanser til Alice, ikke minst hattene, som påminnet om hattemakeren. 

  I begynnelsen av utstillingen inviteres den besøkende med ned i kaninhullet, mens avslutningen henspiller på den andre boken, sier Kate. 

– Vi har skapt en digital kunstinstallasjon der den besøkende så å si beveger seg gjennom speillandet, The Looking–Glass, for så å stige ut i hverdagen igjen. 

Oversatt av Liv Tysnes