Kunstneren i arbeid med sitt hittil største verk som målte 3 x 42 meter. Indonesia, 2016.

Samtidskunstner, kurator, administrator og produsent. Da Ingeborg Annie Lindahl (f. 1981) etablerte seg i hjembyen Harstad, valgte hun samtidig en kunstnerhverdag med mange roller, en nødvendighet når kunstmiljøet er lite. Hun bygde forresten også sitt eget multikunsthus i hagen, så vi kan legge til entreprenør på lista. 

Ingeborg Annie Lindahl

Aktuell: 

Utstilling ved RAM galleri i Oslo 24.09.22.11.2020 

– Garasjen sto ferdig i 2018. Den fungerer både som arbeidsrommøteplass for kunstnerisk utveksling, seminarer og visninger, forklarer Lindahl om multikunsthuset i hagen. 

For når det knapt finnes andre profesjonelle kunstnere i byen, må du ha et sted å invitere til. Selv om Lindahl reiser en del i utstillingssammenheng, inviterer hun jevnlikunstkolleger til eventer i Harstad. 

Lindahl har en aura av tydelighet. Den vevre kroppen rommer et blikk som får folk til å rette seg opp i ryggen, skjerpe seg litt. Hun er en sånn som får ting gjort, realiserer uten å kaste bort tid på å snakke om det. 

juni er hun kurator for kunstutstillingen under Festspillene i Nord-Norge, en stor multidisiplinær kunstfestival som arrangeres årlig i Harstad. Men Lindahl drar like gjerne i gang minifestivaler hjemme. I 2011 arrangerte hun Ut i min hageet event med utstillinger, performance og kunstsamtaler – i hagen. Slikt skal det bli enda mer av nå når Garasjen står klar: 

– Det handler om å skape noe av de ressursene man har tilgjengelig istedenfor å vente på at andre skal ta initiativ eller tilrettelegge. 

Krittetsforgjengelighet                                                                                                                           
Lindahl flyttet mye som barn. Med en mor som var håndverkslærer, ble tegning og maling en stabil faktor, en kjerne når miljøet endret seg                                                                                                  

– Jeg deltok på et keramikkurs da jeg var tretten år, og forsto for første gang at det var mulig å leve av å lage kunst, fra den dagen vurderte jeg aldri noe annet.  

Lindahl utdannet seg ved Kunstakademiet i Tromsø med påfølgende master i BergenAllerede i studietiden startet utforskning rundt mennesket som destruktiv art og en eksperimentering med kalk som materiale og metafor. Dette sprø, litt skjøre mineralet som skjelettet vårt er bygd opp av. Som beskytter sårbare muslinger i vakre, sterke skjell. En porøs, men grunnleggende bestanddel av jordskorpa. 

Lindahl ville jobbe med gjenbruksmaterialertematisere miljøkrisen. Mennesker som snakker bekymret om problemet, men som ikke egentlig evner å ta grep. Som blir en overgriper mot naturen, men samtidig utsatt selv 

Hun begynte å tegne med kritt på utrangerte skoletavler. Tavlen kan formidle tydelige beskjeder, eller romme vare linjer. Om litt av hånden streifer streken, forsvinner den. Alt kan viskes ut, og krittrester legger seg som fint støv på gulvet. Dynamikken mellom tavlen og krittet ble et bilde på livets forgjengelighet. Prosjektet utviklet seg. Tavlene ble større, etter hvert sorte veggflater. Krittegningene ble sentrale i Lindahls kunstkonsept. Hun reiste rundt og laget stedsspesifikke, temporære avbildninger, tegnet fjell og omgivelser i stor skala, noe publikum kjente igjen fra nærområdet. Ikke nødvendigvis som eksakte avbildninger, men en gjengivelse der også kunstnerens tolkninger formet resultatet 

Lindahl har vært invitert til en rekke nasjonale og internasjonale visningssteder for å gjøre krittegninger som står i en begrenset periode. Det største verket hittil målte 3 x 42 meter og ble tegnet ved Salihara Gallery Jakarta. Det krever intenst arbeidEn tegning kan kreve fjorten timers arbeidsdager i tre sammenhengende uker. Kunstneren jobber iherdig, klatrer opp og ned på stillaser, noen ganger tegner hun også på selve gallerigulvet: 

– Det handler om forgjengelighet. Ingenting varer evig, alt er i kontinuerlig endring. Når vi dør, vil skjelettet løses opp i jordsmonnet, siden vil det opptre i en ny form. Kanskje som kritt eller marmor.  

Når publikum kommer inn i et gallerirom der deler av verket er tegnet på gulvet, vil uttrykket raskt endre seg. Det den første betrakteren ser, blir slipt vekk og endret av føtter i bevegelse, publikum bidrar direkte til å bryte verket raskt ned. Andre ganger lager Lindahl kunst av mer holdbart kalkmateriale, som skulpturer av marmor. 

Hvordan opplever du at arbeidet ditt varer så kort tid?  

– Livet vender stadig tilbake til det punktet der man står alene foran en stor svart vegg med et kritt i hånden. Man må velge å overvinne den. Metoden reflekterer noe grunnleggende ved livet. Hver ny tegning er en krevende oppgave, men også mestring. Det er et adrenalinkick å gjennomføre prosjektet. Det handler også om å bevare leken, nysgjerrigheten og skapergleden.  

Ingeborg Annie Lindahl Foto: Kjell Ruben Strøm

Drawn from Nature

Annonse

Kunstnomade                                                                                                                  
Du bestemte tidlig at du ville etablere deg i Harstad, men valgte å starte kunstkarrieren i Bergen. Hvorfor? 

– Da jeg startet utdanningen i Tromsø, gikk jeg i det første kullet på et nyetablert akademi. Studentene fikk stort rom til å være med på å definere hva institusjonen skulle bli. Det gav frihet, men også ansvar. Et nytt akademi må nødvendigvis gjennom noen barnesykdommer. Jeg ville til Bergen for å utvide mitt faglige perspektiv og oppleve kontrasten i et etablert akademi, prøve å arbeide i en by som er godt tilrettelagt for kunstnerne. Begge erfaringene ble viktige for det å jobbe selvstendig. 

Som liten flyttet du mye, krittegningene bringer deg til stadig nye steder. Har du en kunstnerisk nomade i deg? 

 Jeg er vant til forflytning og trygg i møte med nye steder. Jeg ser at det å ikke bli for lenge på ett sted, gjør at man slipper å forholde seg til det rigide som kan begrense. Som jantelovnormene som sier at man ikke får skille seg ut. Ved å være den nye, kan man definere seg selv i større grad, så ja, jeg trives med å være i bevegelse. 

Stabil og flyktig                                                                                                                              
Lindahls krittegninger avbilder ofte massive fjell. Det tunge og stabile står dermed i en tydelig kontrast til strekens skjørhet. Verkene kommuniserer dermed en dobbelthet, eller ambivalens mellom det stabile og det flyktige.  

Noen ganger tegner du verket mens publikum ser på, kan du kjenne prestasjonsangst? 

– Jeg er ikke redd for å blottstille meg, eventuelle feiltrinn blir en det av konseptet. Alle menneskelige sårbarheter er på en måte allmenne, mine følelser er ikke unike. Jeg er ikke så viktig som person i prosjektet, det sentrale er refleksjon. Hvordan vi tar stilling til naturen, hvordan vi velger å være en del av den.   

Dine krittegninger er sårbare, de kan omtrent ikke flyttes uten å viskes ut. Dette er dermed ikke kommersielle verk som kan selges over disk eller inngå i samlinger? 

– Nei, jeg kommenterer kunstpolitiske tema gjennom dette. For eksempel glir konseptet inn i historien der jeg som kvinne lager kunst som ikke selges. Jeg blir ofte invitert til å lage verk som er gratis tilgjengelig. Jeg er synlig og tar meterplass i dag, men verkene forsvinner likevel ut av kunsthistorien. Men jeg har gjort unntak der krittegningen er forseglet av en tynn membran, det gjelder blant annet et verk som finnes i samlingen til Nordnorsk Kunstmuseum. 

Dine marmorskulpturer blir bevart, savner du å kunne bevare krittegningene? 

– Både ja og nei. Forgjengeligheten er sentral i konseptetmen i den kommende utstillingen ved Ram galleri tester jeg ut en helt ny teknikk. Der lar jeg tegneinstallasjonen gli over i en collage av foto og aluminiumslerret. Motivet risses inn i metallet og blir mer permanent. 

Gjennom ulike roller er du en travel kunstner. Har din tilværelse noen fordeler om du sammenligner deg med kolleger i sentrale regioner der mer er tilrettelagt for kunstnerisk virksomhet? 

– Den som etablerer seg der det er få visningssteder og lite er tilrettelagt for en profesjonell kunstner, må selv være motoren som driver frem utviklingen. Jeg definerer meg selv som en kunstnerisk hybrid gjennom mine ulike roller. Det ligger et ansvar, men også frihet i å vite at om noe skal skje, må man skape det selv. Man kaster ikke bort tid på å vente på muligheter som kanskje aldri kommer. 

Krittegning ved Trafo kunsthall (2015). Foto: I. A. Lindahl

Skewed nature. Foto av kunstneren. Verket er delvis tegnet på gallerigulvet, noe som forsterker komponenten av forgjengelighet.