Judy Chicago – pionér for feministisk kunst

Judy Chicago: Still on Fire at 80, 2019, de Young Museum

​

Kriser og traumer  

Det finnes et påtagelig sinne i mange av verkene, iblant sorg, og det har sin forklaring. Judith Cohen, som hun egentlig het, ble født i 1939 i Chicago. Oldefaren og farfaren hadde vært rabbinere, men faren hennes brøt mønsteret og ble marxist og aktiv i fagbevegelsen. Kommunistangst var utbredt under den kalde krigen, faren kom i FBIs søkelys og ble arbeidsløs. Helsen skrantet, og da han døde i 1953, taklet ikke moren situasjonen. Barna fikk ikke engang komme i begravelsen. Opplevelsen ble traumatisk for Judith, traumet slapp taket først rundt ti år senere. 

  Som barn hadde hun vist et stort talent for å tegne og male, og allerede som femåring bestemte hun seg for å bli kunstner. Etter å ha fullført skolen flyttet hun til Los Angeles for å studere ved The University of California (UCLA). Der engasjerte hun seg i borgerrettsbevegelsen og ble sekretær i The National Association for the Advancement of Colored People (NAACP). I 1959 traff hun Jerry Gerowitz, som hun giftet seg med i 1961. Da han omkom i en bilulykke to år senere, gikk hun inn i en dyp krise. 

  Claudia Schmuckli, som har kuratert utstillingen, forteller. 

– Hun produserte en rekke verk, tilsynelatende abstrakte, men det var tydelig at de handlet om det mannlige og det kvinnelige kjønn. De kunne ikke nå hverandre; en referanse til hennes manns død. Lærerne hennes, alle menn, så med alt annet enn blide øyne på disse verkene. 

Et nytt navn 

Hun holdt sin første separatutstilling i 1965 i Los Angeles. Verkene fra denne tiden, deriblant Sunset Squares og Rainbow Picket, var tydelig påvirket av minimalismen, men de hadde også noe annet ved seg. Pasadena Lifesavers, et verk med akrylmaling på pleksiglass, ga en illusjon av former som ifølge henne selv «vibrerte, beveget seg, ga støt og ble oppløst, som en multiorgasme». Dette var et vendepunkt – det første verket hvor hun virkelig lyktes med en presentasjon av kvinnelige seksualitet. Claudia fortsetter.  

– Etter hvert som hun utviklet og skapte sin egen identitet, ville hun bryte båndene til fortiden. Hun skiftet navn til Judy Chicago, blant annet fordi navnet var fritt for etnisk tilhørighet.  

  Ved inngangspartiet til sin separatutstilling i Los Angeles i 1970 hengte hun opp et stort banner med teksten: «Judy Gerowitz frasier seg herved alle navn hun er påtvunget gjennom mannlig dominans, og velger sitt eget navn: Judy Chicago.» Hun satte også inn en annonse med samme tekst i tidsskriftet Art Forum. Og frihetstrangen ga seg utslag på flere måter, sier Claudia.  

– Hun søkte seg til en skole med undervisning i teknikker som brøt med kunstverdenens vedtatte normer. Det resulterte i flere nyskapende verk, blant annet spraymalte bilpansere, som Birth Hood og Bigamy Hood. Hun lærte seg også pyroteknikk og deltok i flere performancer med bruk av røyk og fyrverkeri – og med en klar symbolikk: å la mannsdominansen gå opp i røyk. 

Immolation, 1972. Judy Chicago, de Young Museum

Et kvinnehus 

1970 var et viktig år, ikke bare for Judy Chicago selv, men for den feministiske kunsten som helhet. Det året begynte hun å undervise på Fresno State Collage i en ren kvinneklasse. Klassen hadde 15 elever, flere av dem skulle utmerke seg senere, deriblant Suzanne Lacy, Nancy Youdelman og Faith Wilding. Claudia fortsetter. 

– Dessuten leide de et studio i sentrum av byen hvor de samarbeidet om prosjekter, hadde høytlesning og diskusjoner og delte sine livserfaringer. Hun underviste også på California Institute of The Arts, der hun var med på å stifte Womanhouse i 1972 – det aller første utstillingslokalet som utelukkende viste kunst med et kvinnelig perspektiv. 

  Hun hadde bred organisasjonserfaring, og i 1973 var hun med på å grunnlegge Woman’s Building i Los Angeles, en kombinasjon av skole og utstillingssted. Her stilte man ut kunst av kvinner fra hele verden; en banebrytende innsats med tanke på hvor lang tid det skulle ta for de ledende institusjonene å tenke globalt. Claudia fortsetter. 

– I denne perioden begynte hun på flere verk som på hver sin måte førte frem til The Dinner Party. Hun hadde måttet tåle sterk kritikk for pansermaleriene, for deres fremstilling av kvinnelig seksualitet og kjønn, som ifølge en kritiker kjentes som «et slag i ansiktet». Hun tok nå opp symbolikken igjen, i verk som Through The Flower og serien The Great Ladies. 

Kunst om fødsel 

The Dinner Party skapte en heftig debatt etter den første visningen for 40 år siden. Og gjør det fortsatt. Kritikken har også kommet fra kvinnelige kunstnere. Én innsigelse gjelder etnisitet; at bare én svart kvinne har fått plass ved bordet, Sojourner Truth. En annen gjelder det vulva-lignende mønsteret på tallerkenene; at det bare forsterker det mannlige blikket på kvinnen som et sexobjekt. En tredje innvender at kvinner som sitter på rad og rekke rundt et bord, fremstår som passive. Det ser ut til at debatten fortsetter.  

  I 1980 satte Chicago i gang nok et stort prosjekt, forteller Claudia. 

– Arbeidet med The Birth Project skulle ta henne fem år. Ideen ble til mens hun drev research til The Dinner Party – hvordan kvinner usynliggjøres i historieskrivingen. Ikke engang en av de mest fundamentale opplevelsene en kvinne kan ha – å føde et barn – var synlig i kunsten. 

  The Birth Project ble, som det foregående, et stort samarbeidsprosjekt. Det besto av drøyt 80 verk som ble laget sammen med frivillige, ikke bare i USA, men også i Canada og New Zealand. I utstillingen vises blant annet den 3,5 meter lange Earth Birth Quilt, et teppe som forestiller en fødende kvinne i et bølgende, vibrerende landskap. Claudia fortsetter. 

– Parallelt med dette begynte hun i 1982 å arbeide med serien Powerplay, der hun undersøkte kjønn som en konstruksjon full av tvetydigheter. I verk som Driving The World To Destruction ses mannsfigurer, muskuløse, nakne, med likhetstrekk til mennene i renessansekunsten. De griper rundt kvinner eller bilratt. I disse mannsfigurene så Judy en overopphetet maskulinitet i brutal kamp mot sine feminine sider, patriarkatets begjær etter makt og dominans. 

En bjørn på et isflak 

Judy Chicago ble med tiden stadig mer opptatt av sine jødiske røtter. Verket Holocaust Project: From Darkness to Light handler om folkemord. Utstillingen viser blant annet The Fall, et 5,5 meter langt gobeleng, utført av Aubusson i Frankrike.  

  I senere tid har hun laget en serie som tar for seg klimaendringene, blant annet verket Stranded; en isbjørn klamrer seg fast til et isflak, omgitt av vann fra all isen som har smeltet. I 2019 fylte Judy Chicago 80 år, og presenterte sitt nyeste verk: Still on Fire at 80. En talende tittel for en kunstner som har bevart gløden, pasjonen og opprøret. 

OVERSATT AV LIV TYSNES