HOMO ALONE

Foto: Morten Qvale. Hår og makeup: Sissel fylling. Styling: Patrice Deste

Bjarne Melgaard, vår trolig mest globetrottende billedkunstner, har flyforbud. Han er ikke sikker på om den nåværende vil nå opp blant Topp 10 over krisene i hans liv.

Det er en nydelig, men spøkelsesstille ettermiddag på Oslo vest. Bjarne stiller i lyseblå kjortel, rosa baseballue og digre ringer i begge ørene, som en slags sjørøver-hooligan. Hår og skjegg bærer preg av fem ukers isolasjon.

Han går ikke på veggen. Utøvende kunstnere, forfattere, komponister og slike folk blir ikke sprø av karantene — det er slik de lever til daglig. Men det er tillatt å oppleve weekenden som litt stusselig. Handlingsrommet er innskrenket til en temmelig diger kjeller på Frogner og leiligheten i etasjen over, som er boligen hans. Bjarne Melgaard har fem meter å gå til jobben.

Studioet ser nokså kaotisk ut, det vil si som kunstneratelierer flest. Hele greia skal bygges om, forteller Bjarne. Da skal det lages forbindelse mellom de to etasjene, slik at han får enda kortere vei til jobb.
Arkitektfirmaet Snøhetta er involvert i dette.

Små og store lerreter med typiske Melgaardfigurer, naiv-groteske kan vi kanskje kalle dem, står lent mot veggen. Det er svære stabler av bilder. Vi prøver å tippe: Kan det være et halvt års produksjon han oppbevarer der nede?

– Nei, det er omtrent to måneder, svarer Bjarne.

Han jobber med andre ord lynfort. Utgangspunktet for å intervjue Bjarne denne gangen var veldig lokalt, nesten provinsielt. Han skal utsmykke restauranten Arts i det utvidede Fineart-galleriet på Tjuvholmen som åpner medio juni i år.

Hvor langt har han kommet?

– Jeg har ikke begynt, jeg, sier Bjarne. Datoen er 19. april.

– Hva er det du går med i tankene, da?

– Jeg er ikke en sånn som setter meg ned og grubler over hva jeg skal lage og legger en ufravikelig slagplan. Det kan like gjerne være at jeg setter opp ti blanke lerreter. Så kikker jeg litt på disse lerretene, begynner å blande litt farger og slikt. Så dukker det gjerne opp noe.

– Du er ikke konseptualist i det hele tatt, du?

– Nei, ikke i det hele tatt. Det er ikke veldig komplisert eller vanskelig, det jeg driver med. Hvis jeg maler ei ku, så er det ei ku. Kua peker ikke på noe utenfor seg selv.

– Når du selv går ut og spiser, betrakter du da kunsten i lokalet som en viktig del av opplevelsen?

– Ja, når jeg merker at noen har anstrengt seg for å gjøre det fint. Mitt favorittspisested i Oslo nå er Galt, hvor de både har innredet komfortabelt og har iøynefallende kunst. Det er en del Pushwagner, så vidt jeg husker. Så har de et kjempestort foto av Oslo fra sjøsiden som jeg ikke husker hvem som har tatt, hvor byen ser ut som en ordentlig metropol. Bagatelle i sin tid er et annet eksempel, en restaurant som satset på skikkelige kunstopplevelser.

– Man går jo ikke på restaurant for å se på kunst, men for å spise. Samtidig er man eksponert for bildene på en helt annen måte enn når man går forbi dem i et galleri. Det blir nesten som å leve med kunst, særlig hvis man er stamgjest. Man skal også huske at en restaurant mottar mange gjester som ikke er kunstinteresserte i det hele tatt. Påvirket blir de likevel.

Foto: Morten Qvale. Hår og makeup: Sissel fylling. Styling: Patrice Deste

Jeg synes det er en spennende oppgave.

Utsmykningen på Arts skal bestå av 12 bilder i fastlagte størrelser, tilpasset lokalets behov, søyler og vinkler. Det blir imidlertid mer Melgaard for de som setter seg på uteserveringen; på kjølige dager får de pledd av Røros-tweed som Bjarne har designet, eller en poncho hvis det er riktig jævlig ute.

Det er ikke småtterier som går i vasken, eller i beste fall blir utsatt på ubestemt tid, for Bjarne Melgaard i denne perioden. Han nevner hele 29 utenlandsprosjekter, noen av dem temmelig store. Er det snakk om dramatisk tap av inntekt?

– Det er i hvert fall ingen dramatisk oppgang i inntekt. Man merker en uro i hele kulturlivet, og jeg synes absolutt krisa gir seg tydelig utslag i en manglende vilje til å kjøpe kunst. Det er en del oppdrag som blir kansellert om dagen, i noen grad i sammenheng med konkurser, selvfølgelig.

Den uka vi møtes, er han ferdig med bildene til en utstilling i König Gallery i Tokyo, som åpner i juli. Den skal ha tittelen Homo Alone (tittelen spiller på en kjent åttitallsfilm) og markedsføres med en film Bjarne har lagd, som skal projiseres på store skjermer over hele fasaden.

Det fins digitale oppdrag også for en maler. Han lagde et virtual reality-prosjekt i fjor som det var meningen skulle vises på Frieze Art Fair i New York nå i vår. Imidlertid er det ikke høykonjunktur for VR-installasjoner, hvor digitale de enn måtte være. Ingen vil ta på seg en maske som en fremmed har pustet i fem minutter før.

Et annet prosjekt er en «remiks» av en installasjon fra Melgaard + Munch-utstillingen i 2015, som skal inn når det nye Munchmuseet åpnes. Med «remiks» menes her at han har planlagt å male oppå skulpturene som allerede er vist — og solgt — for å skape nye kunstverk av dem. Eierne har vært positive til at Bjarne skulle ta tilbake verkene og bearbeide dem.

– Når er et kunstverk egentlig ferdig? Bestemmer museet det, bestemmer samleren det, eller bestemmer jeg det? Dette synes jeg i grunnen er et ganske interessant spørsmål.

Altså er det ikke merkelig at koronaen får prege samtalen. Bjarne Melgaard virker skeptisk til hele krisebegrepet.

– Noe jeg synes er merkelig, er at disse virkelig store galleristene, de som omsetter for milliarder, har begynt å permittere halve staben og stenge ned filialer. Jeg ville forstått det dersom det var snakk om et år, men foreløpig har ikke dette vart mer enn en drøy måned. Kan det være slik at koronaen avdekker strukturer som vi kanskje egentlig ikke skulle sett ellers?

– Jeg er representert i noen online-gallerier, og jeg klikker meg av og til inn for å se hva de har å by på. Der står det priser og alt. Det påfallende er at det ikke virker som om noe av dette blir solgt. Da lurer jeg på om kunstverdenen bygger på myter om beløp og omsetning som kanskje vil avdekkes nå.

– Snakker vi om en boble?

– Vi gjør nok til en viss grad det. Det snakkes mye om hvor ettertraktet kunst er i alle samfunnslag, og om hvilke kunstnere som opererer med lange ventelister og så videre. Det fins ikke noen ventelister.

Det kunne gått temmelig galt med Bjarne Melgaard. Nå, som 53-åring, sliter han med et etterslep av et rykte som kunstlivets «enfant terrible» og alt hva det heter, men i virkeligheten har han gjort de dummeste tingene i livet for lengst. Imidlertid har erfaringene skaffet ham et outsider-perspektiv som kan være fruktbart på flere måter. For eksempel under en verdensomspennende pandemi. Alt i alt virker ikke Bjarne så imponert over koronaen.

– Noen ganger har jeg følelsen av at livet mitt har vært en eneste lang krise, helt utenom dette her. Jeg er ikke hiv-positiv — utrolig nok, vil jeg si — men jeg har likevel levd med hiv og aids i 30 år, hatt en rekke partnere som har vært positive, for eksempel. Men da hiv og aids kom, ble det så vidt meg bekjent ikke stengt så mye som en trikkelinje. Og det var en epidemi av helt andre dimensjoner enn det vi ser i dag.

– Bare i New York døde 100 000 i epidemien?

– Ja, nettopp. Og i Afrika ble det jo en forferdelig katastrofe, og er det fortsatt. 35 millioner er døde på verdensbasis. Ronald Reagan tok ikke ordet «aids» i sin munn under hele sin presidentperiode, selv ikke da vennen Rock Hudson døde av det. Da kan man spørre seg om tiltakene vi ser i dag, har sammenheng med hvem som blir rammet.

– He-he. I Norge var den første bølgen folk som drar på skiferie til Østerrike. Det vi tenker på som ordentlige folk, altså.

– Men nå sprer det seg visst mest på Oslo øst og i innvandrerbefolkningen. Da er vel krisen under kontroll, da?

Dette utløser en liten diskusjon om klasse, som Bjarne mener er et av de mest tabubelagte områdene i kunstverdenen. Middelklassen har penger til å kjøpe kunst, og den etablerte galleriverdenen ser ned på dem. For ham ligger det et lite opprør mot snobberiet i å utføre et dekorasjonsoppdrag for Fineart, som tydeligvis kommuniserer bedre med det viktorianerne kalte «the great unwashed».

Når det gjelder pandemien, er han mest interessert i hva den påtvungne isolasjonen gjør med oss, hvilke fæle ting som kan dukke opp fra det underbevisste da. Kjerne-
familien betrakter han som en fryktelig felle — særlig for homofile, som hadde en unik mulighet til å velge noe annet — og ifølge terapeuten til Bjarne er det nå, etter bare fem uker, slik at folk som tvinges til å være hjemme sammen, holder på å klore ut øynene på hverandre.

–Er det slik at du først og fremst er maler, these days? At det blir mindre skulptur, mindre installasjon?

– Ja. Men jeg har alltid et par andre typer prosjekter
gående. Neste år er det meningen at jeg skal gjennomføre et prosjekt for Kunsthall Stavanger sammen med Steiff, det opprinnelig tyske firmaet som lagde verdens første teddybjørn. Mitt forslag var at de skulle lage Patrice, Bjarne, Nanna, Frigg og Lightbulb Man som håndsydd leketøy, altså kosedyr. (Patrice er samboeren til Bjarne, Bjarne er Bjarne, Nanna og Frigg er deres to franske bulldogger og Lightbulb Man er en av hans faste figurer.) De kunne dessverre ikke få til Patrice og meg, men det var meningen at de andre skulle bli lagd. Det er utrolig vanskelig å få til et samarbeid med Steiff, så jeg blir skuffet dersom dette går i vasken på grunn av koronaen.

Dessuten jobber Bjarne med en roman. Den skal hete
De etterlatte og er ikke mer «etterlatt» enn at utgivelse er prosjektert på Oktober Forlag.

– Du har hatt en lang karriere nå, og fått bred og inter-
nasjonal bekreftelse på det du er flink til. Er det også slik at du begynner å få oversikt over hva du ikke kan?

– Jeg skulle gjerne vært en dyktigere maler. Jo eldre jeg blir, desto råere og røffere vil jeg at bildene skal være. Jeg vil heller bruke mindre tid på dem enn mer. Kvantitet fremfor kvalitet, nesten. Det kan tenkes det er viktigere for meg å male 85 bilder som forteller en historie, fremfor å bli sittende med tre bilder som er suverent godt malt.

Foto: Morten Qvale. Hår og makeup: Sissel fylling. Styling: Patrice Deste