Gelbe Musik with Sunflowers (2016). Ofte kan ansiktet bli for dominerende i et bilde, sier Brotherus. Et ansikt avslører for mye, og noen ganger er det fint å lage mystikk ved å skjule det. Foto: Elina Brotherus.

​Med sine dypt personlige bilder inviterer den finske fotokunstneren Elina Brotherus deg til å stille spørsmål, men svarene må du finne selv. KUNST har møtt henne i Helsinki.

Helsinki føles annerledes enn andre hovedsteder i Europa. De tette båndene til både Russland og Sverige har satt sitt preg på byen. Imperietidens spøkelse svever fortsatt stille rundt i gatene. Spøkelset har ingen makt mer, men legger en demper på den moderne forbrukskulturen vi har blitt vant til her hjemme. Vi merker at vi liksom er øst for Eden, og at det er veldig langt til USA. Butikkene virker mer beskjedne, klærne mindre fasjonable, ingen Teslaer i sikte, færre kaffe-latte-begre i hendene på folk. Gamle damer i lange tykke ullkåper er et vanligere syn enn jenter i hvite trange jeans. En kollektiv lydighet der alle venter med å gå over lyskrysset enda ikke en bil er i sikte. Ingen sniker i køen, og folk er vennlige på en nærmest rørende måte. Min Airbnb-vertinne kaster seg bokstavelig talt rundt halsen på meg for å ønske velkommen, og forteller at det er en stor russisk feiring i byen og at det er derfor alle hoteller er fulle.

Om Finland oppleves som litt bakpå motemessig sett, så har de alltid vært foran når det gjelder arkitektur og design: Marimekko. Alvar Aalto. Eero Saarinen. Artek — bare for å nevne noen. Verden har alltid snudd seg mot Finland når man skulle ha inspirasjon til form og rom. Og nå ser vi det samme igjen. Bare at denne gangen gjelder det foto. Mer presist: foto som kunst.

I en kunstverden der både kuratorer og folk flest hadde problemer med å identifisere bilder som er skapt ved «å trykke på en utløser» som kunst, uteksaminerte Aalto University School of Arts kull etter kull med kunstfotografer allerede på begynnelsen av 90-tallet. Tyve år før verden fikk øynene opp for fotokunst, hadde Finland allerede The Helsinki School; det var det de kalte studentene fra professor Timothy Persons kull. The Helsinki School var, og er, et hedersbegrep som omfatter noen av verdens ledende fotografer. Også Elina Brotherus.

Jeg møter Elina på Apéro Bar ikke langt fra sentrum. Hun kommer inn døren rett etter meg, og på armen har hun Marcello, dachsen som spiller en fremtredende rolle i mange av bildene hennes. Bare en uke i forveien har jeg sittet og studert fotoprosjektene Annonciation og Carpe Fucking Diem, sistnevnte resulterte i boken med samme navn. Prosjektene handler om ufrivillig barnløshet og viser et menneske i sitt mest sårbare øyeblikk: Det øyeblikket hun innser at hun ikke skal bli noens mor. Et av det mest kjente bildene er et selvportrett der Elina holder Marcello med den ene hånden og gir betrakteren fingeren med den andre. Tittel på verket er My dog is cuter than your ugly baby. Bildet er så velkomponert og sårt at man kan begynne å gråte av mindre.

Vi klemmer, setter oss ned, og intervjuet skal begynne. Men hvordan stille spørsmål til en person man allerede føler man kjenner fordi hun tilsynelatende har vist så mye personlig allerede? Hvordan snakker man om barnløshet og det å bli foreldreløs i ung alder? Marcello kommer oss til unnsetning. Han krabber opp på fanget mitt og er, viser det seg helt riktig, søtere enn de fleste babyer. Så vi begynner, som seg hør og bør, rett i solar plexus.

Elina ba om å få ta et siste bilde av sin elsker da han skulle forlate henne. Epilogue (1989) ble resultatet. Foto: Elina Brotherus

My dog is cuter than your ugly baby (2013). Dachsen Marcello er med i mange av Elinas bilder som handler om barnløshet. Foto: Elina Brotherus

Piscine transat. Foto: Elina Brotherus. 

Annonse

Elina tar en slurk av rødvinen.

— Jeg er jo ikke religiøs, men Annonciation handler om å vente på en engel som ikke dukker opp.

Man har vært igjennom endeløse fruktbarhetsbehandlinger. Vært på endeløse undersøkelser. Vært ustabil fordi man er pumpet full av hormoner! Og så, etter å ha vært igjennom alle de prøvelsene, så river man papiret av den lille plastikkpinnen som skal fortelle deg om du er gravid eller ikke. Man sitter der full av håp i noen minutter, og alt avhenger av hva slags svar som vises. Disse øyeblikkene rett før og rett etter bebudelsen er det jeg forsøker å fange i fotografiene i denne serien.

Vi kjenner bildet fra kunsthistorien. Mange store menn har malt det: Engelen Gabriel som er sendt av Gud for å fortelle Maria at hun venter en sønn. Hun ser forundret, men lykkelig ut: Hun skal bli mor.

— Du vet, når man prøver å bli gravid, så jobber fantasien raskere enn fornuften. Man begynner uvilkårlig å tenke på kjønn, navn, hvilken fremtid dette barnet skal få. Man ser for seg hvordan barnet kommer til å se ut og hvordan dere skal bli som familie. Så får man den negative testen, og verden raser sammen til et nådeløst nullpunkt. Det er som å ha mistet det barnet.

Bildet Annonciation 5 viser en kvinne som sitter på kanten av et badekar. Blikket er bortvendt og rommer en nærmest bunnløs fortvilelse. Hendene er samlet i fanget. På gulvet ved siden av de nakne tærne ser man noe som kan være en graviditetstest. Det er tydelig at resultatet ikke var som ønsket.

Hele bildeserien i Annonciation gir betrakteren følelsen av å være del av et stort indre drama. Det er som å se et menneske bli slengt fra side til side i en kollisjon, og man blir både redd og fascinert. Vil hun overleve? Vi er ikke sikre.

Elina snakker stødig og rasjonelt. Det er flere år siden bildeseriene og boken ble avsluttet. Håpet om å bli mor også. Ingen engel kom med et barn. I stedet fikk hun kunsten.

— Jeg hadde ingen planer om å bli fotograf. Jeg holdt på med en master i kjemi. Mine avdøde foreldre hadde vært kjemikere, og jeg tenkte at det ville bringe meg nærmere dem å bli det samme. Men sånn fungerer det jo ikke. I stedet gjorde det det motsatte; jeg var fjern og uengasjert og lengtet mot noe helt annet.

– Mot hva da?

— Ubevisst lengtet jeg vel mot noe større enn meg selv. En måte å uttrykke alt det jeg satt inne med. Men jeg manglet selvtillit når det kom til det kreative. Jeg kunne ikke tegne, og jeg tenkte at da var det ikke noen vits i å tenke på å bli kunstner. Men så var det dette med foto, da. Jeg hadde alltid tatt bilder, men det var ikke så vanlig da å tenke på foto som kunst. Som en måte å uttrykke seg kunstnerisk på. Men jeg søkte på fotolinja, og kom inn som den siste i mitt kull.

Den nakne fotografen. Det er fristende å sammenligne Brotherus’ bilder med amerikanske Cindy Sherman og norske Vibeke Tandberg. Iscenesettelsen av jeget i en større samfunnsmessig kontekst. Men det blir ikke helt riktig. Jo, i likhet med Sherman og Tandberg er hun som oftest i sentrum av bildene sine.

Yellow in Snow. En kunstner i et fjellandskap eller en av Shakespeares hekser? Elinas bilder gir deg ingen svar. Foto: Elina Brotherus

Der Wanderer 3. Brotherus i dialog med kunsthistorien og Caspar David Friedrichs Vandreren over tåkehavet. Foto: Elina Brotherus

Og i akkurat disse seriene kommenterer hun en kvinnerolle. Men Brotherus’ verk har likevel en annen kvalitet ved seg. Hun kler seg ikke opp eller ut. Ofte er hun naken. Både fysisk og psykisk. Det er som om sårbarheten får bildene til å fremstå mer som poetiske enn som samfunnskritiske.

– Hva tenker du selv om din egen tilstedeværelse i bildene?

— Det er flere grunner til at jeg nesten alltid bruker meg selv som modell. Den ene er at jeg faktisk er den eneste personen som vet hva jeg prøver å formidle. Noe annet er at jeg ikke kunne ha bedt et annet menneske om å gjøre det samme som jeg gjør. Å bruke seg selv er for meg det mest ærlige og også mest praktisk. I Carpe Fucking Diem og Annonciation var det dessuten selvopplevde historier jeg gjenskapte, og det ville vært umulig å gjøre det samme med en modell.

Elina omtaler ofte seg selv som personen i bildet, eller henne. Jeg lurer på hvorfor?

Hun slår hendene for brystet.

— De er ikke bilder av meg! De er en iscenesettelse av meg. Og det må ikke forveksles.

Hun smiler: — I begynnelsen, da jeg var helt fersk, fikk jeg helt sjokk da jeg så bilder av meg selv. Utseendet mitt stemte overhodet ikke med det bildet jeg hadde i mitt eget hode. Det var faktisk så urovekkende at jeg sluttet å bruke meg selv som modell i over et år.

– Hva var det som fikk deg til å begynne igjen?

— Jeg tror det hadde å gjøre med et behov som bare trengte seg frem. Jeg hadde mange issues som jeg hadde behov for å ta tak i; foreldrene mine døde da jeg var veldig ung. Jeg giftet meg altfor tidlig, og ble skilt da jeg ennå gikk på kunstskolen. Så jeg hadde behov for å bearbeide dette. Og kunsten var et fint sted å gjøre akkurat det.

— Men så begynte jeg sakte å distansere meg. Tenkte på meg selv som en modell, i stedet for som meg. Nå har jeg fått et veldig distansert forhold til det å se meg selv på et bilde eller i en video. Særlig hvis det er en stund siden bildet ble tatt.

– Så det er ikke deg?

Hun tenker seg om. — Det er mer som om jeg viser et eksempel på … kall det den menneskelige tilstand. Hva det vil si å være et menneske i denne verden. Det kan være meg. Men det kan også være deg.

– I landskapsbildene dine er du også med, men inntar en mer passiv rolle. Vi ser deg ofte bakfra, og du kommuniserer ikke med kamera. Hva er rollen din her?

— Jeg tenker at å fotografere et landskap uten et menneske til stede, ville bli for ensomt. For forlatt. Men jeg har ingen dominerende rolle i bildene. Jeg er passiv, mer som en observatør på lik linje med betrakteren. Jeg føler at min tilstedeværelse virker mer som en invitasjon enn en definisjon.

Best alene. Neste dag møtes vi i hennes studio. Jeg tar en drosje opp til The Cable Factory, som ganske riktig har vært en kabelfabrikk, men som nå rommer galleri, atelierer og café. Elina møter meg nede i cafeen, og etter en omvisning i dette enorme kunstnerkomplekset går vi opp til hennes studio.

Atelieret ser mer ut som et stort kontor og lager enn et sted der kunst skapes. Og det stemmer for så vidt. (I always shoot on location.) Enten det er ute i naturen, hjemme eller i spesifikke interiører. Her skjer redigering og utvelgelse (It’s a nightmare to choose which picture to use!). Jeg blir sittende i mange timer (med Marcello på fanget) og se gjennom Elinas bilder. Det er for mange serier til at alle kan nevnes her. Men det er temaer som går igjen: Den nakne Elina. Elina med modell. Iscenesettelse med objekter (En ballong. En appelsin. En T-skjorte med påskrift). Elina i naturen. Elina i interiører. Elina med speil. Elina og vann. (I’m just really drawn to mirrors and surfaces that reflect.) Alt er rent. Velkomponert. Selv de romantiske naturbildene virker minimalistiske.

Vi begynner å snakke om speil og vann, elementer ofte brukt i Elinas bilder.

— Speil er en slags besettelse for meg som jeg ofte kommer tilbake til i bildene mine. Det er noe med refleksjonen av sitt eget bilde. Dobbeltheten og dybden det gir. Og i videoverkene mine bruker jeg ofte vann som element, enten som damp eller havet eller elver. Vann får ofte rollen med å illustrere tiden som går. Som for eksempel i videoen der jeg står foran et duggete speil. Tiden som går før duggen forsvinner fra speilet, er jo virkelig tid som betrakteren må investere.

— Jeg blir ofte ganske overrasket over hvor tålmodig publikum er. Hvor lenge de blir sittende og se på noen av verkene mine, som faktisk varer en time.

Vi blir sittende og se på naturbildene hennes.

— Jeg har alltid vært veldig opptatt av kunsthistorie, og jeg liker å gå inn i en slags dialog med spesifikke verk.

Der Wanderer 2 kommer opp på skjermen. Det viser en kvinne bakfra, i en lang flagrende kåpe, som skuer ut over et fjellandskap. Den tyske maleren Caspar David Friedrich og hans Vandreren over
tåkehavet
er en opplagt referanse.

Hun ler:

— Jeg tror ikke Friedrich ville likt den diffuse kanten nederst på kåpen min. Men jeg liker at nå er det en kvinne som står på toppen av fjellet og ser ut over den store verden, samtidig som hun inviterer betrakteren inn. Det er liksom mer i vår tidsånd. Kvinnen som oppdager, ikke bare passiv tilskuer.

Elina Brotherus studerer maleriet Morgen i Ny Hellesund av Amaldus Nielsen, som er del av Sørlandets Kunstmuseums samling. Maleriet inspirerte hennes eget bilde med samme navn. 

Morgen i Ny-Hellesund. Foto: Elina Brotherus. 

– Du er nesten alltid alene i bildene dine. Men er det et stort apparat rundt når du tar bildene?

— Nei, jeg liker å arbeide alene. Når jeg har med meg en assistent, føler jeg at jeg må ta hensyn, noe som til syvende og sist går ut over resultatet.

Hun peker på et bilde på skjermen. En kvinne står i snøen.

— Ser du her? Her er motivet feil sentrert i bildet. Hadde jeg vært alene, hadde jeg ikke brydd meg om at det var isnende kaldt og bare fortsatt til bildet var perfekt. I stedet skyndte jeg meg for å bli ferdig så assistenten min ikke skulle fryse.

Det er noe mystisk over naturbildene hennes. Som om to verdener er fanget i samme ramme. Motsetningen mellom det flyktige bymennesket og den evige naturen skaper en ladet stemning. Som om noe urovekkende er i ferd med å skje.

Et bilde kommer opp på skjermen: En kvinne (Elina) i gul kjole og tynne strømper står i snøen. Armene er bare. Det må være kaldt, men kvinnen virker uaffisert av kulden. Et fjellandskap ruver over henne. Skikkelsen er fullstendig malplassert, men likevel er hun et både uhyggelig og forførende element i bildet. Som en av de tre heksene hos Shakespeare, som dukker opp fra intet og varsler ulykke. Det er som om vi hører henne hviske: Fair is foul, and foul is fair … ingenting er hva det ser ut som.

Det samme kunne man nesten si om Elinas bilder: Ikke la deg forføre av den vakre naturen, det elegante interiøret eller tåren som triller nedover kinnet hennes. Hun lurer deg. Hun prøver ikke å lage vakker dekor eller sosialrealisme. Som heksene gir hun deg først det du vil ha, og så, når du har slukt agnet, faller du på ditt eget sverd. Som Macbeth gjorde. Elina skaper kunst. Koste hva det koste vil.

Norge. Noen måneder senere treffer jeg Elina igjen. Vi sitter på en annen café i en annen by – Kristiansand denne gang. Stemningen er på mange måter den motsatte av Helsinki: Her prøver man desperat å være som de store byene, men får ikke helt til det kosmopolitiske, den sørlandske sjarmen trenger seg gjennom det urbane. Heldigvis. Men det blåser storm. Elina skal etter planen fraktes ut med båt til fyrtårnet Homborsund morgenen etter. På museet er de skeptiske. Er det forsvarlig å slippe en finsk fotokunstner ut i det norske havgapet alene? De er vel ikke så sjøvante som oss?

Elina, som har farget deler av håret turkis og havblått, fnyser av bekymringene: — This is wonderful, I love this kind of weather!

Vi roer nervene med noen glass rødvin, og fortsetter intervjuet mens vinden river i persienner og velter gateskilt utenfor.

— Jeg har alltid drømt å ta bilder fra et fyrtårn. De er så ikoniske og vakre. Og dette vil gi meg en mulighet til å få være helt alene, ingen forstyrrelser. Jeg jobber best sånn.

Hun smiler: — Jeg kan jobbe hvor som helst, enten det er i Norge eller Den persiske gulf. Bare gi meg tid og sted, så begynner jeg å skape.

Det er andre gang Elina er i Norge for å ta bilder. For to år siden, i 2018, var hun her under litt roligere værforhold og tok bilder fra skjærgården utenfor Kristiansand.

— Gjennom den finske kuratoren Timo Valijakk ble jeg invitert til Sørlandet av kunstsamler Nicolai Tangen og Sørlandets Kunstmuseum. De hadde et ønske om at jeg skulle lage stedsspesifikke verk fra Norge, og vi tente alle på ideen om å gå i dialog med noen av maleriene som finnes i museumssamlingen fra denne regionen.

— Amaldus Nielsen malte Morgen i Ny Hellesund i 1885. Nå, nesten 150 år senere, ser stedet helt likt ut. Og da jeg plasserte meg på den samme holmen som på bildet, følte jeg virkelig samhørighet med stedet. Det er det som er så fint når man som jeg kommer utenfra og ser alt dette nasjonale med helt nye øyne. Jeg kan tolke disse erke-norske stedene med blikket til en utenforstående. Et helt personlig blikk.

— Jeg har også tatt bilder fra Setesdal. Jeg befant meg midt blant disse vakre, gamle tregårdene, jeg kunne fornemme historien, og jeg visste at dette stedet betyr noe spesielt for nordmenn, men det var en befrielse for meg å bare kunne ta inn stedet. Ikke fortelle en gitt historie, eller en nasjons historie, jeg var helt fri. Jeg kunne formidle min egen opplevelse.

– Men mye av det du gjør virker veldig planlagt? Som at du har på deg en rød lue og står foran en rød båt. Eller at håret ditt matcher veggen i bakgrunnen. Du må ha med deg en enorm garderobe når du er ute og reiser!

— Haha, nei, faktisk ikke. Jeg har i grunnen bare med meg noen få plagg. Men så klarer jeg å finne elementer som passer. Jeg begynner jo å få en viss erfaring med å lokalisere det visuelle. Finne akkurat den rette plassen. Akkurat den rette fargetonen på en vegg eller i naturen. Du vet, det har vært en fantastisk mulighet for meg som kunstner å få komme tilbake til Norge ved flere anledninger. Det har gitt meg muligheten til å la dette prosjektet vokse. Bli modent. Oppdage nye sider ved Norge.

– Som hva da?

Hun blir entusiastisk: — Som performancekunstneren Kurt Johannesen. Jeg fant noen av bøkene hans, Øvingar og Fleire Øvingar, i bokhandelen på SKMU og ble utrolig fascinert.

De har sånne fantastiske instrukser som: Bak eit brød som liknar eit fly. Legg det ut og la fuglane ete det. Flere av bildene mine er skapt på instrukser fra bøkene hans!

– Kommer du til å jobbe mer i Norge?

Vi ser begge ut av vinduet. En søppelkasse snurrer rundt ute på gaten i noe som ligner en virvelvind. I mitt stille sinn tenker jeg: Dersom du overlever, da …

Hun snur seg mot meg og ler.

— I am definitely coming back! And I will bring my camera.
I always do.

Elina overlevde turen ut til fyret, og noen av bildene hennes kan du se her.

Lighthouse, day. Foto: Elina Brotherus.