Å gjøre en kvinne hel igjen – oppreisningen av Tulla Larsen

Edvard Munch: Marats død, 1906-07. Litografi. Munchmuseet.

Siden Linda Nochlin publiserte sitt berømte og viktige essay «Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere?» i 1971, har feministisk kunstteori skutt fart: Selv om kvinnen fremdeles ofte plasseres i blindsonene, er det i det minste vilje til å belyse de kvinnene som opererer innenfor feltet. Det er ikke lenger like comme il faut å se henne som fiksert, pre-definert, frosset fast, løsrevet fra tid og rom. Lene Therese Teigens roman Tulla Larsen Mathilde Munch er et førsteklasses eksempel på hvordan Nochlins spørsmål kan besvares. Tulla Larsen var riktignok ikke kunstner selv (selv om romanen viser at hun var en habil grafiker), men hun var i et kjærlighetsforhold til Edvard Munch i fire år. Allerede i sin egen levetid ble hun marginalisert til myte, symbol og klisjé, en femme fatale som nærmest ødela den store kunstneren med sin besettende og farlige kjærlighet. Denne fremstillingen har blitt stående, mer eller mindre uimotsagt, fordi, som det viser seg, ingen har tidligere tatt seg bryet med å gå bakenfor mytene og fiksjonaliseringen. Jeg kan først som sist innrømme at Teigens roman tvang frem en nokså flau selverkjennelse; frem til nå har jeg verken stusset eller reagert nevneverdig på hvordan Larsen har blitt fremstilt i Munch-litteraturen (og som Teigen viser i romanens forord, fremstillingen har vært drøy!) 

Som myte og symbol er Tulla Larsen kvinnen med det røde håret, rik, vakker og bortskjemt. Vinhandlerens datter. Hun elsket Munch med en så melodramatisk og illevarslende kraft at det måtte ende med tragedie: For å fange den fortvilte og martrede kunstneren iscenesatte hun sin egen død. I en konfrontasjon skjøt Munch seg selv i hånden og fikk en permanent skade. Men er det virkelig hele historien? spør Teigen. Innledningsvis påpeker hun at Larsen, som så mange av fortidens radikale og modige kvinner, har fått så «hard medfart» nettopp fordi hun søkte å frigjøre seg fra sin tids snevre og trange kjønns- og klassedistinksjoner. Med dette som utgangspunkt skriver hun frem et revidert portrett der det ikke er Munchs blikk og stemme som er den tolkende instansen, men Tulla selv. Slik gis Tulla Larsen en subjektivitet og livshistorie som hun hittil ikke har vært til del, og et individ trer frem, i all sin kompleksitet og menneskelighet. Teigen har valgt å fremstille Larsen i fiksjonalisert form. I romanens metodiske og interessante forord skriver hun: «[O]gså her blir hun konstruert, men denne gangen med utgangspunkt i hennes egen biografiske historie, så langt det har vært mulig å sette bitene sammen.» Det er et snedig grep å bruke romanformen for å restituere et autentisk liv, men gjøres det godt, kan det tjene to formål: Forfatteren kan presentere hele mennesket, med alle dets irrganger og tankestrømmer, samtidig som hun kan justere, erstatte og utviske det som hittil har vært historien ved å basere romanfigurens erindringer på verifiserbare, biografiske fakta. Romanen er konstruert rundt brevene Tulla og Edvard skrev til hverandre. I tillegg gjengis Munchs etterlatte notater og Larsens dagboknotater, alt tydelig redegjort for i en fyldig kildehenvisning. Tulla Larsens stemme blir dermed personlig og distinkt – hennes – et troverdig vitnesbyrd fra en tid der kondisjonerte kvinner som ville bryte fri fra konvensjonene, ble utsatt for rykter, baksnakk og demonisering: De var skamløse kjærlighetsobjekter, farlige muser. 

fotografi av Tulla Larsen og Edvard Munch, 1899. Ukjent fotograf. Munchmuseets arkiv.

Tulla Larsen Mathilde Munch er konstruert rundt tre spesifikke dager i Tulla Larsens liv. Alle er i tid plassert etter at forholdet til Edvard Munch ubønnhørlig var slutt, og sirkler hele tiden rundt hennes eget erindringsarbeid. Dette skaper en helt særskilt effekt. Til tross for at forholdet til Munch bare varte i fire år – de traff hverandre første gang på Grand på Tullas 29–årsdag – tydeliggjør Teigen hvor dyptgripende og definerende Edvard ble for Tulla. Han fyller hele horisonten hennes, utgjør hele hennes vesentlige livshistorie; både i kraft av kjærligheten hun følte for ham, hans behandling av henne da de var sammen, og hvordan hun også i sin egen levetid alltid senere ble forstått og tolket i lys av hans berømmelse og definisjonsmakt. Minnearbeidet gir romanen et springende preg, der alt blir filtrert og skildret gjennom Tullas sinn. Det er hennes nåtidige tolkning av fortiden som blir utgangspunktet for autensitet og forståelse. Leseren presenteres således for Tulla i tre ulike faser. I første tablå, eller «interiør» som Teigen kaller det, er Tulla 46 år. I de neste henholdsvis 60 og 70 år. Hvert tablå innledes med adressen hun bodde på da, samt korte beskrivelser av dagens vær og temperatur. Dette skaper en sannferdig ramme, samtidig som det gir interessante detaljer til teksten. Forfatteren lar hovedpersonenes tanker, minner og blikkretning sømløst infiltreres og avbrytes av gatedetaljer og mennesker som flyter forbi. Å presentere Tulla i tre ulike aldre understreker imidlertid ikke minst i hvor stor grad livet hennes har blitt bestemt av Munch og hvor dypt han har merket henne. For hvert tablå blir hun skrøpeligere, mer og mer ensom – hun klynger seg til hushjelpen – og mer og mer alkoholisert. Hun kjemper mot minner det stadig blir vanskeligere å forstå og akseptere. At Munchs krav og betingelser suksessivt filtreres gjennom et slør av stadig større avstand – og alkoholrus – åpner et refleksjonsrom i teksten som gir Tulla (og leseren) en gradvis innsikt i hvor grusomme Munchs kjærlighetsbetingelser faktisk var. Som gammel forstår hun hvor ødelagt hun ble av å imøtekomme ham, hvor lite som var igjen av henne på slutten: «Hun har ikke lenger mot til å være sammen med ham. Hun er redd for å si noe, gjøre noe galt. Noe han ikke liker, hun føler det som om hun er i fengsel; hun synes hun hører ham si at forvandlingen ikke er vellykket, at hun er blitt en underlig fremtoning; hun er liksom ikke noe menneske; det er ikke noe liv.»  

Når Tullas minnearbeid knytter fortid og nåtid sammen slik, kan levd liv tolkes og kontekstualiseres i retrospekt og dermed problematisere forestillingen om kvinnen som farlig, vanskelig og besatt fordi hun elsker, fordi hun også er kropp, fordi hun er prisgitt sine kjønns– og klassekonvensjoner. Da Munch forførte Tulla, lovet han henne at de skulle gifte seg. Hennes familie og venner forventet det, men igjen og igjen forpurret han planene, utsatte, unnvek, krevde at hun måtte forandre seg først, men til hvem? Til hva? Hun måtte være uten lidenskap, leve med ham som en søster. I romanen konkluderer Tulla: «Jeg hadde ikke elsket noen før, hadde ikke elsket med noen før. Han vekket meg, vekket lidenskapen i meg. Så skjelte han meg ut fordi jeg ville elske med ham (…) Etterpå var jeg lidderlig og farlig, og ingen burde møte et så falskt menneske som meg, som lurte uskyldige menn som ham.» Det er hjerteskjærende å lese hvor langt Tulla gikk for å imøtekomme Munchs krav, og hvor syk og isolert hun ble av at ekteskapet aldri ble noe av. Tittelen bærer denne sorgen i seg, hvor nær hun var å bli Mathilde Munch, hvor evig navnet Tulla Larsen skulle henge ved henne (selv om hun senere ble gift to ganger). I Teigens fremstilling rives hun hele sitt voksne liv mellom sin borgerlige oppdragelse og sin lengsel etter frihet og lidenskap, men de strenge kravene og kroppens desperate lengsel ender med fortvilelse og tragedie. Tulla Larsens liv renner og renner gjennom menns hender, reduseres til å bli det det i utgangspunktet forsøkte å frigjøre seg fra: «Hun er blitt en annen. En som ingen kan leve med, heller ikke hun selv.» 

Romanen er episodisk, men likevel fortalt kronologisk. Samtidig viser den hvor vanskelig det er å rekonstruere i nåtid det som skjedde i fortiden. Alt blir potensielt farget, og glipper. Den retrospektive fortellerteknikken, basert på kildemateriale, gir imidlertid minnearbeidet betydning i seg selv. Leseren er aldri i tvil om hvilken pris Tulla Larsen betalte for sin kjærlighet til Munch. Hun er en hjemsøkt kvinne. Til slutt finnes det ingen minner der han ikke er altoverskyggende. Teigen har dessuten lagt inn en abstrakt fortellerstemme i teksten – forfatterens eller leserens stedfortreder? – som til stadighet bryter inn i Tullas tanker. Dermed får leseren et rekkverk som bryter opp minnestrømmen og skaper en pause og en retningslinje i Larsens selvgranskning. Gjennom konfronterende, konsise spørsmål blir den fiksjonaliserte, men intenst tilstedeværende Tulla tvunget til å se seg selv og sin egen historie utenfra, med en helt annen distanse og klarhet enn den innvendige dialogen nødvendigvis åpner for. 

Det kommer nok ikke som en overraskelse at jeg er vilt begeistret for denne romanen. Den er velskrevet, elegant i sine formgrep, modig og grensesprengende. Den er dessuten viktig. Tulla Larsen Mathilde Munch river og sliter i leseren. Virkemidlene understreker temaet og gir autensitet til fiksjonaliseringen av ekte liv. For eksempel slo det meg at den trettheten jeg som leser kjente ved å være så tett på Tullas evinnelige og besettende tilbakevending til Munch, der de samme episodene analyseres igjen og igjen, understreker trettheten i en sjel som tvinges til å vente, fullstendig prisgitt den elskedes vilje, uten makt til å definere egne livsbetingelser. Samtidig går romanen i dialog med seg selv og skriver frem sin egen poetikk, elegant knyttet sammen i en romanfigur som både er fiksjonalisert og historisk virkelig: «(…) og hvorfor skal hun ikke drikke litt og gråte en skvett og finne frem speilet og se og se på den middelaldrende kvinnen som ser og ser på henne med et undrende blikk.» Og sist, men ikke minst er romanen utstyrt med et rikt bildemateriale, både fotografier og kunstverk signert Tulla Larsen selv – hovedsakelig grafikk, mange presentert for første gang. Vi får vite at Munch i utgangspunktet oppmuntret Tulla som kunstner, for senere å gjøre narr av henne. Med verkene foran oss kan vi gjøre oss opp vår egen mening. Flere av fotografiene er nok kjent for mange allerede, men plassert i romanen tolker vi dem annerledes, vi ser med Tullas blikk. Særlig portrettet av dem sammen, tatt i Berlin, da de fremdeles var forlovet: «Mathilde og Edvard Munch står det på baksiden. Og så noen blyantskriblerier på kryss og tvers: Mathilde Munch Mathilde Munch.» Det er imidlertid idégrunnlaget romanen tar utgangspunkt i, som begeistrer meg aller mest. Lene Therese Teigens vilje og evne til å trenge inn i en hittil mytologisert, men stum kvinne, og gi henne en historie, en stemme, en egenverdi og dermed revidere og utvide overleverte sannheter, er å gjøre det ingen har gjort før henne: Hun gir denne spesifikke kvinnen tilbake en personlighet og en livshistorie som ble stjålet fra henne, tolket og definert gjennom alle andres blikk enn hennes eget. Det er liten tvil om at Tulla Larsen ikke er den eneste kvinnen som har blitt denne skjebnen til del, men ved å ta i bruk Teigens metodikk – å spørre, problematisere, gå bakenfor mytene, løsrive seg fra respekten for det store, mannlige geniet – kan vi kanskje komme dit at hver og en av oss setter spørsmålstegn ved fremstillingen av den kvinnelige musen som femme fatale – og alle de andre historiene der kvinnens kjærlighetsliv passer som hånd i hanske i mytologiseringen av det mannlige geniet.