Artemisia Gentileschi, Danaë, about 1612, Oil on copper, 41.3 × 52.7 cm, Saint Louis Art Museum, Museum Purchase 93:1986 © Saint Louis Art Museum

«En kvinne som maler? Kan kvinner virkelig male?» Det var den rådende holdningen da Artemisia Gentileschi i begynnelsen av 1600-tallet beveget seg inn i nok en verden forbeholdt menn.Hun skulle få en lang og fremgangsrik karriere, men opplevde også vold, kriser og andre vanskeligheter. Hadde hun levd 400 år senere, ville hun sannsynligvis vært en ledende talskvinne for metoo-bevegelsen. Til våren viser The National Galleri i London en stor utstilling om henne. 

Artemisa

vises på The National Gallery 4. april–26. juli. 

    Det vrimler av kvinner i barokkmaleriet. Madonnaer, bibelske og mytologiske kvinner, avkledde eller påkledde, kvinner fra overklassen og det finere borgerskap. Men de er sett med mannens blikk. Så i strømmen av alle disse kvinnene skiller Artemisia Gentileschi seg tydelig ut. Hun går i dybden ut fra sin egen innsikt i å være kvinne, ikke bare når det gjelder kvinnens stilling i en mannsdominert verden, men også biologisk, hun vet hva det innebærer å leve i en kvinnekropp og hvordan kvinner tross alle prøvelser finner en indre styrke.  

 

For retten i Roma 

Utstillingen på The National Gallery er en av de største utstillingene om Artemisia Gentileschi (1593–1654) som er blitt vist, forteller kurator Letizia Treves. 

– Artemisia ble født inn i kunstens verden, i Roma. Faren het Orazio Gentileschi, en fremgangsrik maler og nær venn av Caravaggio. Moren døde da jenta var 12 år. Artemisia var eneste datter blant fem barn, og det viste seg snart at hun hadde mye større talent enn sine brødre. Sin første utdannelse fikk hun i farens studio. Det tidligste verket vi kjenner til, ble malt i 1610, Susanna og de eldste. 

  For to år siden kjøpte The National Gallery et sjeldent selvportrett av henne, som dukket opp i en privat samling så sent som i 2017. Letizia fortsetter. 

 Det er et bemerkelsesverdig maleri som har en enorm spenning i seg. Hun har malt seg selv som Den hellige Katarina av Alexandria, en av de tidlige kristne martyrene. Romeren Maxentius dømte henne til døden, til å radbrekkes ved å feste henne til et hjul med skarpe spisser. Men hjulet gikk i stykker, og Maxentius beordret halshugging i stedet. 

  I selvportrettet fremstilles Artemisia med nettopp et hjul, og det var ingen tilfeldighet at hun identifiserte seg med Katarina, forklarer Letizia. 

    Bakgrunnen er en rystende historie, nesten ubegripelig for oss i dag. Artemisia hadde på oppfordring fra faren begynt å ta privattimer i kunstmaling hos en av hans venner, Agostino Tassi. Tassi benyttet anledningen til å voldta henne. Artemisia ble naturligvis opprørt, faren ble rasende. Likevel motsatte hun seg ikke å ha sex med ham i tiden som fulgte. Det kan høres merkelig ut for oss, men dette var en annen tid. Hun tillot det for å gjenvinne sin ære, for det førte til at Tassi lovet både henne og faren å gifte seg med henne. Ni måneder etter voldtekten ble det klart at han ikke hadde tenkt å holde løftet sitt. 

– Da stilte faren Tassi for retten. Det viktigste for domstolen var å avklare om Artemisia var jomfru før voldtekten. Var hun ikke det, kunne ikke Tassi dømmes. Retten stolte ikke på Artemisias vitnemål. For å være sikre på at hun snakket sant, ble hun utsatt for tortur med tommelskruer. På tross av ulidelige smerter sto hun fast på at hun hadde fortalt sannheten. Tassi ble dømt for voldtekten. Han ble forvist fra Roma, men hadde mektige venner som forhindret at dommen ble satt i verk. Artemisia valgte å se fremover. Hun giftet seg med Pierantonio Stiattesi, en maler i Firenze, og flyttet til hans hjemby. 

Artemisia Gentileschi, Judith and her Maidservant, about 1615-17, Oil on canvas,114 × 93.5 cm, Galleria Palatina, Palazzo Pitti, Florence (398) © Gabinetto fotografico delle Gallerie degli Uffizi

Artemisia Gentileschi, Judith beheading Holofernes, about1613-14, Oil on canvas, 199 × 162.5 cm, Galleria degli Uffizi, Florence © Gabinetto fotografico delle Gallerie degli Uffizi

Artemisia, ektemannen og elskeren 

    Det er ikke overraskende at hun dro til Firenze, hun visste at rykter og sladder i Roma ville ødelegge mulighetene for en karriere der. 

– I Firenze åpnet mulighetene seg, og hun fikk snart velbeslåtte kunder, deriblant den mektige familien Medici og hertugparet Cosimi II och Caterine de Medici. Hun ferdes i de øverste kretser og ble kjent med Galileo Galilei. Artemisia ble ansett som en av byens beste kunstnere og var den første kvinnen som ble valgt inn på tegneakademiet i Firenze. 

  Artemisia malte flere berømte bilder i denne byen, deriblant Judit dreper Holofernes. 

  Paret fikk en datter i 1618 som ble oppkalt etter sin mormor, Palmira. Vi vet at den unge Palmira gikk i lære hos sin mor, men hun etterlot seg ingen kjente malerier. I 1621 reiste Artimisia tilbake til Roma. En del av forklaringen kom frem i en samling med 36 brev som ble funnet i 2011. Artemisia hadde et forhold til en velstående adelsmann, Francesco Maria Maringhi, og av brevene fremkommer det at ektemannen kjente til dette, aksepterte situasjonen og sågar brevvekslet med adelsmannen. Maringhi kjøpte malerier av henne og forsynte paret med penger, men ektemannen hennes levde langt over evne og brukte opp det meste. Og ved hoffet gikk praten stadig høyere om det utenomekteskapelige forholdet. Slike forhold var akseptert – så lenge de ble holdt hemmelig. Situasjonen, med sladder og anklager, ble uholdbar, og i 1621 forlot hun ektemannen og flyttet til Roma med datteren.  

  Der møtte hun mer motstand enn hun hadde forventet, sier Letizia. 

– Artemisia hadde funnet frem til sin egen stil, influert av Caravaggio (1571–1610) og hans banebrytende kunstgrep: drama, intensitet, psykologi, realisme, chiaroscuro-effekter, narrativ som henvender seg til betrakteren og ikke slipper taket. Alt dette hadde hun tatt i bruk, men på sin egen måte, det merkes fremfor alt i hennes kvinneskikkelser. De har sterke armer, har besluttsomme blikk og fremstår som handlekraftige. I samtiden må de ha blitt oppfattet som veldig konfronterende, kun fordi skikkelsene var kvinner. Dette falt ikke i smak hos alle. Hun fikk ikke de store, lukrative oppdragene hun hadde håpet på. For å overleve økonomisk nedtonet hun ofte stilen sin for å få bestillinger på portrettmalerier. Det at maleriene hennes har ulike stilarter, gjør at det iblant har vært vanskelig å attribuere og datere verkene hennes. 

 

Venezia, Napoli, London og tilbake til Napoli 

Begrensede muligheter i Roma førte til at hun ga seg i vei til Venezia mot slutten av 1620-tallet, vi vet ikke eksakt når. Der malte hun flere viktige bilder, blant annet Judit og tjenestepiken og Den sovende Venus. Det ble et kort opphold i Venezia. I 1630 dro hun videre til Napoli. 

  Napoli hadde rykte på seg for å være en vill og voldelig by, men også en by der kunsten sto høyt i kurs og med mange velstående samlere. Letizia fortsetter. 

– Ryktet om at hun var en fremstående maler må ha nådd Napoli før hun ankom. Hun fikk umiddelbart bestillinger og pleide snart omgang med mange kunstnere. Flere av dem ble påvirket av henne, ikke minst av hvordan hun blandet fargene. Nå fikk hun også flere av de prestisjefylte bestillingene som hun gikk glipp av i Roma, blant annet å utsmykke katedralen i Pozzuoli. 

  Vi vet at Artemisia av og til besøkte faren Orazio og hjalp ham i atelieret. Han ble med tiden hoffmaler ved den engelske kong Charles I’s hoff.I 1638 dro hun til London for å hjelpe ham med et stort takmaleri i Queen’s House – en allegori med tittelen Kunstene og fredens triumf. Det var ikke helt frivillig, kongen var kunstelsker og samler, trolig den fremste på denne tiden, og hadde nærmest beordret henne til London. Og en konge takker man ikke nei til. Letizia forteller. 

– Orazio døde brått i 1639, etter at maleriet var ferdiggjort. Vi vet at kongen hadde beundret Artemisias malerier, men nøyaktig hvilke hun malte i London er ukjent. Situasjonen i landet var svært urolig. Hun befant seg ikke lenger i byen da borgerkrigen brøt ut i 1642, krigen som førte til at kongen først ble avsatt og siden halshugd i 1649 etter Oliver Cromwells ordre. 

  Hvor Artemisia tok veien etter oppholdet i London, er ikke kjent. Det første dokumenterte livstegnet er fra 1649, takket være korrespondanse. Da befant hun seg igjen i Napoli.. 

– Kanskje hadde årene satt sine spor; den konfronterende stilen i maleriene hennes var nå borte, tonen mykere og lettere. Kanskje hadde det også med tidens smak å gjøre. Hun var heller ikke like sterk lenger og trengte stadig mer hjelp av en assistent. Tidligere trodde man at hun døde rundt 1652–53, men det er nå dokumentert at hun laget bestillingsverk i 1654. Så blir det tyst. Kanskje døde hun i 1655 da pesten pesten inntok Napoli og tok livet av en rekke kunstnere. 

 

Et feministisk ikon 

  Artemisia har med tiden blitt litt av et ikon. I begynnelsen av 1900-tallet var hun en av svært få kvinner som overhodet ble nevnt i kunsthistorien. Fokuset på feministisk kunst og kunsthistorie  1970-tallet trakk henne for alvor frem i lyset. Hun fikk for eksempel en selvsagt plass ved det berømte middagsbordet i Judy Chicagos kunstverk The Dinner Party (1974–1979) sammen med andre fremstående kvinnelige kunst- og kulturpersonligheter, som Frida Kahlo, Dora Maar och Virginia Woolf, verket er i dag permanent utstilt på Brooklyn Museum. Men Artemisias kunst lyser med sin styrke uansett hvem hun sammenliknes med. Likevel, som hun selv skrev i et brev til Don Antonio Ruffo 30. januar 1649: «En kvinnes navn vekker tvil til man ser hennes verk.»  

Artemisia Gentileschi, Susannah and the Elders, 1622, Oil on canvas,161.5 × 123 cm © The Burghley House Collection

Millennium Bridge er som en vakker skulptur i de grønne omgivelsene på Bali, og er med sine 23 meter den største bambusbroen i Asia.