James Turrell – Lys mot evigheten

Ganzfeld Apani blau, 2011 (c) James Turrell, Foto: Florian Holzherr

Den amerikanske kunstneren James Turrell har gjennom 50 år skapt verk ved bruk av lys, hvor han kombinerer konseptuell tenkning, vitenskap, teknologi og spiritualitet. Her kan betrakteren ifølge Turrell «se sin egen tenkning».

Sine 75 år til tross viser han ingen tegn til å hvile på sine laurbær. Tvert imot ser han nå ut til å arbeide med fornyet energi. I desember ble Pharos, et nytt tilbygg til Museum of Old and New Art på Tasmania i Australia, innviet med fire nye verk, og i sommer åpner en stor utstilling i Museum Frieder Burda i Baden-Baden i Tyskland.

Reproduserte bilder av Turrells verk gir riktignok et slags inntrykk av dem, men disse kunstverkene fordrer – i langt større grad enn maleri og skulptur – at man er til stede. For det dreier seg mer om å oppleve enn å se. Og den opplevelsen er intens og ofte forvirrende – som at illusjoner av rom kan fremstå som fysiske realiteter.

Lysets substans
Utstillingen på Museum Frieder Burda inneholder ikke bare kunstverk, men også dokumentarmateriell med et historisk perspektiv på kunstnerens tankeprosess og hvordan verkene ble til, forteller Ute Rosenfeld.

– Utstillingen er blitt til i nært samarbeid med James Turrell, og han har åpnet arkivet sitt for å gi de besøkende innsyn i hvordan han arbeider. Det gjelder blant annet Roden Crater, verdens største kunstverk. Vi tatt med modeller, fotografier og filmer som viser hvordan verket har utviklet seg gjennom årene.

Utstillingen fungerer som en slags oversikt over ulike lysverk som Turrell har skapt i årenes løp. Den innledes med Apani, som ble mottatt som en sensasjon da det ble vist på Veneziabiennalen i 2011. Apani tilhører kategorien «Ganzfeld», et rom badet i lys, som skaper en illusjon om at rommet mangler avgrensning og som trigger det paradoksale fenomen at det ytre blir det indre, og som hensetter den besøkende i en meditativ tilstand. Ifølge kunstneren selv «forener lys den spirituelle verden og den flyktige, fysiske verden». Ute fortsetter:

– Deltakerne føres så videre til installasjonene Wedgework, projeksjoner som skaper vegger og barrierer av farget lys. De oppleves som rom med volum og dybde, men kan også fremstå som monokrome malerier.

Wedgework skaper perfekte illusjoner. Alle besøkende er ikke klar over det. I 1981 ble Whitney Museum i New York stevnet for retten av to personer som falt og skadet seg da de besøkte Turrells utstilling Light and Space. De trodde lysveggene var solide. Museets reaksjon var å stevne Turrell, noe han fortsatt er bitter for. Flere misforståelser og ulykkestilfeller har inntruffet opp gjennom årene, for eksempel på en utstilling i Wien der en besøkende hoppet rett inn i en vegg i den tro at lyset som var projisert på den, utgjorde et stort rom.

Unseen-seen, 2017.

Kveker, pilot og våpenmotstander
Turrells mest omtalte verk er utvilsomt Roden Crater, et 400 000 år gammelt utdødd vulkankrater utenfor Flagstaff i Arizona. Turrell har forvandlet dette til en kombinasjon av kunstverk og observatorium, hvor man med det blotte øye kan observere ulike lysfenomen. Han oppdaget krateret under en flytur i 1974, ble besatt av det og fikk kjøpt det ved hjelp av bidrag fra en kunststiftelse. Siden den gang har han gradvis fått gravd ut rom, ganger og sjakter, og forvandlet det til et slags tempel for lyset. Om arbeidet noen gang blir fullført, er usikkert.

Turrell er kveker; hans tro og det at han i 16-årsalderen tok flysertifikat, har hatt grunnleggende betydning for kunsten hans. Han ble født i Los Angeles i 1943, der faren var flyingeniør. Da Vietnamkrigen blusset opp for alvor, registrerte han seg som militærnekter fordi han av samvittighetsgrunner nektet å bære våpen. I stedet fikk han i oppdrag å fly buddhistmunker ut av Tibet som del av en humanitær operasjon.

Turrells kunst spenner over mange felt. Før han begynte å studere kunst ved University of California, studerte han matematikk, psykologi, geologi og astronomi. Han tilbrakte også et år i fengsel etter at han i 1966 ble arrestert for å ha lært opp unge menn i hvordan man best kunne unngå å bli innrullert i de amerikanske styrkene og sendt til Vietnam.

Han var ofte alene i flyet, og ble fascinert av effektene som kunne oppstå når himmelen omsluttet ham. Hvordan oppfattelsen av rom, lys og tid kunne bli helt fordreid, blant annet på grunn av Ganzfeld-effekten. Den bygger på sensorisk deprivasjon (fravær av sansestimuli) og oppstår når man observerer et ensformig, strukturfritt område over litt tid. For eksempel i skyene. Når hjernen ikke får nok stimulans i form av forandringer, kontraster eller skiftende farger, stenger den ute de vedvarende ensformige signalene og begynner å produsere egne geometriske former eller farger som gir en sterk følelse av desorientering, sågar hallusinasjoner.

Lys i et nedlagt hotell
Det var flere som delte Turrells interesse på denne tiden. Han sluttet seg til en løst organisert kunstnergruppe i Los Angeles, Light and Space, som med utgangspunkt i abstraksjon, op art og minimalisme undersøkte lys og rom. Blant deltakerne var Robert Irwin, Doug Wheeler og Mary Corse.

I 1966 installerte Turrell seg i et studio i Santa Monica. Det var her han laget sine første lysverk, og de var av aller enkleste slag. Han dekket ganske enkelt til vinduene slik at bare noen tynne lysstråler slapp inn.

To år senere produserte han sitt første verk med kunstig lys, Shallow Space Constructions, der han ved hjelp av skjermer og skjulte lamper skapte en illusjon av tillplattade utrymmen.

I 1969 begynte han å arbeide på et mer ambisiøst verk da han tok over et nedlagt hotell, Mendota Hotel, i Santa Barbara. Der tok han i bruk en kombinasjon av naturlig og kunstig lys for å skape ulike lyseffekter i rommene. Det var også der han laget sine første skyspaces. Han laget små åpninger i vegger og tak, og oppdaget at når disse fikk riktig størrelse og vinkel, var det som om himmelen ble malt på veggen. Hans skyspaces ble med tiden mer sofistikerte. Vanligvis har hvert rom plass til rundt 15 personer. Størrelsen er ikke tilfeldig. Den kan minne om de små rommene han opplevde som barn under kvekernes møter. Og som barn fikk han høre av sin mormor: «Se inn i deg selv og ta imot lyset.»

Jeg har opplevd flere av Turrells skyspaces opp gjennom årene, blant annet The Deer Shelter Skyspace i Yorkshire Sculpture Park, der Turrell forvandlet et gammelt, falleferdig leskur for hjort til et skyspace. Det var noe religiøst over opplevelsen. I det lille rommet føltes det som om himmelen plutselig ble fattbar. Snart var det som om tiden sto stille. Hvor lenge var jeg der? En halv time? En time? Man hører snakk om «slow food». Dette er snarere «slow art».

Skyspace Stonescape (c) James Turrell. Foto: Florian Holzherr

Perseptuelle celler
På Frieder Burda Museum kan man oppleve noen skyspaces, en Shallow Space Construction der en ramme av lys projiseres foran en vegg, et Projection piece der en kube av lys liksom svever gjennom luften, og i kjelleren vil et nytt verk, Accretion Disk, bli innviet under vernissagen, forteller Ute.

– Det er et projisert lysobjekt som i løpet av dagen langsomt, langsomt endrer farge. Verkets tittel er hentet fra astrofysikken og refererer til en skive av gass, eller interstellært støv, som samles rundt et større legeme, for eksempel en ny stjerne.

Utstillingen i Baden-Baden er temporær. På Tasmania har fire verk av Turrell vært permanent installert siden desember i fjor. Museum of Old and New Art er et privateid museum, stiftet av samleren David Walsh. Som navnet tilsier inneholder museets samlinger både gammelt og nytt, oldtidsantikviteter fra Egypt, kunsttrykk av Goya, installasjoner av Sam Porritt, malerier av David Friend. Museets mål er ifølge Walsh ikke bare å vise samlingen, men også å åpne sinnet for nye tanker.

Det nye tilbygget, Pharos, refererer til fyrtårnet i Alexandria, bygd på 200-taller f.Kr., og er spesialdesignet for å huse fire verk av Turrell. Det første verket heter Beside Myself, en korridor som bader den besøkende i et intenst lys som veksler fra grønt til blått til rødt, og gir følelsen av at man snarere flyter enn går gjennom korridoren.

Neste verk heter Unseen Seen. Turrell beskriver denne type verk som «perseptuelle celler». Det ligner nærmest et romskip, eller et stort egg. Cellen er utstyrt med to brisker og en 14 minutters lysopplevelse, designet for å snu opp ned på sanseinntrykkene. Denne lysopplevelsen finnes i to versjoner, hard og myk. Den begynner med et svakt, diffust, fragmentert lys, gradvis blir det mer intenst, knallgult og lilla, og former sirkulerer i et virvar, med korte, intense lysflash, som å titte i et kaleidoskop som forandrer seg i stor fart.

Farger og mønstre ut av mørket
Museet tar ingen sjanser. Vil man oppleve Unseen Seen, må man først underskrive på at man ikke lider av epilepsi eller klaustrofobi, og ikke er påvirket av alkohol eller narkotika.

Fra cellen går veien til neste verk, Weight of Darkness, et rom i stummende mørke hvor det er umulig å orientere seg eller avgjøre rommets størrelse. Det som først føles skremmende, går etter en stund over i en ro. Etter 20–30 minutter begynner man å se farger og mønstre, skapt av hjernen av mangel på ytre impulser.

Det siste verket, Event Horizon, er et stort, firkantet rom badet i lys som veksler mellom oransje, blått og rødt. Snart forsvinner oppfattelsen av rommets størrelse, fragmenter av former dukker opp, farger flagrer forbi. Dette er Ganzfeld-effekten, i maksimal utgave. Å analysere det – hva som skjer i et rom med intenst lys – gir en egentlig svært lite. Som med Turrells øvrige verk handler det heller om å legge rasjonell tankegang helt til side og gi seg hen, ja rett og slett underkaste seg opplevelsen.

Event-horizon.