Elisabeth Werps nye malerier er inspirert av gamle forlatte ball-saler, kirkerom, hoteller og andre rom som er bygget med kjærlige hender og stor lidenskap. 28. juli stiller hun ut på Nicolines hus i Kragerø. Foto: Kaja Møller-Hansen
Det er det tidløse som interesserer Elisabeth Werp. Livsfølelsen, dødsangsten, ensomheten, viljen til å strekke seg mot det guddommelige. 28. juli stiller hun ut sine nye malerier på Nicolines hus i Kragerø, hvor hun selv tilbringer mesteparten av sommeren.
– Veldig mange av mine malerier starter i atelieret på Skåtøy. Her har jeg total konsentrasjon, isolasjon og fordypelse. Telefonen er stengt av og stillheten fremkaller og forsterker indre stemninger og andre deler av sinnet, forteller Elisabeth Werp.
Fra atelieret på Skåtøy får Elisabeth Werp tilgang på et annet landskap enn det hun har hjemme på Ormøya. Her finner hun nye motiver og gjenstander som passer inn i det hun beskriver som sin metafor-verden.
– Det kan være gamle båt-vrak, forlatte verksteder, en ensom robåt i måneskinn, en råtten lekehest gjenglemt i skogen, en mosegrodd stentrapp, et rustent anker. Lyset, skumringen, fløyelsnettene.. alt blir så intenst og samtidig drømmeaktig her, forteller billedkunstneren.
Elisabeth beskriver det å ligge stille i en hengekøye og lese bøker som en drøm hun ikke helt klarer å realisere – først når hun har arbeidet intenst i timevis klarer hun å være sosial, lese og skrive. Foto: Kaja Møller-Hansen
Følelsen av å ikke høre hjemme noe annet sted enn i seg selv
Som kunststudent jobbet Elisabeth med å finne sitt indre stoff. Å vende seg innover og strekke seg så langt hun klarte for så å lage så sterke bilder som mulig.
Hvordan vil du beskrive den kunstneriske prosessen bak de nye arbeidene dine?
– Det innebærer å befinne seg i de mentale rommene stort sett hele tiden. Å stenge verden og dens kodeks ute og å «være alene hjemme». Jo lenger tid man bruker i dette sanseriket, jo større oaser åpenbarer seg. Og jo mer man arbeider med visualiseringen av disse rommene, jo bedre behersker man materialene, verktøyet og teknikken man utforsker. Det er kanskje som å gå inn på en landevei innover i sinnet, man lærer å se, forteller Werp.
En slik prosess er ifølge kunstneren aldri smertefri.
– Jeg blir nesten manisk opptatt av å projisere de abstrakte livsopplevelsene via figurative metaforer og symboler. Det ligger mye smerte og frustrasjon i det å gå så intenst inn i alle livssituasjoner. Det er store høyder og dype avgrunner. Alltid motstand, sterk tvil, melankoli og følelsen av å ikke høre hjemme noe annet sted enn i seg selv, forteller Werp.
De nye maleriene til Elisabeth står på atelieret hennes i Oslo før de blir fraktet videre til Nicolines hus i Kragerø. Foto: Kaja Møller-Hansen.
Skjæringspunktet mellom møte og avskjed
Siden Elisabeth Werp var liten har hun skapt små universer rundt seg. Universer som maleriene hennes også representerer.
– Å male et helt liv, uten tanke på å kommentere noe ytre, men å forsøke å fange noe menneskelig, tidløst og sanselig; undringen, magien, det verbalt udefinerbare, gåtene, det er som å befinne seg i en sone mellom idéen, drømmen og verden. Flyte med en bølge som du aldri vet hvor skal slå mot land, forteller Elisabeth.
Hun sier at fokuset i arbeidet med de nye maleriene først og fremst har vært på stemningen som bildene representerer.
– Akkurat det jeg har arbeidet med i det siste er gamle forlatte ball-saler, kirkerom, hoteller eller andre rom som er bygget med kjærlige hender og stor lidenskap. Rom som er viet ufravikelig vilje til skjønnhet og som er knyttet til stor forventning. Jeg maler dem når liv er levd, historier er spunnet og hemmeligheter skjuler seg i veggene. Disse bildene følger nok hovedlinjen i det jeg har arbeidet med hele veien; nemlig skjæringspunktet mellom møte og avskjed, tomhet og meningsfylde, oppbygging og nedbrytning, lys og mørke. Men i disse bildene ligger det også en ulmende kjærlighetssorg, avslutter hun.
Elisabeth Werp forteller at hun har et slags ønske om å være inne i en annen verden, at hun ikke orker den verdenen der ute, fordi hun føler seg fremmedgjort i verdisettet og i det visuelle bildet der ute. Foto: Kaja Møller-Hansen.