© The Estate of Jean-Michel Basquiat

© Edo Bertoglio, courtesy of Maripol Artwork: © The Estate of Jean-Michel Basquiat. Licensed by Artestar, New York

Han ble kalt New York-kunstens bad boy og er kjent for sine malerier med strekfigurer, hodeskaller og løsrevne ord. Jean-Michel Basquiat gjorde kometkarriere, men den ble kort. Han døde av en overdose heroin, bare 27 år gammel. I vinter vises en stor retrospektiv utstilling med ham i London.

Aktuell

Jean-Michel Basquiat: Boom For Real vises på Barbican Art Gallery 21. I London- september 2017–28. januar 2018.

Det er ingen overdrivelse å si at Jean-Michel Basquiat (1960–1988) har blitt den mest myteomspunne kunstneren i sin generasjon. Men han har blitt noe langt mer enn en myte: et symbol for New Yorks kunstverden på 80-tallet og det store hamskiftet som fant sted der. Fra hip til hype, fra bohemliv til penger i kassa. Og i det nye spillet om kunsten var Basquiat en av de smarteste aktørene. Han ble omgangsvenn med Madonna og Keith Haring, og samarbeidet med Andy Warhol. Men egen suksess var ikke nok til å fordrive  det mørke i Basquiats sinn. Tvert imot.

Fra gata til galleriene
Tidligere utstillinger har først og fremst konsentrert seg om Basquiats malerier, men den som vises på Barbican Art Gallery i London i vinter, er atskillig mer omfattende, forteller Eleanor Nairne, som har kuratert utstillingen i samarbeid med Dieter Buchhart.

– Vi har lagt vekt på å få frem den større konteksten han arbeidet i, og hans forhold til musikk, performance, film og TV. I tillegg til de mest kjente maleriene omfatter utstillingen mange verk som aldri før er blitt vist, samt ulike typer arkivmateriale, dagbøker og fotografi.

Basquiats karriere ble kort, bare åtte år. Men det hindret ham ikke i å bli en omdiskutert figur blant kunstkritikerne. Mens noen utroper ham til geni, anser andre ham for bare å være en smart aktør. Sannheten er nok den at hvis Basquiat ikke hadde vært en smart aktør, ville han aldri ha brutt den rasebarrieren som fantes i New Yorks kunstverden, den som ingen i etablissementet ville snakke høyt om.

Basquiat var den første afroamerikanske kunstneren som skapte seg et navn internasjonalt. De uttrykksfulle maleriene hans trosset minimalismens og konseptkunstens dominans og banet vei for en ny bevegelse med figurativt maleri. Og i bildene sine kombinerte han kunsthistorie med gatas språk.

Han tok seg inn i kunstmiljøet rett fra gata. Newyorkere ble nemlig først oppmerksomme på hans eksistens i 1977 da de fikk øye på graffitien hans rundt omkring i byen – symboler, tegn, enkeltord, signert SAMO. Forkortelsen sto for for «Same Old Shit» og gjenspeilte den frustrasjonen han følte som svart kunstner. Det å stå utenfor den hvite kunstverdenen.

 © The Estate of Jean-Michel Basquiat. Licensed by Artestar, New York.

Basquiat: Boom For Real. Installation view Barbican Art Gallery. © Tristan Fewings / Getty Images. Artworks: Jean-Michel Basquiat Glenn, 1984, Private collection. © The Estate of Jean-Michel Basquiat. Licensed by Artestar, New York.

Raskt et ikon
Basquiat ble født i Brooklyn i 1960. Faren, en fremgangsrik revisor, kom fra Haiti, og moren var fra Puerto Rico, en bakgrunn som medførte at gutten kunne snakke flytende engelsk, spansk og fransk i ung alder. Han var heller ikke gamle karen da han viste et tydelig talent for tegning og maling, og han nærmest slukte bøker om kunst, historie og mytologi.

Den unge Jean-Michel fikk ekstraundervisning i kunsthistorie og maleri, men tanken på å søke et kunstakademi hadde ikke slått ham. Han var ekstremt utålmodig, skråsikker på sitt eget talent og ville ha øyeblikkelig oppmerksomhet. I 1977, mens han fremdeles gikk på college, dro han til Manhattan og begynte å spraye sine gåtefulle meddelelser, signert SAMO.

Basquiats SAMO-malerier var mer et kunstprosjekt enn graffiti, og i 1978 skrev avisen Village Voice en artikkel om ham. Nå var han på vei. I samme slengen hoppet han av college, flyttet hjemmefra og livnærte seg ved å selge postkort og T-trøyer på gata.

New York sprudlet av aktivitet på denne tiden. På 60-tallet hadde Andy Warhol vært en slags manager for The Velvet Underground og derved skapt en forbindelse mellom rocken og kunsten. Punken hadde gitt byens rockescene ny energi, og snart figurerte Basquiat også her. Han dannet sitt eget band, Gray, som spilte på hippe klubber som Max’s Kansas City og The Mudd Club. Han fikk en birolle i filmen Downtown og dukket opp i en av Blondies musikkvideoer. Han var i ferd med å bli et begrep på scenen.

I 1980 deltok han i en oppsiktsvekkende gruppeutstilling, The Times Square Show, og året etter knyttet Annina Nosei ham til galleriet sitt. Her stilte Basquiat ut sammen med blant andre Julian Schnabel og Francesco Clemente. Noseis chice galleri lå i Soho, i en av de gatene Basquiat bare noen år tidligere hadde spraymalt «SAMO». Outsideren hadde tatt seg inn.

Karrieren hans hadde nå virkelig skutt fart. The New York Times’ helgebilag laget en forsidereportasje om ham. Art Forum beskrev ham som «The Radiant Child», og tabloidpressen begynte å interessere seg for ham da han innledet et forhold med Madonna.

Basquiat ble raskt et ikon. Kynikerne hevdet at han dukket opp til eksakt rett tid. Kunstverdenen var i enorm vekst. Wall Street oppdaget kunsten. Meklere og pengehaier som tjente rått under Reagan-boomen, begynte å investere i kunst. Galleriene svarte med å tilegne seg samme språk som Wall Street. Kunst ble nå et slags aksjemarked med kunstnere som varemerker.

A Panel of Experts, 1982. Courtesy The Montreal Museum of Fine Arts. © The Estate of Jean-Michel Basquiat. Licensed by Artestar, New York. Photo: MFA, Douglas M. Parker.

Samarbeid med Andy Warhol
Basquiat ville utvilsomt ha blitt et begrep også uten Wall Streets penger – på grunn av styrken i egne verk og alt han tilførte kunsten i samtiden. Stilen hans var tydelig påvirket av Jean Dubuffet og Picassos Guernica, som han nærmest var besatt av, men ut fra denne innflytelsen skapte han noe helt eget, sier Eleanor.

– Basquiats malerier er befolket av figurer med flate ansikter som minner om afrikanske masker. De er omgitt av symboler og ord vi forbinder med graffiti. Bildene fremstår ofte som paneler, men som hos Sigmar Polke er det ingen logikk i forholdet mellom de ulike elementene. I stedet er det den energien som oppstår mellom dem og det nesten aggressive uttrykket som gjør at komposisjonen fungerer. Og det som til syvende og sist gjør maleriene så sterke, er kontrasten mellom primitivisme og raffinement.

I 1982 var Basquiat et av de absolutt heteste navnene i New Yorks kunstmiljø. Det var også det året han traff Andy Warhol. Basquiat forgudet Warhol – for hans berømmelse og evne til å manipulere såvel kunstverdenen som massemedia. Deres første møte endte med at de malte et portrett av hverandre. Snart leide han et loft av Warhol, og så begynte de å male sammen, på de samme bildene.

Warhol skulle nå innta en sentral plass i Basquiats liv. Som venn og mentor; Basquiat var spesielt opptatt av vennens karriere og hvordan han samarbeidet med gallerister. Men trolig fungerte Warhol fremfor alt som ankeret i Basquiats tilværelse. Berømmelsen hadde kommet lynraskt, og Basquiat strevde med å håndtere den. Helt siden barndommen hadde han vært plaget av depresjon, og han dempet både den og sin angst med heroin. Warhol ble nå et fast holdepunkt.

Self Portrait, 1984 Private collection. © The Estate of Jean-Michel Basquiat. Licensed by Artestar, New York.

LIKE AN IGNORANT EASTER SUIT, Jean-Michel Basquiat on the set of Downtown 81. © New York Beat Film LLC. By permission of The Estate of Jean-Michel Basquiat. Photo: Edo Bertoglio.

I 1985 viste Warhol og Basquiat samarbeidsprosjektene sine på Tony Shafrazi Gallery i New York. Kritikerne hadde slipt knivene i god tid i forveien, og anmeldelsene var nådeløse. Warhol tok dette med alt annet enn ro. Han begynte å holde en viss avstand til Basquiat og var plutselig ikke så tilgjengelig lenger.

Basquiat reagerte på dette med å gå inn i en dyp depresjon.Og han tok stadig større doser heroin. Det førte igjen til at Warhol trakk seg helt unna. På begynnelsen av 60-tallet hadde han riktignok omgitt seg med freaks på The Factory, men etter skuddene i 1968 var han rett og slett blitt redd for ustabile personer. Og Basquiat ble stadig mer ustabil. Og paranoid.

Forandringene kom også til syne i maleriene hans. Dødninghoder ble nå et gjentakende tema, og også figurer liggende på bårer. Bildene fikk langt mørkere farger, grumsete og diffuse.

I 1986 kuttet han kontakten med sin gallerist Mary Boone, et trekk som folk i New Yorks kunstverden tolket som nok et utslag av kunstnerens paranoia. Han begynte å gå i behandling mot stoffavhengigheten, men ga opp etter noen uker. Og forholdet med kjæresten Jennifer Goode tok slutt.

Nå manglet han gallerist og alt annet som kunne likne på en ordnet tilværelse. Det sies at studiodriften ble mer og mer kaotisk. At narkokontakter plukket med seg tegninger og mindre malerier, og at diverse assistenter utførte mer av det kunstneriske arbeidet enn hva Basquiat oppga til sine ivrige samlere.

Til tross for dette kaoset begynte han å male bilder til en utstilling i 1987. Den 22. februar fikk han så sjokkbeskjeden: Warhol døde etter en galleblæreoperasjon. Nå var ankeret borte for alltid.

Untitled, 1982. Courtesy Museum Boijmans Van Beuningen, Rotterdam. © The Estate of Jean-Michel Basquiat. Licensed by Artestar, New York. Photo: Studio Tromp, Rotterdam.

Dypere ned i stoffgjørma
Basquiat jobbet videre samtidig som han økte sitt heroininntak. I april 1988 viste han sin første separatutstilling på to år, på Baghoomian Gallery i New York. Den var en kommersiell suksess og ble hyllet av kritikerne som et comeback.

Etter utstillingen gjorde han et siste forsøk på å slutte med heroin. Han reiste til Hawaii for å bo der til han ble rusfri. Etter noen uker dro han tilbake til New York og langerne sine.

12. august 1988 var en stekende varm dag i New York. Utenfor Basquiats hjem og studio på 57 Great Jones Street lå narkomane og sov på fortauet. Hans nye kjæreste Kelle Inman var vant med at han først våknet en gang ut på ettermiddagen, men etter hvert ble hun urolig og gikk for å se etter ham. Hun fant ham livløs på gulvet og ringte etter ambulanse. Men Basquiat kunne ikke reddes og ble erklært død ved ankomst til sykehuset.

Basquiats stjerne fortsatte å stige etter hans død. I 1998 kom spillefilmen Basquiat, regissert av Julian Schnabel, med Jeffrey Wright i hovedrollen og David Bowie som Andy Warhol. I mai i år ble det satt ny auksjonsrekord da Sotheby’s i New York solgte Basquiats Untitled for hele 110,5 millioner dollar. Markedet har lykkes i å drive opp prisene for den avdøde kunstnerens verk. «SAMO», skulle man kunne si.

© The Estate of Jean-Michel Basquiat.

Installation view Barbican Art Gallery. © Tristan Fewings / Getty Images Artwork: Ishtar, 1983. Collection Ludwig, Ludwig Forum für Internationale Kunst, Aachen. © The Estate of Jean-Michel Basquiat. Licensed by Artestar, New York. Photo: Carl Brunn.