© The Pollock-Krasner Foundation

Jackson Pollock. Blue poles, 1952. Olje, emalje og aluminium maling med glass på lerret. 212,1 x 488,9 cm. National Gallery of Australia, Canberra © The Pollock-Krasner Foundation ARS, NY and DACS, London 2016.

Etter annen verdenskrig ble det New York som skulle erstatte Paris som den internasjonale kunstverdenens sentrum. Her oppsto en ny kunstretning, anført av Jackson Pollock og Mark Rothko. Kritikeren Robert Coates var raskt ute med å gi den navnet abstrakt ekspresjonisme.

Etter annen verdenskrig ble det New York som skulle erstatte Paris som den internasjonale kunstverdenens sentrum. Her oppsto en ny kunstretning, anført av Jackson Pollock og Mark Rothko. Kritikeren Robert Coates var raskt ute med å gi den navnet abstrakt ekspresjonisme. En stor utstilling på The Royal Academy i London skal nå bidra til en revurdering av etterkrigstidens mest betydningsfulle kunstbevegelser.

Det er en mildt sagt imponerende presentasjon av verk i denne retrospektive utstillingen om abstrakt ekspresjonisme som åpner i september. Den omfatter maleri, skulptur og fotografi av blant andre Jackson Pollock, Mark Rothko, Willem de Kooning, Arshile Gorky, Philip Guston, Robert Motherwell, David Smith, Franz Kline, Barnett Newman, Clyfford Still, Aaron Siskind og Lee Krasner.

Verkene i utstillingen regnes som bevegelsens mesterverk, men formålet er ikke å vise dens «greatest hits», sier kurator David Anfam, som har satt opp utstillingen i samarbeid med Edith Devaney.

– Mange mener nok at det meste om abstrakt ekspresjonisme allerede er kjent, men vi har ønsket å revurdere den allmene oppfatningen. Tematisk oppfattes bevegelsen ofte som ganske enhetlig. Men faktisk rommer den en enorm kompleksitet, var i sin natur svært vital og med mangfoldige lag og dybder. Vi har også villet løfte frem de kvinnelige kunstnerne, samt stikke hull på myten om at New York var eneste tilholdssted for den abstrakte ekspresjonismen. For bevegelsen spredte seg til vestkysten, der kunstnere som Minor White, Sam Francis og Mark Tobey gjorde seg bemerket.

Mark Rothko

Mark Rothko. No. 15, 1957. Olje på lerret. 261,6 x 295,9 cm. Privat eie © 1998 Kate Rothko Prizel & Christopher Rothko ARS, NY and DACS, London.

Energifylte felt

Kunsthistorikere har tidligere pekt på to dominerende retninger innenfor abstrakt ekspresjonisme, sier David Anfam.

– Den ene representeres av kunstnerne som malte «fargefelt» – som Mark Rothko og Barnett Newman, og disse har blitt satt opp mot Jackson Pollock och Willem de Kooning, såkalte «action painters» som arbeidet med «gester».

Rothko og Newman blir sett på som kontemplative og opptatt av sublime farger, mens Pollock og de Kooning omtales som spontane, improviserende.

Ifølge David Anfam er dette en overfladisk tolkning.

– For når man ser nærmere etter, oppdager man alt som forente dem. De utviklet en idé om heldekkende komposisjon ved å forkaste det formelle konseptet med ett enkelt eller sentralt motiv. De tenkte i stedet i form av energifylte felt, enten det var fargefelt eller lineær dynamikk. Og dertil hadde de en dragning mot det sublime, det monokrome, drivkraften til å ville fremstille menneskelig nærvær også i det abstrakte. De snudde dessuten opp ned på alle konvensjoner om fornemmelse av format, med dimensjoner i hele spennet fra det intime til det storslagent episke. Nok et fellestrekk var de abstrakte ekspresjonistenes evne til å spinne myter rundt seg selv.

Clyfford Still. PH-950, 1950, olje på lerret, 233,7 x 177,8 cm. Clyfford Still Museum, Denver © City and County of Denver.

Willem De Kooning, Woman II, 1952. Olje, emalje og kull på lerret. 149,9 x 109,3 cm. The Museum of Modern Art, New York. Gave fra Blanchette Hooker Rockefeller, 1995. The Willem de Kooning Foundation / Artists Rights Society (ARS).

Flukten fra Europa

Når man snakker om abstrakt ekspresjonisme, kan man ikke se bort fra dens historiske kontekst, mener David Anfam.

– Frem til utbruddet av annen verdenskrig hadde Paris hatt posisjonen som den ledende internasjonale kunstmetropolen, ikke bare med tanke på kreativitet, men også økonomisk. Til sammenligning fremsto USA som nærmest provinsielt. Da krigen brøt ut, valgte mange europeiske kunstnere å flykte til USA, de fleste til New York, deriblant Max Ernst, André Breton, Piet Mondrian og Fernand Legér. Dette bidro til å vitalisere den amerikanske kunsten. Men selv om påvirkningen fra eksileuropeerne satte sine tydelige spor, begynte mange av de amerikanske kunstnerne å bruke den til å utvikle noe helt eget.

En av de aller viktigste malerne i den abstrakte ekspresjonismens tidlige fase hadde selv flyktet til USA. Ikke fra en krig, men fra folkemordet på armenerne i Det osmanske riket. Arshile Gorky kom til USA i 1920, 16 år gammel. David Anfam fortsetter:

– Han gjenoppfant seg selv. Han het egentlig Vostanik Manoug Adoian, men skiftet navn til Arshile Gorky, skapte en myte om at han var adelig og til og med i slekt med forfatteren Maxim Gorky. Etter studiene arbeidet han seg i tur og orden gjennom impresjonisme, postimpresjonisme, kubisme og surrealisme for til slutt å finne sitt eget uttrykk, som fikk navnet «lyrisk abstraksjon», preget av tilbakeblikk på barndommen og alt han hadde mistet. Med verkene i denne nye stilen ble han en foregangsmann for abstrakt ekspresjonisme. Måten å spontant føre bevegelser over lerretet på, å åpne opp for egen bevissthet, erindringer og følelser kom som en befrielse for kunstnerne rundt ham. Spesielt for Willem de Kooning.

.

Franz Kline, Vawdavitch, 1955. Olje på lerret. 158,1 x 204,9 cm. Museum of Contemporary Art Chicago. Gave fra Claire B. Zeisler 1976.Foto: Joe Ziolkowski © ARS, NY and DACS, London 2015.

David Smith, Star cage, 1950. Malt og pusset stål. The John Rood Sculpture Collection. © Estate of David Smith.

Myteomspunne kunstnere

Det var ikke bare Arshile Gorky som spredte myter om seg selv, sier David Anfam.

– Det gjorde flesteparten i dette miljøet, og det oppsto også en kollektiv myte om dem – som innadvendte, intensive, med et røft liv og harde på flaska. Det var ikke tatt ut av luften. Mark Rothko og Arshile Gorky begikk selvmord. Jackson Pollock gjorde et stort nummer av at han kom fra Cody i Wyoming, et navn som spilte på William Cody, bedre kjent som Buffalo Bill. Han strevde med depresjoner og alkoholisme og omkom i et bilkrasj i 1956.

Jackson Pollock var den første av dem som virkelig lyktes i sin karriere.

– På de første gruppeutstillingene han deltok i, viste han malerier som var tradisjonelt utført. Lerret på staffeli. Men de var fulle av kraft. I kampen mot sin alkoholisme hadde Pollock gått i psykoanalyse hos en psykiater influert av Carl Gustav Jung, som oppfordret ham til å åpne opp for underbevisstheten og dens arketyper i sin kunst. I 1943 fikk galleristen og kunstsamleren Peggy Guggenheim øynene opp for ham. Hun tilbød ham å stille ut, ga ham en kontrakt og bestilte et over seks meter bredt maleri til sin egen leilighet. Hun var helt betatt av den rå energien i bildene hans og satte ham over alle andre hun arbeidet med.

I 1945 flyttet Pollack fra New York og kjøpte et hus på landet med tilhørende låve i nærheten av East Hampton.

– Det var der Pollock utviklet sin berømte «drip technique» – å dryppe, helle og kaste maling på lerretet. Det ga ham mulighet til å male på en direkte og umiddelbar måte, som om fargene strømmet ut fra hans underbevissthet. Han beskrev det som at han var i maleriet mens han arbeidet.

Enkle uttrykk for komplekse tanker

Den abstrakte ekspresjonismen var ingen klart definert bevegelse, sier David Anfam.

– Det er bedre å beskrive den som en tendens, utført av kunstnere med sammenfallende spørsmål og ideer. Til forskjell fra surrealistene utformet de ikke et koordinert manifest. Det nærmeste man kommer et manifest, er et brev som Mark Rothko og Adolph Gottlieb sendte til en kunstkritiker hos The New York Times, hovedsakelig skrevet av Rothko. Av det kan man lese at de foretrakk å gi komplekse tanker et enkelt uttrykk, at de var for den store flaten fordi den fremstår som utvetydig, at de foretrakk flater som form fordi de ødelegger illusjonen og avdekker sannheten.

Rothko, Gottlieb og flere av de andre så på seg selv som bærere av arven etter den europeiske avantgarden, som for en stor del nå befant seg i New York.

– I denne perioden var Rothko sterkt påvirket av psykoanalyse og surrealisme, med malerier inspirert av myter og med kalligrafiske og biomorfiske former. I 1946 forkastet han surrealismen og gikk inn i en overgangsfase med nonfigurative fargefelt som han mente inneholdt en egen livskraft. I 1947 tok han skrittet helt ut og, under innflytelse fra Clyfford Still, henga seg fullt og helt til abstraksjonen. Denne stilen skulle han arbeide med helt til selvmordet i 1970.

Det finnes et bredt følelsesregister i Rothkos malerier, men det eksistensielle mørket er det som stadig går igjen.

– Rothko hadde et mørke i seg, og man får også en fornemmelse av reaksjonene hans på krigens faser. Det merkes også hos flere av de andre, deriblant Robert Motherwell, men de var ikke uttalt politiske i sin kunst. Uttrykket ble heller innadvendt sorg.

 

Kunst som våpen i den kalde krigen

De abstrakte ekspresjonistene var tidlig omgitt av en mindre gruppe dedikerte samlere og kritikere. Men folk flest kom først i kontakt med bevegelsen i 1949 da Time publiserte en stor reportasje om Jackson Pollock og hans «dryppe-malerier», der de stilte spørsmålet: «Er dette den fremste nålevende maleren i De forente stater?» Det hadde de fleste amerikanere vanskelig for å godta, og også brorparten av landets museer stilte seg uforstående, forteller Davis Anfam.

– Men det var andre som oppskattet den nye kunsten og så potensialet i den – som propagandavåpen i den kalde krigen. Denne tiltok i 1948 da Sovjetunionen hadde avskåret veiene inn til Berlin, noe som medførte at vestmaktene måtte måtte fly inn forsyninger til sine sektorer i byen. USA ville i sin propaganda fremheve at her levde man i et fritt land med full ytringsfrihet i motsetning til i Sovjetunionen. Inkludert frihet for ytringer som de fleste anså som ubegripelige. Det førte til at CIA i aller største hemmelighet opprettet og bekostet organisasjonen Congress for Cultural Freedom som ga støtte til musikk-, litteratur- og kunstprosjekter, blant annet en rekke utstillinger med abstrakt ekspresjonisme, både i USA og utlandet. Det gjorde at bevegelsen festet seg i folks bevissthet og styrket dens profil markant. Og det på en viss måte.

– Vi har som sagt villet gi en revurdering den abstrakte ekspresjonismen, og har derfor tatt med så mange av kunstnerne som mulig for å vise den fulle bredden. Også fotografer som Aaron Siskind og Minor White. Men de som gjennom historien er blitt skjøvet til side, er de kvinnelige kunstnerne, deriblant Lee Krasner og Joan Mitchell. Krasner ble stadig degradert ved å bli kalt «fru Jackson Pollock». Kritikerkorpset, som besto av menn, ignorerte dem, noe som speiler denne utpreget sjåvinistiske tiden. Men dette fungerte heller som en pådriver til å bli bedre og bedre for Krasner og de andre kvinnene, noe som fremgår av verkene deres i utstillingen.