Kunsten å imitere sitt eget liv

Just a small piece of nature at the center of their universe #1.

Vi fødes, lever og dør i en ukontrollerbar strøm av tid. For kunstneren Marie Sjøvold har fotografiene blitt en måte å sette tiden i system på. I hennes kunstneriske forsøk på å nærme seg sitt eget «jeg», utfoldes en mektig og stemningsfull fortelling om mennesket i tiden. En fortelling som strekker seg utover kunstnerens private sfære og inn i betrakterens eget liv.

OSLO (KUNST) Hun sitter innerst i lokalet, i en mørk krok av utestedet Kulturhuset på Youngstorget. Marie Sjøvold, lys og vever. Denne 31 år gamle kvinnen har fått ord på seg for å «få de fleste av landets fotografer til å virke ubetydelige og overflødige». Hun har deltatt i en lang rekke separat- og gruppeutstillinger på anerkjente gallerier i inn- og utland. Blitt nominert til prestisjetunge priser, som Norwegian Journal of Photography og European Photo Exhibition Award. Når jeg treffer henne her, er hun midt i forberedelsene til nok en utstilling, Just a Small Piece of Nature at the Center of their Universe, på Trafo Kunsthall i Asker. Utstillingen som ifølge henne selv må ses på som en videreføring og et punktum for en skjellsettende periode i livet hennes så langt.

Det var Marie som ville treffes her, i hovedstadens nye storstue for skapende mennesker. Her sitter frilansere og kunstnere av alle slag, og veksler mellom å være i dyp konsentrasjon og å kaste søkende blikk ut i lokalet. Innenfor disse dørene er Oslo betydelig mindre. Folk kjenner hverandre, folk som er og vil være noe. Men Marie frekventerer ikke vanligvis de stedene man ser og blir sett. Hun søker seg ikke mot Oslos interne kunstmiljø, og dukker ikke opp på de mange utstillingsåpningene som finner sted i denne byen hver eneste dag i uken. Kunstneren lever et tilbaketrukket liv på Vollen i Asker, i sine avdøde besteforeldres hus. Et hjem som eksisterer delvis gjennom minnene om noe som var, og delvis i et her og nå ― i det livet Marie, mannen Ludvig og barna Ines og Ivan er godt i gang med å skape sammen. En syv minutters sykkeltur unna har hun atelieret sitt, i Slemmestad. Området som en gang var kjent for å være et gudsforlatt sted for ungdomskriminalitet, men som i dag har oppnådd ny status. Kunstnere har blitt invitert inn. Kunstnere med gode intensjoner og en viss kjøpekraft. Fortsatt er stedet preget av ikke-stedets aura, noe som appellerer til kunstneren Marie Sjøvold. Hun sier at livet i forstaden skjerper konsentrasjonen om det som er viktigst for henne: Jobb og familie, de to livspilarene som altså har smeltet sammen i løpet av de siste seks årene. Fotografen har blitt sitt eget objekt.

Midnight Milk 9.

Fra Berlin til bestemor

Tilbake til start: Marie er 25 år og plutselig gravid. Som så mange andre norske kunstnere, arbeider hun i byen Berlin. En by hvis mørke alvor reflekteres i kunstnerens billedunivers. Maries fotografier er som Berlin, preget av et mørke og en tvetydighet. Under overflaten dirrer en ambivalens, selv på fotografiene av hennes egne barn. De er komplekse. Drømmeaktige, men samtidig veldig konkrete. Dystre og håpefulle på én gang.

― I løpet av den femårsperioden jeg bodde i Berlin, hadde besteforeldrene mine blitt eldre og flyttet på gamlehjem. Samtidig var jeg gravid. Det ble så tydelig at det kom til å skje et rolleskifte, og i mellomtiden var vi alle i en slags stillstand. En ventetid. Jeg med barnet i magen. De på vei til å forsvinne, sier Marie.

Hun dro hjem for å vente på barnet og tilbrakte mye tid på gamlehjem med de aldrende. Arbeidene fra denne perioden ble til den smått legendariske utstillingen She is (2010). En høyst original utstilling, montert i det man kan kalle det sterile gallerirommets strake motsetning. Besteforeldrenes hus i Buskerud var nå tømt og lagt ut for salg. I mellomtiden ble hjemmet for siste gang fylt av fotografier, minner og kjærlighetserklæringer. Resultatet ble en intim, men universell utstilling om generasjoner i bevegelse og levd liv.

― She is handler om å gå fra å være et enkeltindivid til å være en del av det store. Det handler om å forstå ting. Forstå ting over tid, forklarer Marie. I noen av bildene figurerer den høygravide kunstneren ved siden av pappfigurer med bilder av besteforeldrene. Ved første øyekast ser det ut som om de er der i virkeligheten, tilbake i sine omgivelser, og ikke på gamlehjem.

― Begge bestemødrene mine ble demente. Det ble vanskelig å forstå hva de sa. Det var på én måte fryktelig trist, men samtidig var det noe veldig fint der. Noe jeg ville utforske. For de var gått tilbake til barndommen. Jeg matet mine besteforeldre, jeg lekte med dem. Det var så tydelig at om ikke lenge kom min datter, som enda lå i magen, til å forbigå deres utviklingsstadium, sier Marie engasjert. Igjen er det en dobbelthet som preger blikket hennes på tilværelsen. Det dypt alvorlige og melankolske på en side, på en annen side lekenheten. Senere ble utstillingen omgjort til bokprosjektet Dust Catches

Light (2011), og videre kom serien Midnight Milk (2012), som var en del av prosjektet Europeiske identiteter på Nobels fredssenter.

Jeg opplevde en ambivalens til det å bli mor. En indre konflikt.

Moderskapet og eksistensiell krise

― Jeg opplevede en ambivalens til det å bli mor. En indre konflikt. Det er fint, men krevende. Midnight Milk handlet om hva som skjer med vår identitet når barnet kommer. Hvor skal man speile seg? Speiler man seg i sin kultur, i sine foreldre, besteforeldre, magasiner eller venner? spør Marie retorisk. Fotografiene viser både hvor tærende og vakkert det er å være vitalt støtteapparat for et annet menneske. Dette er langt fra noen polert og skjønnmalt fortelling om moderskapet. Hun forklarer at hun har vært opptatt av å presentere en slags motreaksjon, noe som på sitt mest tilspissede kommer frem i fotografienes nesten skitne fargepalett. Blodsprengte bryster i nattemørket, maskerade i en skyggelagt hage med datteren, foreldre og barn i dyp søvn. ― Når man blir foreldre, må man finne opp seg selv i en ny rolle, finne ut av hvordan man vil ha det. Disse bildene ble fotografert i vårt nye hus, som vi hadde overtatt av besteforeldrene mine i Asker. Altså de andre besteforeldrene mine. Dette huset stod nøyaktig slik det var da de bodde der. Vi flyttet inn og måtte kaste ut flere av deres ting, ta inn noe nytt, samtidig som vi beholdt noe. Det ble en fin parallell til det vi gjorde mentalt også, i denne nye virkeligheten som en familie. Man tar med seg noe fra egen oppvekst og forkaster noe annet.

Du har i det hele tatt hatt et veldig nært forhold til besteforeldrene dine?

― Ja veldig, uten at jeg var helt klar over det før etter at jeg ble ferdig med disse prosjektene. Man kan forstå ting emosjonelt der og da. Men så er det er lettere å se i ettertid hva som egentlig skjedde, hva det betydde. Man får helheten av å se på materialene, sier Marie, og forklarer at det er dette hun liker så godt med fotografiet som medium, at det kan brukes til å skape sammenhenger, til å prøve å forstå.

Just a small piece of nature at the center of their universe #3

Om å kle seg naken for publikum

Hun drikker Rooibos-te, er naturlig grasiøs, mild i fremtoningen, men også nysgjerrig. Etter to timer har vi nesten snakket like mye om meg som om henne. Jeg har lest at dette gjør meg til en dårlig journalist. Men det er vanskelig å la være å prate, for Marie er oppriktig interessert i andre mennesker. Det har hun alltid vært, og fotografiet har blitt en måte å tilnærme seg dem på.

― Jeg maste meg til mitt første fotoapparat som syvåring, sier hun. ― Fotografi har alltid fascinert meg. På ungdomsskolen kunne jeg invitere noen jeg ville bli kjent med hjem, og før de skulle gå, portretterte jeg dem. Da hun jobbet som pressefotograf, var det portrettene hun kunne dvele lengst ved. Som om de avslørte noe dypt i menneskene. I det siste har det likevel dreiet seg mer om henne selv.

― Når man bruker sitt eget liv, kan man være ganske kompromissløs. Og man vet hvor grensene går, sier Marie. Hun trekker beina opp i det mørke skinnsetet og lener hodet mot veggen. ― Men det har aldri vært hensikten å lage noe familiealbum.

Jeg spør henne om hvorfor hun gjør det da, hvorfor hun inviterer oss helt inn i det mest private. Vi ser henne naken og sårbar. Vi ser barna hennes, de gamle besteforeldrenes sengetøy. Vi ser mannen hennes sovende. ― Jeg ønsker å fortelle universelle historier. Gjør jeg ikke det, er det ikke interessant, sier hun bestemt.

Hva med menn? spør jeg. Tror du de kan relatere seg til disse tingene i like stor grad som oss kvinner? Spørsmålet mitt er mest ment for å provosere, for det har seg nemlig slik at flere av kritikerne som hyller Maries arbeider, nettopp er menn. ― Jeg er nødt til å jobbe med noe jeg anser for å være interessant akkurat nå, jeg kan ikke tenke på publikum, svarer hun. ― Det er i bunn og grunn ikke morsrollen jeg utforsker heller. Jeg er mest opptatt av konseptet tid, det er det som går igjen i alle arbeidene mine. Forgjengelighet. Graviditeten ble en optimal tilstand for videre utforskning av de eksistensielle temaene jeg alltid har vært opptatt av.

Å gå inn i seg selv og sitt som kunstner anses av mange for å være en fallgruve. Selvgransking kan i verste fall oppfattes som irrelevant og navlebeskuende. Særlig for en kvinnelig kunstner som tør dvele ved moderskapet, et tema som ofte er unngått i samtidskunsten. Delvis på grunn av at samtidskunsten lenge har orientert seg bort fra det selvbiografiske, og spesielt bort fra kvinneliv. Delvis på grunn av at mange kvinnelige kunstnere gir seg akkurat i den alderen Marie Sjøvold er i nå. Få av de største i denne bransjen får barn. Men i hennes tilfelle har det aldri vært snakk om å gi seg. Hun er for dedikert til kunsten til å slutte på noe som helst tidspunkt. For dedikert til livet til å nedprioritere barn. Så istedenfor å legge fra seg kameraet i den intense graviditets- og spedbarnsfasen, slik mange ville valgt å gjøre, ble kameraet med.

Marie reiser seg opp og tuller et stort, grått ullskjerf rundt halsen. Hun skal videre, besøke en annen fotograf, se på noen bilder, drikke rødvin. Den eksistensielle krisen er over. Overgangen til familie og voksenliv har omsider gått over til å bli en vanesak. Hun har funnet seg til rette, hun er ute av bobla.

Hva nå, får vi se mer av deg og din familie i fremtiden?

― Nei, nå tror jeg det er nok. Jeg blir så lei av å se meg selv, sier hun med glimt i øyet, før hun forsvinner ut i snøføyken.