Kari Skavlan

Foto: Jan Petter Lynau

Kari Skavlan er en pioner innen billedvev og kan fortelle det meste om å leve og å veve.

KARI SKAVLAN (f. 1934)

Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens Kvinnelige Industriskole. Studiereiser i Europa og USA.

Utstillinger:

Kunstnernes Hus 1962, Maihaugen 1968, Forum 1978, Galleri Galtung 1980, 1982 og 1985, Raulandsutstillingen 1981, Brussel 1981, fremvisning av arbeider i NRK TV 1987, Galleri Riis, Trondheim 1987, Kongsberg Kunstforening 1989, Galleri Arctandria, Oslo 1987, 1990, 1993, 1996 og 2000, innkjøpt av Diakonhjemmet 2013.

– Jeg kan ikke noe om fotball, men Zlatan er rett og slett en veldig spennende person, sier Kari Skavlan. Hun har akkurat fortalt om den siste lydboken hun hører på mens hun vever, det har blitt flere hundre bøker i løpet av den seksti år lange karrieren. Det lyser engasjement og nysgjerrighet av henne når hun snakker. – Jeg fikk en gang høre at man som foreldre ikke måtte ha favoritter blant barna sine, for noe sludder! Jeg har alltid hatt favoritter jeg, fire stykker! Men favorisering, det er noe helt annet. Det eneste her i verden som ikke er oppskrytt, er kjærligheten til egne barn, sier hun videre med varme i stemmen. Lite visste jeg at samtalen med den åtti år gamle tekstilkunstneren skulle vise seg å by på så mange overraskelser.

En grå mandag i februar manøvrerer jeg meg inn gjennom svingete gater i et rolig villastrøk i Oslo. Skjult mellom store trær ligger generasjonsboligen Kari Skavlan bor i, under samme tak som et av hennes fire barn og hans familie. Fasaden kan oppfattes anonym og lukket, men straks dukker en velkledd dame opp i innkjørselen, Kari Skavlan smiler, ønsker velkommen inn til et hjem fylt av farger og vakre minner som vitner om et spennende liv. Innenfor døren møtes jeg av store tekstilverk, grafikk av Salvador Dalí og Rolf Nesch og store originale malerier og antikviteter fra ulike epoker. Alt harmonisk smeltet sammen med eleganse og mykhet, og det hele samlet på store persiske gulvtepper. Huset har spennende arkitektur, åpne glassflater i vegger og tak og en stor peis varmer i midten av det åpne kjøkken- og stue-rommet. Blikket mitt klarer ikke la være å vandre videre ned en åpen trapp, der skimter jeg Karis vevstol, og jeg forstår at det er der hun skaper sin magi. I ovnen har Kari hjemmelaget pai, og kaffen koker. Hun er nylig kneoperert, men beveger seg med en letthet og spenst, denne damen virker ikke preget av den store operasjonen. Som hun skyter inn: – Det er jo bedre med et nytt kne som virker, enn et gammelt som er defekt … Vi installerer oss ved lunsjen. I det samme sprekker den grå, tunge februar-himmelen opp i sollys! Gjennom grenene på det store treet i hagen varmes vi av de første solstrålene på fire uker.

Kari Skavlan begynner å fortelle om sitt liv som tekstilkunstner. Hun er datter av en scenograf og vokste opp blant teater og kulisser. Hun ville i utgangspunktet jobbe som kostymetegner og studerte fire år ved SHKS. Hun ble etter hvert fast designer av klærne til Ivo Caprinos dukker. Dette jobbet hun med i fire år, men følte ikke at det var det hun ville satse på resten av livet. Karis mor og mormor hadde som mange kvinner på den tiden lange tradisjoner med håndarbeid. Disse kvinnene ble sjelden sett uten en eller annen type tekstilprosjekt i hendene. For Kari ble det naturlig å gå fra kostymetegner over til tekstil og vev. Mye av grunnen var at Kari giftet seg og fikk sitt første barn i ung alder, og hun innså at veven lot seg kombinere bra med morsrollen. Hun arvet mormorens store Opstad-vevstol, og ikke lenge etter kom det flere barn, til sammen fire stykker. – Jeg satt og vevde mens barna var fire timer i park, og alt husarbeidet gjorde jeg unna når de var tilbake, da kunne barna hjelpe til, og samtidig hadde vi det hyggelig sammen, forteller hun. Kari og moren satt sammen og vevde i flere år, de laget filleryer og andre nyttige ting, inntil moren til slutt ønsket å sende henne på skole. Hun mente at Kari var altfor ung til å sitte inne og veve filleryer resten av livet, selv om filleryer var både nyttig og hot på 60-tallet.

Kari Skavlan

Annonse

Kari startet på Industriskolen, og det var i vevstuen til Else Halling Kari ble kjent med billedveven som skulle bli hennes hoveduttrykk. Halling ga opplæring på den gammeldagse måten, og alle tekstile teknikker skulle gjennomgås. Kari lærte faget på denne grundige måten og var trofast mot sin læremester unntatt på et punkt; Kari foretrakk kjemiske farger fremfor naturfarger. – Ja, sier hun, – det var ikke min ting å farge, jeg foretrekker ferdig garn, og dessuten blekner det naturfargede lettere over tid. Det ble Kari Skavlans kjennetegn at fargene er klare, rene og intense. – Jeg bruker norsk spelsau, som visstnok er en av verdens beste ullkvaliteter, det finnes i alle regnbuens farger, er slitesterkt og holdbart.

Kari mener selv at hun har en strenghet i seg, hun vever ofte langstrakte, strenge kvinneskikkelser. Denne strengheten, eller kanskje heller disiplinen, kommer godt med, for å skape monumental billedvev er en tidskrevende og omstendelig prosess. Kari sammenligner veven med en god bok: Det er et ork å starte, og det er grusomt å bli ferdig, men så er det så veldig hyggelig midt i … Kari har et sterkt og nært forhold til familien sin, og selv om hun har vært enke i flere år, føler hun seg aldri alene. – Hadde jeg vært deg, ville jeg fortet meg å få flere barn, jeg har hatt så uendelig stor glede av mine! sier hun og heller på mer kaffe i store keramikk-kopper. Hun har over en lang periode laget et firedelt oversiktsteppe over familien, der det nest siste i serien forestiller henne selv omringet av sine barn, åtte barnebarn samt hunder og katter. Den femte og siste delen står montert i veven nå. Vi går ned til vevstolen for å se på arbeidet. Kari demonstrerer hvordan hun monterer de store, opptegnede kartongene bak trådene. Dette er kartet hun vever etter. Motivet hun jobber med nå, er et selvportrett og har tittelen Suppe hos mor. Her vever hun seg selv som matmor, og motivet kan leses som en slags urkvinne eller Moder Jord i varme rødtoner. – Det er alltid like spennende å fullføre og ta ned et nytt arbeid, jeg elsker trådene og blir aldri lei av mulighetene veven gir meg som kunstner, sier hun og slår innslagstråden ned med en gaffel.

Kari Skavlan

Tivoli i skogen.

Kari Skavlan

Skavlan i vevstolen.

Karis kanskje største inspirasjonskilde er multikunstneren Toralv Moseid, de to ble kjent da hun studerte, og deres vennskap utviklet seg basert på en gjensidig kjærlighet til faget. De gikk ofte sammen på utstillinger. I en tid da det var sterke strømmer for politiske budskap og problematisering av kjønnsroller, fant Moseid glede i Karis åpenhet og lite dogmatiserende måte å forholde seg til samtiden. De to var rett og slett opptatt av å være solide formidlere av en håndverkstradisjon der det viktigste var å jobbe solid. På denne tiden forsøkte Kari å utforske og eksperimentere med materialbilder og collager, men hun fant ut at det var billedveven hun var fortrolig med. Men Moseid gav henne et puff inn på noen nye veier, og sømteknikker som broderi ble nye arbeidsveier. I motsetning til å være stedbunden til den tunge vevstolen, kunne Kari plutselig frakte arbeidet med seg. Hun følte seg fri med broderiet, men ble allikevel trofast til sin vev.

Kari Skavlan elsker å sitte på hytta på fjellet og brodere, der er hun omkranset av naturen som er en utømmelig kilde til inspirasjon.

Symbolikken og gjennomgangstematikken dreier rundt nettopp naturen, mennesker, organiske former, fragmenter av kirkekunst, bysantinsk kirkemaleri og assosiasjoner til gammel norsk rosemaling. – Det er selve håndverket og det dekorative som driver meg, sier hun, og holder opp et stort teppe med sorte grener mot knallrød bakgrunn, tittelen er Tuntreet. Et annet med sterke blå og grønne bladformasjoner heter Skogens ro II, og jeg blir fascinert av koloritten i Tivoli i skogen, det vibrerer av frodige former og intrikate mønstre.

Det er selve håndverket og det dekorative som driver meg.

Kari Skavlan

Broderi.

Dronning til venstre.

Annonse

Kari Skavlan er opptatt av de gamle norske kirkene som ble dekorert for å forgylle de fattiges hverdag, og hennes palett har blitt sammenlignet med Harriet Backers motiv med kirkeinteriører. Da ektemannen lå syk og lenge etter hans bortgang, jobbet Skavlan med sitt livs kanskje mest omfattende verk. Et streif av lys viser lyset i det mørke, detaljrike grener og tykke applikasjoner av blomster og blader. Det er som livet, døden og håpet. Verket er innkjøpt av Diakonhjemmet Sykehus i Oslo, de har en samling med fire av hennes store tepper. – Der henger teppene mine godt, de blir sett og verdsatt av ulike folk som kanskje trenger å hvile blikket på noe vakkert, smiler Kari, og fortsetter å vise tepper som henger pent sortert bak vevstolen, de er store, solide og tunge. I fjor hadde hun og svigerdatteren Janicke Ebbing en større utstilling sammen på Galleri Arctandria i Oslo. Utstillingen bestod av Karis billedvev og Janickes keramiske skulpturer. Fellesnevneren var en felles interesse for det gode håndverket. Skavlan har også jobbet med keramikk innimellom, som en avveksling til det langsomme i veven.

– Det raske kan også gi utløp for interessante figurer og frihetsfølelse og materialforståelse, men det er med trådene jeg føler meg tryggest. Skavlan har bidratt til bevaring av vår kulturarv med sin vev, hennes grundige studier av middelalder-tepper vil fortsette å glede generasjoner fremover. – Solid kvalitet går aldri av mote, vet du. Jeg nikker samtykkende idet vi igjen setter oss ved det store, runde bordet ved vinduet, solen er lav nå og treffer øynene. Ute blinker det i smeltende istapper, og noen småfugler kvitrer. Kari gleder seg over de første vårtegnene og ser frem til det blir tørt på bakken, så hun kan ferdes trygt med sitt nye kne. Hun har fra tidligere en ny skulder og venter på en hofteoperasjon. – Jeg kan ikke veve veldig mye lenger, det er belastende for kroppen å sitte timevis ved vevstolen, men jeg føler meg så bra inni hodet mitt når jeg sitter der!

Kari Skavlan

Kari Skavlan stilte ut i Galleri Arctandria sammen med sin svigerdatter Janicke Ebbing som er keramiker. Foto: Jan Petter Lynau.