På ett pust

70 prosent av planeten vår er dekket av vann, noe som gjør havet til klodens største økosystem. Vi har likevel bare kartlagt omtrent 20 prosent av det, og det store blå er fortsatt terra inkognito for menneskene. I hvert fall for de fleste av oss. KUNST har møtt fotograf Aleksander Nordahl som tar bilder av den vakre og skremmende verden under vann. Alt tatt på ett pust.

KUNST møter fotograf, fridykker, pressemann og historieforteller Aleksander Nordahl en travel lørdag formiddag på den etter hvert så populære fotofestivalen Oslo Negativ. Den gamle veterinærhøyskolen i Oslo huser festivalen denne gangen, og Aleksanders bilder har fått sin egen bås. Nærmere bestemt i en av hestestallene. En jevn strøm av publikum sirkler rundt bildene hans, fascinert av tareskog, oversvømt landskap og hvalen Hvaldimir. Det er vakkert, men på foredraget Aleksander holder senere samme dag, forteller han at all denne skjønnheten står i fare for å forsvinne.

– Jeg har litt problemer med å kalle meg kunstner, sier Aleksander senere over en kaffe. – Jeg føler meg nok mer som en historieforteller. Jeg har alltid villet fortelle historier som ikke har vært fortalt før. Jeg har aldri vært en nyhetsjunkie, men heller hatt behov for å fordype meg i problematikk som kanskje ikke så mange andre bryr seg om. Da alle hadde forlatt Afghanistan, da var jeg der og så på hva som var igjen etter krigens herjinger.

Nå er det altså havet han vil fortelle om. Vi begynner med begynnelsen: Aleksander fikk sin første jobb i 1991 allerede før han var ferdig utdannet ved det som den gang het Pressefotografskolen. Siden har det gått slag i slag, bokstavelig talt, med å dekke mange av verdens store konflikter og katastrofer. Midtøsten, Sarajevo, Afghanistan, han var der. Som journalist, men mest som fotograf. Først for NTB, så for Dagbladet og nå, siden 2007, for Dagens Næringsliv. Dykking har han holdt på med parallelt i over 30 år. Dykkingen var et fristed. Et sted der han kunne senke pulsen, komme i kontakt med naturen og fjerne seg, om så bare for noen timer, fra verdens elendighet.

Fridykking ved Flakstadøya inn mot Vestfjorden i Lofoten. Tareskog, stor fisk, huler, renner, kløfter, brådypt hav og kraftig sjø – et av Aleksander Nordahls favorittsteder å dykke i Lofoten. Bildet er tatt av fotograf og venn Faine Loubser fra Sør-Afrika sommeren 2023. © Ocean Forest Media  

Aleksander viser noen bilder på Ipaden sin. Vakre bilder av menn i tettsittende mørke drakter.

 – Det var på en jobb for D2 for 12–13 år siden at alt forandret seg. Jeg skulle følge eventyrer og polfarer Børge Ousland på en reportasje opp i Manshausen hvor han drev og fridykket. Vi dro ut for å ta bilder, men før jeg hadde rukket å ta på meg alt utstyret med oksygentank og munnstykke, så hadde han stupt uti, vært på bunnen, skutt en kveite og kommet opp igjen. Jeg hadde ikke engang rukket å sette ventilen til munnen. Der og da bestemte jeg meg for at dette ikke skulle skje igjen. Jeg ga alt dykkerutstyret til min bror og begynte å fridykke igjen. Jeg hadde drevet litt med det i min ungdom, ler han. – Og alt utstyret hadde blitt for trangt, men nå hadde jeg blitt bitt av basillen. Og har ikke sett meg tilbake siden.

Fridykking kan enkelt forklares som en aktivitet der man dykker under vann mens man holder pusten. Vanligvis bruker fridykkere maske, snorkel og svømmeføtter.

– Jeg ble rett og slett hekta, forteller Aleksander ivrig. – Det er noe med den nærheten du føler til naturen når du kun har deg selv og din egen pust å stole på. For meg er det den ultimate måten å være i verden på. Alt stress forsvinner, det er bare deg og naturen. Sakte, men sikkert begynte jeg å ta med meg kamera ned under vann. Jeg begynte å fotografere det jeg så, som i første omgang var de menneskene jeg dykket sammen med.   

Han viser flere bilder av dykkere som bader i lys og beveger seg grasiøst rundt i spektakulære omgivelser. – Dette er jo klassiske Instagram-bilder som får haugevis med «likes», men jeg kjente at jeg ble ganske raskt lei «vakre mennesker på vakkert sted»-motivet, og jeg skjønte at jeg heller ville gjøre min egen greie.

Og hva er det?

Han tenker seg om. – Du vet, under vann har jeg full kontroll på pulsen, på hjerterytmen, og det er som om jeg sanser mye mer, som om alt går i sakte film. Man ser verden mye klarere, både den innvendige og den utvendige. Jeg forsvinner inn i min egen boble, og det å skulle ha mennesker på bildene bare ødela opplevelsen for meg. Jeg ble mye mer opptatt av den fjæren som danset under vannskorpen, av oksygenboblene som formet seg i isen eller tangen som beveget seg i bølgene. Løvet som sank til bunnen. Da menneskene forsvant, begynte jeg å se ting jeg aldri hadde lagt merke til før. Han ler. – Hvis noen hadde sagt til meg for ti år siden at jeg skulle bli en sånn fyr som var fornøyd med å dykke i Lutvann og ta bilder av gammelt løv, da hadde jeg bedt dem ta en pille. Men sånn er det blitt.

Hvaldimir og Aleksander har en portrett-session i Ballangen i Ofoten i 2020. «Det er vel kanskje det bildet hvor jeg virkelig følte at tiden stod stille, og det var noe virkelig unikt», forteller Aleksander. Det tok ham fem dager med intens jobbing for å få dette blinkskuddet av den lekne og kontaktsøkende hvalen. Tittel og serie: Hvaldimir No 1 – The White Whale

Du tar mange bilder av tare. Hva er det med denne taren?

– Jeg holder på med et prosjekt som jeg kaller Arctic Jungle, altså tareskogen fra Nordkapp til Sørkapp. Jeg har tatt bilder under vann over hele verden, og det som er så fascinerende, er at man finner den samme tareskogen helt sør i verden som man gjør helt nord.  Jeg har fotografert mye utenfor Cape Town i Sør-Afrika. Der vokser taren seg over 20 meter høy jeg også finner så fascinerende med tareskogen, er at den er en så viktig del av det økosystemet i havet som produserer rundt 70 prosent av det oksygenet vi puster på jorda. De vakre tarebladene gir oss oksygen og liv, og de fanger opp karbondioksid, altså syndene våre. Og for meg er det helt absurd at vi ødelegger noe så viktig og vakkert.

Du har reist verden rundt og tatt bilder både over og under vann, men det er altså Lutvann i Oslo som har blitt et av favorittstedene dine?

– Ja, det er et helt spesielt sted. Det er jo ikke hav, men Lutvann har blitt en av de viktigste nære naturopplevelsene for meg.  Naturen som forandrer seg like mye under vann som over gjennom årstidene. Og jeg dykker like mye om vinteren som om sommeren. Dykke 10–15 meter under isen og se opp mot lyset, det må være slik det føles å sveve ute i verdensrommet og se ned på jordkloden. Jeg kaller det inner-space. Folk synes jeg er litt rar da, som holder på med dette, men det er en hel verden av hemmeligheter som gjemmer seg under vannoverflaten som ingen ser.

Hvordan tenker du rundt de bildene du tar?

– Det handler veldig mye om lys. Jeg må fange lyset. Jeg bruker kun naturlig lys, så da blir det til at jeg ligger og jakter på lysstråler som treffer på akkurat riktig sted til rett tid. Det kan ta meg en hel sommer med dykking å få fem bilder jeg er fornøyd med, hvor lyset treffer ett tareblad på akkurat riktig måte. Det oppleves helt magisk.

Hvordan forgår vanligvis et dykk der du tar bilder?

– Et vanlig arbeidsdykk tar vanligvis fra ett til to minutter. Så er det å finne former som egner seg til et bilde. Fordelen med fridykking er at fordi jeg ikke svømmer mer enn 10–15 meter dypt, så er lyset helt fantastisk. Om våren er fargene nesten psykedeliske. Jeg bruker et helt vanlig speilreflekskamera, men med et vanntett undervannshus rundt. Og alt er ekte, sier han lattermildt. – Jeg er elendig på Photoshop, så alt du ser på bildene er umanipulert.

Det er jo ikke hav, men Lutvan har blitt en av de viktigste nære naturopplevelsene for meg.

Golden Leaves I fra serien Arctic Jungle vol I.

Så hvor går veien videre?

– Jeg tenker at jeg har det veldig fint og fritt i DN og kommer til å fortsette der, men jeg er fast bestemt på å fortsette med å dykke, ta bilder, fortelle historier om havet.

Han tar seg over skjegget, setter seg lenger ut på stolen. – Jeg sier ofte at jeg er en slags «accidental artist», men jeg er jo ikke det. Jeg har jo holdt på med dykking og fotografering i over 30 år. Jeg tenker på det hele tiden, så mye at jeg blir litt sliten av meg selv noen ganger. Bare spør kona mi, ler han. – De siste 13 årene har jeg ikke snakket om annet enn hav. Drømmen er å kjøpe meg en elektrisk bobil og kjøre opp og ned kysten og dykke og ta bilder.

Han hutrer i den kalde cafeen vi sitter i, rister på hodet. Jeg føler jeg er på verdens viktigste pressekonferanse, men at jeg er den eneste tilstedeværende. – Fortellingene om havet og dets tilstand er den viktigste historien å fortelle akkurat nå. Uten havet og det oksygenet det produserer, har vi faktisk ikke noe grunnlag for liv her på jorda. Og det er den historien jeg har tenkt å fortsette å fortelle, resten av livet. Alt annet blir sekundært.

Aleksander Nordahl er aktuell med separatutstilling på Fineart Oslo i løpet av 2024.

«No 2 – Swim er et av de få bildene jeg har tatt av mennesker etter at jeg sluttet å ta bilder av fridykkere. Det er vel et forsøk på å utforske menneskers vilje, lyst og evne til å være under vann. Det er tatt en varm sommerdag i Lutvann for noen år siden», forteller Aleksander.