Foto: Truls Qvale

Mytologi, ideologi og poesi er grunnfargene i de lekne og musikalske maleriene til Henrik Placht. Høstens massive kolleksjon tar oss fra oldtidens Babylon til Ayn Rand og Jon Fosse.

Aktuell

Henrik Placht
Atlas Terminal

23. nov-17.des 2023
Fineart Oslo

– Jeg er en bare vanlig gutt fra Årvoll, sier Henrik Placht om seg selv.

Vi kan godt diskutere hvor «vanlige» de er — ta Jostein Gaarder, Roy Jacobsen eller det plagede poesigeniet Tor Ulven. Årvoll ligger i et slags ingenmannsland mellom øst og vest, sosiologisk og kulturelt. Her kan man like gjerne bli gangster (eller altså forfatter!) som lege eller advokat. Vanligheten stikker ikke veldig dypt.

Ikke hos 50-åringen Henrik Placht heller. Han skildrer en trøblete barndom med en far han ikke møtte før han var nitten år, fordi faren gikk fra motebransjen til Hell’s Angels, bodde lenge i Danmark og sonet fengselsstraffer for narkotikaforbrytelser.

Placht-navnet stammer fra Østerrike. Oldefaren kom opp til Oslo som skredder, og farfaren ble buntmaker. Lenger ut i familien har de vært fiolinbyggere og partiturmakere i Wien og Budapest, i mange generasjoner. Brødrene Placht drev pelsforretning i Stortingsgata på 1960-tallet. Henrik har altså en slags fingernemhet og materialfølelse i blodet.

Fyren har en uvanlig drive. Talentet spriker til alle kanter. En stund prøvde han seg som rockmusiker og gitarist. Vi får ta hans ord for at han var god, og han spiller fremdeles. I atelieret hans hviler gitaren til Marius Müller i sin fløyels-sarkofag, så nær en hellig relikvie som norsk rock kan oppdrive. Men musikken ble ikke hans vei, og i dag er han lettet over at han innså det før hele tiår gikk med til frustrasjon. Så har han skrevet og vært journalist, blant annet som kunstredaktør i Natt&Dag.

Vinden som blåser gjennom stein, 190 x 268 cm

Det er bortimot en klisjé å beskrive abstrakt maleri som «musikalsk». Ikke desto mindre er det der, et håndlag med temaer, strukturer, rytmer, repetisjoner og klang som virker naturlig — eller medfødt — hos ham. Det svinger av bildene. Selv sier han at han står og hører på musikk dagen lang mens han arbeider. Musikken, enten det er John Coltrane eller Led Zeppelin han hører på, fyller rommet med sin energi og puls. Selvfølgelig strømmer denne pulsen ut i fingertuppene og penselen, eller hva slags verktøy han svinger for øyeblikket.

Men så kan det like gjerne være litteratur, og særlig poesi, som tenner ham. Han viser frem en serie malerier i svart- og gråtoner, karbonbildene som han kaller dem, og forteller at diktene til Jon Fosse, dels også Tomas Tranströmer, har spilt en viktig rolle i utformingen.

Dagen etter blir det offentliggjort at Jon Fosse skal få Nobelprisen i litteratur. En viss teft får vi si han har, denne Placht.

Henrik har invitert til lunsj hjemme på Holmlia. Det blir risotto med kylling og mye parmesan og smør, fordi han passer på å spise «europeisk» når den vietnamesiske kona ikke er hjemme. Hun tåler ikke melkeprodukter. Dette er ikke det Holmlia du hører om i nyhetene. Et kupert og pent villastrøk så langt sør man kan komme i Oslo, med flott utsikt mot Nesodden og Oslofjorden. Dagen byr på strålende høstsol.

Kloss opptil en enkel gammel trevilla det har kostet mye slit å rehabilitere, står Henrik Plachts atelier, en to etasjers modernistisk struktur i ubehandlet tre som stikker seg ut i nabolaget. Han har femten skritt å gå til jobben.

Amytis (Babylon), 134 x 190 cm

Hva mente naboene da du skulle bygge dette da, Henrik?

– Jeg har ikke stjålet noe utsikt fra dem, bare se selv. Spørsmålet er hvordan de reagerer når jeg skal til å bygge enda mer.

I atelieret står bildene til hans hittil største utstilling oppmarsjert langs veggene. Den har fått tittelen ATLAS TERMINAL. Store lerreter, alt abstrakt, og alt henger markant sammen uttrykksmessig, selv om det tematisk er snakk om ulike avdelinger eller «suiter». For å snakke om det mest umiddelbare: En gruppe bilder, som jeg snubler stygt i tunga og kaller «dekorative», er abstraksjoner basert på nordlysets fargespill. Stort mer abstrakt enn nordlys blir det kanskje ikke på våre kanter.

– Nordlysbildene handler om hvordan vi som nordmenn romantiserer mørketida. Jeg har prøvd å gjøre dette på en poetisk måte, men i mitt språk, da.

Og ditt språk, hva er det?

– Slik jeg ser det, en blanding av ulike elementer. Det er klassiske elementer her, men også gatespråket, og et sterkt innslag av tysk maleri de siste 50–60 årene. Da snakker jeg om Sigmar Polke, Anselm Kiefer og Gerhard Richter, om de som var studenter under Joseph Beuys og deres studenter igjen. Som Albert Oehlen, muligens en av vår tids største. Jeg studerte i Berlin et år og ble bergtatt av hvordan tyskerne tilnærmet seg maleriet, det narrative og tankene som ligger bak. Jeg har vel ikke så dype røtter i det norske og nordiske, bortsett fra at jeg er norsk og tenker som nordmenn gjør.

Han er en kunstner som tar omdreininger ganske ofte, forteller han. Kanskje så ofte som et par ganger i året, som i haute couture. Så alt som henger i ATLAS TERMINAL er ting «han er ferdig med».

Det omfatter blant annet en serie bilder som domineres av grønntoner, og som er inspirert av fortellingen om dronningen av Saba og Menelik, hennes sønn som ble den første jødiske keiseren av Etiopia. (Her er opplagt en parallell til Anselm Kiefer, som ofte tar utgangspunkt i oldtidslegender og mytologi.) Karbonbildene er altså påvirket av Jon Fosse og andre poeter. Så har vi en serie i magenta og flammerødt som påkaller den ikke så lite kontroversielle forfatteren og filosofen Ayn Rand. I motsatt hjørne, en serie malerier med koboltblått som hovedfarge, og som henter inspirasjon fra tekstene til Wilhelm Reich. Reich var psykoanalytiker, seksualforsker, kommunist og jøde, og hadde dermed hele fire gode grunner til å rømme fra Das Reich på 1930-tallet, en flukt som omfattet fem år i eksil i Norge. Henrik har malt et bilde som heter Regnmakeren, som henspiller på Reichs seneste prosjekter: å bygge en maskin som kunne kontrollere været. Vi blir stående og mimre om videoen til Kate Bush-låta Cloudbusting, der Donald Sutherland spiller Wilhelm Reich.

– Men visste du at kunstsamleren Rolf Stenersen var Reichs mesen i Norge? Han må ha ligget i timevis på divanen til Reich og snakket om kjønnslivet sitt.

Det folk flest vet om Wilhelm Reich, er ellers teorien om orgonenergien. Han fikk konstruert et skap, en orgonakkumulator, der pasienten skulle sitte for å lade de sjelelige batteriene.

– Kobolt er orgonenergiens farge, forteller Henrik og peker på lerretene sine. – Reich mente at livsenergien var blåfarget, og at det lot seg gjøre å avlese livsenergi direkte av fargen på blodet.

Det beste var altså å ha blått blod?

– Ja, nøyaktig. Jeg har aldri prøvd å sitte i orgonskap selv eller vært i Reich-inspirert terapi. Men jeg lar meg inspirere av radikale tankemønstre. Man kan kanskje gå så langt som til å kalle det crackpot-ideer. Disse to, Reich og Rand, var begge jøder, hadde noenlunde lik bakgrunn og tilhørte omtrent samme tidsepoke. Så kan man si at han og hun representerte hver sitt ytterpunkt, også på en skala fra det maskuline til det feminine, der hun er klart mer maskulin enn han. Så jeg synes de kler hverandre. Jeg skulle gjerne arrangert en middag der Ayn Rand og Wilhelm Reich begge var til stede, så jeg tilrettelegger på en måte for det møtet i galleriet.

Foto: Truls Qvale

Foto: Truls Qvale

Apropos ytterliggående, du har også vært i Nord-Korea?

– Ja, jeg var tilknyttet et kunst-brobyggerprosjekt der borte i 2014. Det ble til et par fascinerende opphold. Jeg lagde en serie akvareller da jeg var der, og jeg opplevde en atomprøvesprengning på nært hold! De detonerte bomben under jorda rett utenfor Pyongyang, der jeg bodde på hotell. Hele huset og hele bakken ristet og vibrerte. Maleriene jeg kaller The Dream of the Apocalypse handler om det.

Henrik jobber primært med akrylfarger, og da må arbeidet foregå ganske fort. Bildene bygges opp sjikt for sjikt, noe som medvirker til en tredimensjonalitet vi ikke er vant til, verken i abstrakt eller figurativt norsk maleri. Bakgrunnen kan påføres med en klut eller hva som helst av grove verktøy (av og til granbar, som er å finne rett utenfor atelieret). Så kan det godt havne graffiti-aktige sprayfigurer i neste lag. Her og der kan det bli plassert en umiskjennelig menneskesilhuett, eller bokstaver og tegn. Seeren leter gjerne etter mer figurasjon, det er sånn vi er skrudd sammen. Én kunstkritiker har funnet en PacMan, i Jon Fosse-bildet Stein på stein finner jeg en form for gårdsrom med portal. – Å, jasså? Kanskje det, sier han som om det ikke har streifet ham før.

– Jeg begynner å bli opptatt av å vise menneskespor på lerretet. Så kommer et stadium hvor jeg eventuelt kaster maling på lerretet, leker fram et mønster og en struktur.

I de øverste sjiktene hender det at han bruker sjablonger og spraymaling for å få klart avgrensede linjer. Eller det øverste laget får et slør av raster, som han lager ved å presse bobleplast med farger på lerretet.

– Det kan du si er en liten hyllest til Sigmar Polke og hans rastre. Han malte dem for hånd, selvfølgelig — de hadde kanskje ikke bobleplast den gangen? Henrik Placht siterer gjerne og ofte, han er seg bevisst at kunsthistorien verken begynner eller slutter med ham. Han sitter på skuldrene til betydelige kunstnere, og noen av dem har han også møtt. En opplevelse som inspirerte ham til å satse på kunsten på heltid, var da han var assistent for den uforlignelige Kjartan Slettemark. Henrik har også hatt Lars Vilks som professor i Bergen.

I disse tider kommer vi ikke helt unna tiden i Midtøsten. Om det er noe folk vet om Henrik Placht, er det at han var drivkraften bak å grunnlegge et kunstakademi i Ramallah på Vestbredden. Det tok sju år av livet hans. Henrik vil helst slippe å mene noe om den politiske situasjonen i dag. Men hva hentet han med seg som kunstner?

– Jo, bildene mine så helt annerledes ut da jeg hadde vært der en stund. Det var å arbeide i en islamsk kontekst, rett og slett. Jeg er glad i bildene til Paul Klee, som har preget mine egne ting i perioder, og Klee oppholdt seg også lenge i Midtøsten. Han ble preget av den islamske bildetradisjonen, av fargene og komposisjonene. Jeg ble også klart og tydelig påvirket av deres estetikk.

Det er ikke høykonjunktur for brobyggerprosjekter i dette hjørnet av verden akkurat nå. Men Henrik Placht står på sitt: – Kunstens fremste oppgave i vår tid, mener jeg, er å representere et håp. Det er det vi trenger i tider som denne, og det var hele utgangspunktet mitt for å arbeide i Midtøsten i sju år og sette min egen karriere til side.