Slippe lyset inn

Foto: Øystein Thorvaldsen

I flere tiår har Elisabeth Werp malt forlatte rom i forfall, men først nå forstår hun hva det handler om.

Når Elisabeth Werp inviterer KUNST til dragevillaen hun har bodd i siden hun var nyutdannet kunstner, er det med hjertelighet og hjemmelagde brownies (det eneste hun lager etter å ha tatt et tidlig valg om å ikke kaste bort dyrebar maletid på å lage mat), men også med en viss frykt for at det spektakulære huset – som hun har restaurert og fylt fra gulv til tak med draperier, kunst, krusifikser, gamle møbler brakt inn fra ulike tider og steder – skal ta oppmerksomheten bort fra arbeidet hennes.

Og det blir gjerne snakk om «kråkeslottet på Ormøya» når Elisabeth Werp intervjues. «Hun er arbeidene sine», skriver Cecilie Tyri Holt i introduksjonen til monografien som ble laget i forbindelse med Werps forrige separatutstilling i Oslo for ti år siden. «Alle som har trådt inn i en av Werps egenkonstruerte verdener, det være seg huset på Ormøya eller et av atelierene hennes, forstår øyeblikkelig hva jeg mener.»

Og hun har et poeng. Det er vanskelig å si om det er maleriene som springer ut av huset eller omvendt; både kunsten og huset oppleves som å tre inn i en egen tid. Å bygge egne verdener har vært et slags modus operandi for Werp siden hun var barn. Hun vokste opp på gård hvor det aller meste handlet om arbeidet og folk stort sett var opptatt med sitt.

– Jeg følte at jeg ikke hørte til hos noen, og lukket meg inne. Bygde kvisthytter i skogen, laget miniatyrverdener i kornåkeren, samlet symboler og ting og bygget opp et eget univers rundt meg. En tidlig opplevelse var at jo mer jeg kavet etter å få kjærlighet, jo mer avvisning fikk jeg. Når du blir mer og mer uavhengig av verden og menneskene rundt deg, blir du mer uredd. Jeg var ekstremt sjenert og redd som barn. Min vei ut av sjenansen ble å ta avstand fra håpet om å finne aksept noe sted. Og det var en stor befrielse som har fulgt meg siden. Jeg har ingen behov for å bli anerkjent eller bejublet eller populær. Jeg er hele tiden forberedt på å bli latterliggjort, ignorert eller avvist.

Et brutt løfte
Som barn måtte hun love farfaren sin å ikke bli kunstner, en gruppe han så på som en gjeng drømmende drankere uten skikkelig arbeid. Det gjorde hun uten videre kvaler: Hun forestilte seg ikke engang at det var en mulighet. Men flere år senere, etter et psykisk sammenbrudd, ble hun oppfordret av en psykolog til å finne seg et utløp for mørket.

– Jeg dro hjem på hybelen hvor jeg hadde min mormors gamle staffeli. Og tenkte at jeg kan vel søke på noen kunstskoler og bare gjøre det jeg liker best av alt i noen år.

Det ble fire år på Statens håndverks- og kunstindustriskole og fire år på Statens kunstakademi. Ganske snart fremsto det umulig for henne å skulle gjøre noe annet enn å fordype seg i kunsten. Hun hadde sin første separatutstilling på UKS i 1991, og har siden stilt ut på blant annet Kunstnerforbundet, Høstutstillingen, Henie Onstad Kunstsenter, Blaafarveværket, Galleri Brandstrup og Stenersenmuseet. Maleriet har blitt hennes foretrukne medium.

– Da jeg begynte på skolen, var jeg opptatt av samtidskunst og leste Flash Art og Art in America og lignende. Så tråklet jeg meg bakover i kunsthistorien, til det store bruddet på 1900-tallet, symbolismen med Arnold Böcklin og Caspar David Friedrich, barokken med Rembrandt og videre til Dürer og mesterne fra renessansen. Leonardos Nattverden og Piero della Francescas Oppstandelse får jeg aldri nok av. Et godt maleri kan, etter min mening, berøre sjelen på samme måte som god poesi, god prosa, en sterk komposisjon utført av gode musikere. På sitt beste kan det opprette en kontakt med noe man bare fornemmer, noe som ulmer i det indre, noe hellig.

Trofasthet og nostalgi
Nå er det høstens store utstilling på galleri Fineart som står for tur, den første hun har hatt i Oslo siden Stenersenmuseet for ti år siden. Utstillingen har fått tittelen Forskyvninger, og som på Stenersenmuseet skal maleriene stå sammen med installasjon og video, og dessuten performance. Hun har invitert kunstnerne Helen Bakos og Laura Vallenes til et samarbeid.

Werp tilbringer lange dager i atelieret på Skåtøy, der hun får helt ro. Maleriene hun jobber med, er typisk werpske: lag på lag med nostalgisk symbolikk, grandiose rom og bearbeidet tekstur som ligner patina. Hun har et eget romantisk billedspråk som inkluderer vindeltrapper, lysekroner, veggur, ornamentert interiør, fugler, lekehester, dukkehoder – mange av dem basert på ekte objekter fra huset. Hun bygger opp scener som hun fotograferer, konstruerer et nytt rom fra en bank med bilder og bruker det som utgangspunkt for lagvis tegning, maling og silketrykk på treplater. Platene får gjerne ligge ute i sola eller bearbeides med kjemikalier og olje for å manipulere overflatene og skape sprekker i malingen.

– Det er spennende å tidvis miste helt kontroll for så å hente frem noe nytt som har dannet seg i flaten. Jeg vet aldri hvor det ender, og det er mye prøving og feiling, tap og funn. Alltid på jakt etter noe stadig sterkere og bedre og nærmere.

– Du sa en gang at du var opptatt av å holde fokus på det som betyr noe for ditt liv, selv om det er «langt fra kunstnerisk korrekt». Hva legger du i «kunstnerisk korrekt»?

– Det å være nostalgisk, romantisk, tilbakeskuende, personlig, åpen, religiøs, følelsesladet, tradisjonsbundet … det blir vel sett på som rimelig banalt? Ukorrekt. Men når jeg åpner døren inn til mitt atelier, så lukker jeg verden ute og maler alt det som gir mening til min egen dag. Det handler vel om trofasthet.

Det forlatte rommet
Trofast er hun også mot den mørkebrune tømmervillaen, som ble hennes etter en blanding av flaks, timing og en vilje til å gå langt for det hun vil ha. Å leve i og ivareta bygningen – et krevende og aldri avsluttet arbeid – satte Werp på sporet av en egen kunstnerisk verden.

– Å tre inn i et rom fylt med historier og forfall og trekke fra gardinene, slippe lyset og luften inn, gi form, skjønnhet og innhold til kaos og ødeleggelse, det ble etter hvert et tema i bildene mine. Jeg har fotografert kjellerrommene på Gaustad sykehus, nedlagte kaféer, brente hjem, nedstengte teatersaler. Og i maleriene gjenåpner jeg dem, gir de forlatte rommene ny fremtid, nytt liv, ny mening. Jeg forsøker å gjøre dem om til noe å lengte til, dvele i, undre seg over.

Hun skriver det i en mail, fast bestemt på å uttrykke seg så presist som mulig. Vi ringes i etterkant for å gå gjennom sitatene, hun har mange innvendinger. Nok en gang forsøker hun å forklare hva det er hun er ute etter i bildene sine, gjentar «det tomme rommet», «det stumme skriket». Og så er det som om hun får tak i det:

– Jeg forstår det først nå, men det er dette jeg har holdt på med hele tiden. Å stå igjen i et tomt hus etter at mamma dro.

Werps mor, som ikke lenger lever, flyttet til Tyskland for å gifte seg på nytt da Werp var 12. Hun ble igjen hos faren.

– Dette blir mye å gå inn på, jeg vil ikke snakke så mye om tapet av min mor. Jeg elsket henne høyt. Men jeg forstår egentlig nå at jeg har jobbet i blinde, at disse møtene jeg har hatt gjennom livet med det tomme, kalde, ødelagte rommet, handler om det. Jeg ønsker å flytte inn og gjøre meg fortrolig der. Trekke fra gardinene, slippe lyset inn. Bildene mine viser det forlatte rommet midt i prosessen, du fornemmer bare de friske blomstene, en pasjonsfrukt som snart skal spises, et glass frisk vin på det støvete gulvet. Å finne skjønnheten. Det er det jeg holder på med og som gir mening for meg når jeg maler. En tro på et nytt kapittel, det neste livet. Den neste dagen.

Foto: Øystein Thorvaldsen

En egen tid
En viktig inspirasjonskilde for den nye utstillingen er bøkene til Karl Ove Knausgård. Werp har tilbrakt timevis i atelieret med hans komplette bibliografi på øret.

– Det er fantastisk, jeg får intellektuell føde mens jeg skaper noe selv. Jeg blir veldig inspirert av litteratur. Skogen og elva, hans portrett av Anselm Kiefer, har jeg alltid med meg. Foruten mestrene fra renessansen er Kiefer et stort forbilde, og har alltid vært det. Og Knausgårds møte med verden. Der kjenner jeg meg veldig igjen.

– Hva er det med ham?

– Han har en helt unik evne til å formidle en hverdagslig hendelse for så å veve den inn i store filosofiske tankerekker, inn i en helt ufattelig kunnskap om vitenskap, religion, politiske strømninger, verdenshistorie, spiritualisme, kunst … og jeg opplever ham som en sånn fremmed fugl som våger å stå opp mot det oppleste og vedtatte. Det liker jeg veldig godt med ham. Det er så mange såkalte sannheter som ikke diskuteres, vendes og veies. Politikerne snakker om frihet og verdighet, mens det er nettopp friheten og verdigheten vår de selger. Se bare på hvordan de taklet samenes opprør mot vindturbinene, det er så skammelig!

Koronapandemien ble en vekker for Werp. I dag beskriver hun seg som mer samfunnsengasjert enn noen gang, etter at hun i lang tid har fordypet seg mer i kunsten og litteraturen.

– Den verden der ute blir meg mer og mer fremmed. Intuisjonen og det jeg måtte ha av klokskap og intellekt, sier meg at den utviklingen vi er i nå … Vi toger frem i stormende jubel over fremskrittet, teknologien, kunstig intelligens, mens vi mister kontakten med historien, filosofien, de store tenkerne, det åndelige, naturen, håndverket, all den gamle kunnskapen … med selve meningen.

Tross all sin skepsis lever hun i samtiden og forholder seg til den, understreker hun.

– Men samtidig skaper jeg min egen tid hvor enn jeg er, og finner mine venner som leser verden på samme måte. Jeg forsto tidlig at jeg måtte frigjøre meg fra håpet om andres aksept, anerkjennelse eller godkjennelse. Det er Gud, eller det guddommelige, det tidløse, jeg må være sann mot. Det får være min måte å være i verden på.