Stramt komponerte mellommenneskelige dramaer

Kenneth Bloms bilder selges på anerkjente gallerier i inn- og utland. Er han den norske David Hockney – eller den nye Munch? Selv er han ikke opptatt av berømmelse eller å være trendy, han elsker bare å male.

Jeg møter Kenneth Blom på Kunstnernes Hus en lys aprildag. Jeg er tidlig ute, setter meg i skyggen, leser gjennom spørsmålene mine. Kenneth kommer, vi hilser. Han har en varm utstråling, lyst, krøllete hår og smilende fjes. Vi setter oss i sola og bestiller hver vår kaffe latte.

– Jeg har vasket meg altså, kommenterer han lattermild da han ser at jeg legger merke til malingsflekkene på hånda hans. – Jeg kommer rett fra atelieret. Det er et pigment som går under neglene og er umulig å få bort. Når sola går ned, kommer det noen grønntoner på horisontlinjen som er cerulean, den vakreste fargen jeg vet, mye brukt tidlig i renessansen, blant annet av Giotto. Jeg skulle kanskje vært maler på 70-tallet da det var mer trendy med maling i hår og skjegg, fjaser han.

– Du kan jo sette trenden nå, sier jeg.

– Jeg tenker aldri på trend, sier han da, med ett litt mer alvorlig. – Da hadde jeg ikke blitt kunstner, men blogger. Jeg kan ikke se noen sammenheng mellom trend og et personlig uttrykk, det er to verdener som kolliderer. Jeg bruker mye tid på denne kraften, maleriet, som jeg har forvillet meg inn i. Trender forstyrrer meg. Jeg trives best når jeg er i fred og ro med bildene mine, dette transcendentale, introverte rommet. Da jeg søkte en utdannelse innen kunst, ville jeg slippe alt som minner om hva jeg burde gjøre.

Portrett av kunstneren som ung mann

Da Kenneth gikk på Kunstakademiet på 90-tallet, hadde han atelier på baksiden av Kunstnernes Hus, så stedet hvor vi sitter nå, vekker gode minner fra en tid da Kenneth Blom, Elisabeth Werp, Bjarne Melgaard, Ole Jørgen Næss, Steinar Jakobsen, Anine Müller, Thomas Sæverud, Lars Ramberg og flere til var en gjeng i kunstnerklær som snakket høyt, lo masse, og uansett hvor forskjellige de var i sine kunstneriske uttrykk, festet de sammen, sånn husker i alle fall Kenneth det.

– Kunstnernes Hus var nærmest en klubb på 90-tallet, med dørvakt, DJ og lange køer for å komme inn, forteller han ivrig.

Denne onsdagen er det rolig. Klokka er 11 på formiddagen, stedet har akkurat åpnet. Kenneth spør om navnet mitt, Edy Poppy, synes ikke det høres ut som et normalt norsk navn. Jeg forteller ham at det er mitt kunstnernavn og litterære manifest, at Edy, som minner litt om Eddy, symboliserer det androgyne for meg, mens Poppy symboliserer den vakre, vonde, avhengighetsdannende opiumsblomsten jeg ønsker litteraturen min skal være. Kenneth smiler, og sier at mange som sitter i fengsel deler navn med ham.

– Kenneth, liksom, sier han og ler, han ler i det hele tatt mye, spesielt av seg selv.

– Blom, sier jeg, – det er vakkert. Hvor kommer det fra?

– Navnet er svensk, men jeg er født i Roskilde. Faren min er en dansk og jobbet lenge for Georg Jensens design- og sølvsmedfirma. Moren min er norsk. Vi flyttet til Oslo da jeg var fem. Jeg var ikke noe begavet barn, sier Kenneth. – Jeg var pære normal, stjal epler i naboens hage, sto på ski, spilte tennis, syklet rundt og gjorde hærverk etter skoletid, en typisk ungdomstid på Bestum og Ullern, hvor jeg vokste opp. Det var først på Nissen gymnas at jeg oppdaget tegning, da satt jeg oppe om kvelden og sov om dagen. Kanskje ikke så rart at jeg ikke besto artium. Men på slutten av 80-tallet var ikke det noen krise, det var mange dører som sto åpne for meg likevel. Ikke sånn som nå, jeg synes synd på dagens ungdom, alt presset de utsettes for om å måtte lykkes, karakterjaget på skolen.

Den fargeblinde maleren

– Hvilke dører sto åpne for deg uten artium?

– Jeg søkte først som pilot i USA, men strøk på fargetesten grønn og rød. Så da ble jeg maler isteden, sier Kenneth og ler igjen.

– Du er altså en fargeblind maler? sier jeg, og ler jeg også.

– Åtti prosent av alle menn har problemer med fargen rød og grønn. Jeg hadde det ekstra sterkt, sier han, fortsatt lattermild. – Pilot gikk altså ikke, hva skulle jeg gjøre da? Jeg søkte Einar Granum Kunstfagskole, kom inn, og etter en uke var jeg helt fortapt i maleri og har ikke sett meg tilbake siden.

– Unngår du fargene rød og grønn?

– Nei, jeg ser fargene på min måte, betrakteren ser dem på sin. Det sagt, jeg forholder meg ikke til betrakteren. Det er ikke propaganda jeg driver med, jeg har ikke et budskap. Jeg vil bare forstå mer av meg selv og oppdage de sidene jeg ikke visste at jeg hadde. Maleriet er en måte å få kontakt med meg selv på.

– Vil du si at maleriene dine er selvbiografiske?

– Nei, det er pompøst, fnyser Kenneth, – jeg lager små skisser på det jeg prøver å forstå. Det som er uforløst, det som ikke kan sies, en forlatt samtale, et rom hvor ting skjer som vi ikke vet hva er. I et maleri har du noe som heter negative former, hvis du for eksempel maler et stilleben av en vase og et glass, er det viktig å male mellomrommet som oppstår mellom de to objektene godt. Jeg liker også det som oppstår mellom en støyende fest og en yrende solnedgang, for eksempel, altså mellomrommet mellom to opplagte ting, der har du meg.

Tilbake til røttene?

– Hvilke andre ting er viktige for deg i et maleri?

– Jeg er opptatt av en stram komposisjon, forteller Kenneth, – kanskje fordi jeg lett kan la meg forføre av patos, typ enslig kvinne på en vei ved en låve, sånn som Skagen-maleren Marie Krøyer var en mester på. Tenk å være maler i en tid med hestevogn, kjønnssykdommer, mannen som definerte alt sammen, de hadde mange barn og hun tok ansvaret for dem og malte bilder samtidig. Wow! Imponerende heftig. Et intellektuelt menneske som forløste kunsten sin på en så enkel måte: hus, kvinne, solnedgang, liksom. Bildene hennes er ribbet for effekter, det finnes ingen ekstra hjelp for å gå inn i et sånt bilde. Man kan oppleve eller ikke oppleve noe ved å se dem, selv blir jeg bergtatt.

Foto: Bjørn Wad

– Da er vi tilbake i Danmark, det stilsikre landet par excellence. Handlet oppveksten din mye om design, skjønnhet og kunst?

– På en litt dansk måte, ja, som en selvfølgelighet, uten namedropping, ikke trend, ikke bevisst, ikke snobberi, men faren min var selvsagt opptatt av kvalitet. Han snakket aldri om design som kunst. Selv synes jeg, inhabil som jeg er, at både min fars og Georg Jensens ting er stor kunst.

– Har du et mer avslappet forhold til betegnelsen kunstner enn faren din?

– Jeg tenker aldri på det og oppfatter meg ikke som kunstner i det hele tatt.

– Hva er du da?

– Det er ikke viktig å ikke være det heller. Det er sånne kafésamtaler …

– Vi er jo på en slags kafé nå, sier jeg, og så ler vi begge to mens vi nipper til hver vår kaffe latte.

Kunstneren og kunstnerne

– Jeg må konsentrere meg over tid for å forstå hva jeg holder på med, sier Kenneth.

– Det blir ikke lettere med årene. Man lærer selvsagt mer, men dessverre blir avstanden til Velázques og Giotto større for hver dag som går.

– Hva mener du med det?

– Det blir mer og mer uforklarlig for meg hvor stort det de har gjort er, hvor lett det ser ut, hvor raske penselstrøk de har utført, hvilken kontroll de har på det hele, pluss psykologien, pluss komposisjonen osv. De både leverte og brøt med kunsthistoriescenen, gjorde nye grep med komposisjonen. De hadde kontroll på et enormt orkester. Tenker jeg for mye på det, får jeg lyst til å gi opp mitt eget maleriprosjekt. Men så ombestemmer jeg meg, for dette er jo ikke en konkurranse om hvem som er best, kunst er ikke sport, jeg driver med det fordi det er det eneste meningsfulle for meg.

– Når jeg ser på bildene dine, tenker jeg på figurative kunstnere som David Salle, Eric Fischl, Edvard Hopper, David Hockney … gir det gjenklang?

– Absolutt! Det er det mange som sier: svømmebasseng, Hockney, mennesker foran et bygg, ensomhet, Munch. Det er greit for meg. Jeg ikke opptatt av Hockney, selv om han er en fenomenal maler. Svømmebasseng har noe melankolsk over seg som jeg liker, og så fascineres jeg av geometrien i dem: å forstå en flate, å bryte noen linjer. Vann har dessuten en rar transparens som passer til et psykisk rom jeg prøver å skape. Det er ikke ofte noen bader i mine bassenger, de står som regel og ser bort eller holder på å falle oppi, men i et maleri jeg holder på med nå, gjør jeg et forsøk på å la noen bade i bassenget, vi får se hvordan det går, kanskje jeg ender opp med å male over dem? Når det gjelder mennesker foran et bygg, så er jeg opptatt av moderne arkitektur, gjerne funkisbygg, noe som i seg selv kan være kjedelige objekter, men de har fascinerende rene flater.

Hverdagsmagi

– Hvordan finner du dine motiv?

– Einar Granum, min lærer på Einar Granum Kunstfagskole, sa alltid: «Du må ikke lete etter et motiv, Kenneth, for da forsvinner tiden. Ha isteden med deg en skisseblokk på bussen hjem fra skolen og tegn det nærmeste objektet du ser.» Det har jeg prøvd å forholde meg til. Det ligger mye magi i det hverdagslige. Da slipper jeg å prøve å være tidsriktig, ikke krenkende osv. Det er for meg en sirkusverden jeg ikke har overskudd til å være en del av, jeg forstår den ikke heller.

– Menneskene du maler, er de spesifikke personer?

– De kan være hvem som helst, noen jeg gikk forbi på et marked i Brooklyn, en som står i køen foran meg på Kiwi, noen fra et tilfeldig blad, fotografi, film, ideer fra min kone Anine etc. De er symboler. Jeg er opptatt av små og store mellommenneskelige dramaer, stramt komponert, med enkle motivkretser og lave ambisjoner.

– Lave ambisjoner?

– Jeg har ikke store forventninger når jeg begynner på et maleri og jeg innser min utilstrekkelighet. Jeg synes det er positivt. Det gjør at jeg blir mer nysgjerrig, at jeg forstår mer og at maleriene mine overrasker meg.

Bak enhver stor kunstner står det en annen stor kunstner?

– Du nevner ofte din kone, kunstneren Anine Müller, og hennes betydning for dine malerier.

– Anine har mye av det samme som Haaken Christensen, min fantastiske gallerist som dessverre er død nå. Hun er god på å fjerne alt fjolleri fra maleriene mine og komme til kjernen. Komposisjon. Sure farger, rene farger. Hun har absolutt gehør i komposisjon og estetikk. Jeg må rådføre meg med henne minst en gang i uka. Enten kommer hun til atelieret mitt, eller jeg sender bilder til henne på telefonen. Hun guider meg også med hvordan opptre offentlig, forholde meg til gallerister etc. Jeg har kjent henne siden jeg var tjueen. Blir vi skilt, er det slutt på kunstkarrieren, for å si det sånn, da blir jeg DJ eller parkansatt.