Camilla Grythes (f. 1974) malerkunst er figurativ. Men også ekspressiv. En søken etter farger og lys. Støyen i komposisjonen. Et stillbilde av omgivelsene, der trikken får puls. 3. november åpner hennes nye utstilling på Fineart Oslo.
Å beskrive Grythes prosjekt er vanskelig og spennende. Inntrykkene er mangefasetterte: Hennes motiver fra bybildet er kompetent utført – vakkert, drømmende – samtidig som de gir en underlig fornemmelse av at det er arkitekturen, trafikken og gatene som puster og pulserer. Menneskene er mer som accessoirer i en varmblodig asfaltjungel.
– Det er en fornemmelse, en følelse jeg jobber med å formidle. Uten å være formanende. Det handler om å løfte det jeg finner spennende, en trigger. Så jobbe nitidig med å formidle dette gjennom kontraster, fargekomposisjoner og flater.
Hard innspurt
Det er noen korte måneder til utstillingsåpning. Maleriene er under produksjon. Grythe arbeider hardt. Som vanlig starter hun med alle bildene samtidig. Jobber prosessorientert. Fokusert, det går med mange timer i døgnet. Hun regner ikke med å bli ferdig før bildene skal stilles ut. Den indre kritikeren holder disiplinen oppe, for den nye utstillingen bør bli litt bedre enn den forrige.
Hver visning er som et langdistanseløp. En kraftanstrengelse der hvert sekund teller. Med høye ambisjoner holder man ut til mållinjen er passert. Åpningen, mottakelsen. Det er krevende å livnære seg som figurativ maler i Norge. Men Grythe vet hva som skal til, i 2022 er det er tjue år siden hennes første utstilling. I dag blir verkene hennes raskt utsolgt, hun er ettertraktet. Grythe har til og med holdt på så lenge at det figurative maleriet har blitt kult igjen.
– Jeg fullførte kunstakademiet i San Fransisco i 2002. Jeg utdannet meg i USA fordi det figurative maleriet var helt ute her hjemme på den tiden. Det var rett og slett ikke noe man jobbet med på det norske kunstakademiet. Jeg ville lære, terpe, nerde. Det er helt nødvendig for å utvikle seg som maler. Det var også lavstatus å utdanne seg i utlandet, men det var dette jeg ville.
Før kunststudiene var det snowboard som var hennes største lidenskap. En pasjon hun fremdeles holder aktivt på med. Kunstneren forklarer at hun jobber intensivt i atelieret sju måneder i året. I vintermånedene tilbringer hun noe tid på fjellet, ved siden av arbeidet. Leker i snøen. Slik er årshjulet inndelt, som et inn- og utpust.
Supergirl
I I flere av motivene til Grythe møter vi dameskikkelser. Hun er selv modell i de fleste av disse. Eller redskapet, som hun kaller det. For det handler egentlig om en rent praktisk løsning der hennes egen anatomi er en lett tilgjengelig modell. Og utholdende.
Hvordan er det å arbeide på denne måten, at du selv både er blikket og den som blir sett?
– Jeg tenker ikke over at det er meg selv jeg maler. Det er alltid kontrastene, lyset og flatene som er motivet. Å ta tak i noe jeg selv liker, så håper jeg på å formidle noe som også treffer betrakteren.
Du har flere motiver av ikoniske damehelter som Supergirl og Wonderwoman. Glansbildeaktige ikoner som i din palett dras mot et røffere, mer realistisk, men også drømmende uttrykk. Hva tenker du om at det leses et feministisk innhold i verkene?
– Jeg forstår det, men egentlig finner jeg det litt vanskelig å skulle forklare mye rundt eget arbeid. Jeg er ikke bevisst en dypere mening, men fokuserer på den dynamikken som kjennes interessant.
Det er kanskje en slitsom del av jobben som kunstner å skulle svare på spørsmål rundt eget arbeid?
– Ha-ha! Ja. Noen ganger kan det kjennes som ren bullshit å finne på lange forklaringer etter at et verk er ferdig. Bare for å tilfredsstille andres forventninger om at det ligger en kognitiv analyse bak. Mine bilder er både konkrete og flyktige. Det er vanskelig å forklare min nerdete prosess med ord.
I innspurten mot en ny utstilling preges arbeidsdagene til Grythe av søvnmangel, prestasjonsangst og ønske om å innfri forventningene.
Ambisjoner koster
Arbeidsprosessen du beskriver minner om et maratonløp. Hvordan har du det ved målstreken, når utstillingen åpner?
– Det er en utladning. I en lang periode har alt handlet om arbeidet. Det ligger en voldsom indre drive bak dette yrket. Jeg er usikker på om jeg valgte kunstnerjobben eller den meg. Når utstillingen åpner, skal jeg i alle fall vite at jeg har gjort mitt beste.
Mange drømmer om å leve av egen kunstnerisk praksis. Siden du er en suksessfull kunstner i din egen samtid, er det fristende å spørre om dette er en jobb du vil anbefale til ungdommen?
– Jeg tror dette er en så altoppslukende og krevende livsstil at man skal passe seg for å anbefale den til andre. For å kunne livnære seg som kunstner må det ligge en dyp pasjon i bunnen, og man må velge det helt selv.
Maleren tenker seg om, og legger til:
– Det koster å jobbe mot høye ambisjoner. Tydelige prioriteringer er avgjørende. Jeg skjønte nok ikke i starten hvor mye jeg kom til å ofre for arbeidet.
Hvordan ser du på fortsettelsen?
– Jeg håper å kunne fortsette i mange år til, absolutt. Men ønsker samtidig at den neste fasen ikke blir like tøff som de tjue første årene har vært. Når det er sagt, er vissheten om at man alltid kan bli bedre både en motivasjon og en trøst for meg. Så det blir vel hard jobb fremover også. Det er nok en sentral del av min metode.