Begrensningens magi

All that was left was a yellow duck

27. oktober åpner fotokunstutstilling med Ole Marius Jørgensen (f. 1976) på Fineart Oslo. Her dveler kunstnerens filmatiske linse ved en av våre mest kjente nasjonalromantiske malere, Hans Fredrik Gude (1825–1903). Eller rettere sagt, fotografen viderefører den klassiske malerens motiver i samtiden. Tilbake ligger en gul badeand i plast.

All that was left was a yellow duck. Slik lyder tittelen på fotoserien som stilles ut. Den består av verk fra de to siste årene, en periode Jørgensen har holdt seg hjemme i Norge – til en forandring. Fokusert på nærkulturen. Skattene fra den den norske kunsthistorien. Motivene, naturen og menneskene som dukker opp her.

– Etter filmstudiene landet jeg raskt på kunstfotoet som medium. Spesielt har amerikansk kultur influert meg sterkt, jeg ble egentlig amerikanisert som barn via tv og bøker. Men nå er det Norge som gjelder. Det er her jeg bor, og jeg liker tanken på å bruke det som ligger i nærheten. For begrensinger er en kreativ berikelse.

Motiver fra fjellheimen
Jørgensens karriere har vært preget av internasjonale prosjekter og utstillinger. Men med familielivet forsvant reiselysten. Det siste prosjektet, som utelukkende er fotografert i den norske fjellheimen, er jobbet frem mens pandemien har herjet; nedstengt samfunnet, avstengt en del muligheter.

– På hvilken måte er begrensninger inspirerende?
– Når man tvinges til å jobbe innenfor gitte rammer, starter den kreative prosessen. Hvordan angripe materien, vri den, forske i den. Det er håpløst å få beskjed om å tegne hva som helst. Hvis utfordringen begrenses til en rød trekant for eksempel, da begynner det å bli spennende.

Samtidig opplevde fotografen deler av nedstengningen som positiv for fotografiet som profesjon.

– Før pandemien traff oss, kunne vi alle reise hvor som helst, ta bilder og dokumentere Himalaya en langhelg. Det ble en frustrerende overflod der alle var fotografer. Reisebegrensningene gjorde spektakulære motiver mer eksklusive igjen.

Evening in Fjærland

Ensomhet versus kompetent fellesskap
– Hvorfor rettet du lupen mot Gudes malerier?

– Verkene hans er utrolig vakre. Både motivene og utførelsen. Det ble en spennende ramme å la Gudes bilder definere prosjektet. Forsøke å videreføre hans arbeid gjennom å søke fellesnevnere. Som komposisjoner, lys og selve motivene fra den norske fjellheimen.

Samtidig som den spektakulære, vitale og skjønne naturen er fremhevet i Gudes malerier, er også menneskene viktige. Alltid på vei mot et mål. Det handlet om forflytning eller gjøremål for å overleve. I Jørgensens foto er landskapet gjenkjennbart fra den klassiske malerens motiver. Men menneskene i samtidsbildene går på tur, soler seg eller bader. Gjerne med store badeleker i plast. Oppblåsbare krokodiller, flamingoer eller ender.

De to kunstnerne presenterer hver sin samtidsrapport om menneskets forhold til naturen.  Kompetansen og intensjonen har endret seg markant gjennom halvannet århundre.

– Tidligere hadde folk mye kunnskap om skogen, havet og fjellet. Hvordan dra nytte av naturressursene, mestre elementene. I dag handler alt om selvrealisering. Utmark og fjellheim blir en lekeplass. Dessverre også et sted der vi etterlater oss spor. For eksempel plastsøppel som hoper seg opp.

– I Gudes motiver kan man ane at fjellet, vannet og åsene er hovedmotivet, mens menneskene er underordnet. I dine foto er personene det første blikkfanget. Litt vaklende i møte med det ville landskapet. Alene, men samtidig bråkete i sin væremåte.
– Det er noe med samtidskompetansen som svikter. Mange trasker ut i fjellet, kledd for caféliv. Vi er egentlig litt off når det kommer til sameksistens med naturen. Det vises tydelig i ulykkes- og dødsstatistikken. Med bil som fremkomstmiddel sløves man litt med tanke på hvordan forholde seg til naturen.

Et psykologisk nærfokus
Menneskene i fotoserien formidler en sårbar, kanskje ensom fornemmelse. Ett av fotoene viser utstillingstittelen bokstavelig. Bare en punktert, gul badeand ligger igjen i fjellvannet. Mistilpasset, forlatt og skadet, samtidig som den utgjør en miljøtrussel. Den menneskelige tilstedeværelsen skiller seg tydelig fra Gudes fremstilling. I hans malerier samarbeider folk, utgjør kompetente fellesskap.

– Dette er nok ikke bare en refleksjon av samtiden, men også av meg. Jeg liker å jobbe alene. Kaster meg også halvveis forberedt ut i ting. Tablået er mer en observasjon, en fornemmelse mer enn kritikk.

Det småabsurde og humoristiske blandet med det triste og tragiske er en tydelig signatur i Jørgensens fotoserier. Som da superhelten kræsjlander i et ensomt tre i No.Superhero (2014), eller astronauten som i full mundur besøker typiske turistmagneter (Space travels. 2014–2017). Samtidig er Jørgensens arbeider preget av finvektede komposisjoner, kontraster og teatralsk lyssetting. Et emosjonelt slør skaper en filmatisk stemning. Skummel, komisk, lett eller håpløs.

Kanskje er det nærfokuset på de menneskelige emosjonene som best oppsummerer magien i fotoverkene. En vinkling, eller avgrensning, som skiller Jørgensens landskap fra Gudes. En psykologisk forståelse og oppmerksomhet som forteller like mye om samfunnsendringene som om menneskene i motivene. 

Vil bare jobbe
– Etter mange internasjonale visninger, hvor befinner du deg i egen karriere?
– Jeg har egentlig mistet interessen for hvor det bærer hen. Nå er det bare det å jobbe, finne de gode ideene og skrelle dem ned som betyr noe. Jeg har hatt mange store åpninger, det har vært stas og en sentral del av det å selge bilder. Men det kjennes ikke lenger like viktig. Langt mindre viktig enn å holde på ute. Forske frem den riktige kameravinkelen. Kjempe med regnet og finne det perfekte lyset.

– Du har senket skuldrene?
– Ja. Nå stoler jeg på magefølelsen. Jeg kjenner tydelig om et prosjekt eller motiv sitter eller bare er å forkaste.

– Hva er egentlig denne magefølelsen – intuisjon eller profesjonalitet?
– Litt begge deler. Jeg pleier å si at jo mer jeg jobber, jo mer flaks har jeg. Det oppsummerer kanskje både arbeidet og hvor jeg befinner meg i egen prosess.

No.Superhero (2014)