Surrealistisk kvinnekamp på Veneziabiennalen

Foto: Gabriel Chaile

Det er kvinnene som har tatt hovedrollen når verdens mest prestisjefylte kunstutstilling åpner dørene for 59. gang under tittelen The Milk of Dreams.

Å gå gjennom den storslåtte foajeen i Hovedpaviljongen i Giardini-parken gir en forventningsfull følelse av å være på terskelen til en eventyrverden. En elefant i naturtro størrelse laget av kunstneren Katharina Fritsch ruver over oss fra en pidestall, som en vokter av den verden vi er i ferd med å tre inn i. Og for en verden!

Veneziabiennalen åpnet dørene for første gang i 1895 og har med få unntak (verdenskrig og pandemi) gått av stabelen i april annethvert år. Her vises kunst fra hele verden, og hvert land får privilegiet av å presentere det ypperste innen sitt lands samtidskunst. Mange av dem har egne paviljonger som står permanent i Giardini-parken. Norge deler utstillingslokaler med Sverige og Finland i den nordiske paviljongen, tegnet av arkitekt Sverre Fehn i 1962. Et arkitektonisk kunstverk i seg selv, vil mange si.

Følelsen av å falle ned i kaninhullet til Alice i eventyrland er nok dekkende for inntrykket man får når man trer inn i Hovedpaviljongen, der utstillingen The Milk of Dreams vises. Den er kuratert av italienske Cecilia Alemani, og for første gang i biennalens historie er flere kvinnelige enn mannlige kunstnere representert.  Man kan se for seg at det fort blir politikk av sånt. Men sannheten er at utstillingen har et mye mer surrealistisk enn feministisk preg. Dette er eventyr, mutasjoner, drømmer, perversjoner, fantasier og en alternativ virkelighet. Tittelen på utstillingen er inspirert av surrealisten Leonora Carrington, og viser vei inn til en magisk verden der drøm og virkelighet går inn i hverandre. (Du kan lese om de kvinnelige surrealistene her.) Hovedutstillingen rommer 1433 verk, signert av 213 kunstnere, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Uttrykkene er like mangfoldige som kunstnerne som er representert, men den røde tråden er der: Vi er del av en magisk verden hvis vi bare er villige til å se bortenfor oss selv.

I år er 80 land representert med egne paviljonger, 30 er permanente, de resterende er fordelt i Arsenale-området og tilhørende institusjoner i byen.

I paviljongene er det surrealistiske mindre fremtredende, temaene går heller i retning av postkolonialisme, konflikt og opprør. I den amerikanske paviljongen trekker skulptør Simone Leigh linjer mellom egne verk og objekter brukt av amerikanske slaver, samt afrikanske skulpturer, som ofte ble brukt i vestlig propaganda for å latterliggjøre eller bruke objektene til egne formål – dette er sterk kost. Men Leigh er hverken sentimental eller anklagende. Hun viser oss sine håndformede, enorme skulpturer, så får vi selv ta oppgjøret – hvis vi skulle ønske det.

Den ukrainske paveljongen.

Den nordiske paviljongen er i år gjort om til en samisk paviljong der de samiske kunstnerne Pauliina Feodoroff, Máret Ánne Sara og Anders Sunna er representert med maleri, installasjon, tekstil, film, performance og lukt. Utstillingen er kuratert av OCAs direktør Katya García-Antón. Igjen et godt eksempel på eksponering av en kultur og et folk utsatt for urett og overkjøring, men som ikke søker medlidenhet. Snarere viser de oss en verden som fortsatt kjemper for råderett over egne landområder, og som på ingen måte har gitt opp kampen mot storsamfunnet. Hvis vi skal trekke paralleller til biennalens hovedtema der det surrealistiske står sentralt, viser denne utstillingen at det finnes en annen kultur, en annen måte å leve på, der dyrene, spiritualitet, drøm og nærhet til naturen står sentralt. Den samiske kulturen, som eksisterer parallelt med vår egen, har så mye mer å tilby oss, bare vi gidder å åpne øynene. (Du kan lese om kunstnerne her.)

Krigen er også nærværende på biennalen. Den russiske paviljongen er stengt, men den ukrainske paviljongen var godt besøkt. Verkene til den ukrainske kunstneren Pavlo Makov refererer ikke direkte til krig, men med sine intrikate installasjoner som kan minne om de tidlige søramerikanske indianernes byplanlegging, konstruksjoner og kalendere, vil han ta tak i hvordan det lokale virker globalt. Temaet han tar for seg, «Verden uten oss», blir plutselig hyperaktuelt med trusler om tilintetgjørelse fra stormaktene.

Veneziabiennalen er enorm, og den vibrerende samtidskunsten står i sterk kontrast til den skjønne, synkende vertskapsbyen. Byen som er så blendende vakker, men som har fått sjela si revet ut av en evig turiststrøm, har heldigvis disse rommene med kunst som redder den fra et totalt åndelig forfall. Biennalen er en herlig flukt fra kaoset. Eller man kan rømme inn i et av palazzoene som er gjort om til museum eller galleri og få det påfyllet man trenger der. Så får man heller tåle turistene med «I Love Venice»-T-skjortene og å betale 12 euro for en cappuccino på Marcusplassen. Det er verdt det.

Biennalen holder åpent til 27. november 2022.

Den nordiske paveljongen