Bokomtale

Det finnes uhorvelig mange introduksjonsbøker til verdenshistoriens største kunstverk. Disse bøkene tar den utrente kunstelskeren i hånden og viser, detalj for detalj, hva det er som gjør historiens udødelige mesterverk til mesterverk: De blir kontekstualisert og fortolket, metaforiske, allegoriske og symbolske understrømmer forklares og beskrives. Premisset for disse bøkene er at selv om kunsterfaringen alltid er subjektiv og personlig, vil den utvides og sublimeres av kunnskap og bevissthet: Jo mer vi vet, desto tettere vi kommer på kunstverket, jo mer vil vi oppdage og se. En svært god og romslig bok i så måte utkom i fjor, Art in Detail: 100 Masterpieces av Susie Hodge på Thames & Hudson.

I år har imidlertid samme forlag utgitt en bok som tar sjangeren et skritt videre: A New Way of Seeing – The History of art in 57 works, skrevet av kunstskribent Kelly Grovier. Det er en ambisiøs tittel som ikke bare betinger en god porsjon selvtillit, men også at forfatteren faktisk har noe nytt å tilby i møte med noen av verdenshistoriens mest berømte og analyserte kunstverk. Allerede i bokas første setninger utkrystalliserer Grovier hva det er som konstituerer et mesterverk; nemlig maleriets evne til å vekke til live en form for fremmedhet, en særskilt kvalitet i verket, en detalj, et element som utgjør dets pulserende, enigmatiske nerve og sentrum. Det er denne detaljen som, sier han, er nøkkelen til mesterverkets makt og tidløshet, det er når vi oppdager denne spesifikke kvaliteten, det som lyser opp verket innenfra, at vi kan nå inn til verkets sanneste mening. Slik fjerner han seg fra spesifikke ismer, så vel som biografiske, kronologiske og metaforiske virkemidler og retter i stedet fokuset utelukkende på selve kunstverket: Hva kan vi lære av det? Hvilken del av verket er det som skaper bro mellom kunsten og livet, det visuelle og det vitale, det ordinære og det tidløse?

Gjennom analyse av 57 verk der Grovier gjennom det han kaller en øyekrok (eye-hook), løfter frem og undersøker spesifikke detaljer som hittil ikke er blitt anerkjent, viser han frem det han mener er nøkkelen til verkets innerste mening og udødelige kraft. Verkene som trekkes frem, spenner over store geografiske områder og over tusener av år: fra keiser Qins Terrakottahær fra 221 fvt, til Hildegard av Bingens Universalmann (ca. 1165), Botticellis Venus’ fødsel, da Vincis Mona Lisa, til Picassos Guernica (1937) og Abramovićs The Artist is Present (2010), for å nevne noen få. Hvert utvalgte kunstverk blir tolket og supplert med bilder av nyere kunstverk som går i dialog med verket og dets iboende hemmeligheter. Terrakottahæren, som består av svimlende 8000 leirsoldater, krever at blikket må lytte, påpeker for eksempel Grovier, og nøkkelen ligger i å studere soldatenes ører, for ikke ett eneste øre er likt et annet, noe som igjen indikerer at hver enkelt soldat er individuelt utformet, enten etter virkelige mennesker eller nitide fantasikonstruksjoner av kunstnere som nektet å ta snarveier. I Venus’ fødsel fokuserer journalisten primært på den gylne spiral i gudinnens hår, i Mona Lisa på hennes høyre pekefinger, i Guernica på det løsrevne, eksploderende øyet der en lyspære erstatter pupillen, og i The Artist is Present er selve kunstformen, hvordan Abramović reduserer sin egen tilstedeværelse utelukkende til blikk og raffinert refleksjon, nøkkelbegrepet (øyekroken) i seg selv: isolasjonen av kunstens innerste essens – å se seg selv.

A New Way of Seeing er en rik, utvidende og fascinerende meditasjon over hva det er som gjør stor kunst stor, og som oppfordrer oss til å se med ny sensitivitet, dybde og tålmodighet, også kunstverk vi tror vi har under huden allerede.