«Det er ikke alltid lett å skille mellom hva som er kunst eller ikke»

Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

OMTALE: I tredje etasje slipper dagslyset inn i det nye Nasjonalmuseet – en stor og luftig foaje med en bar og utgang til taket, som tilbyr publikum en spektakulær utsikt over fjorden.  

Under åpningen står utstillingen Jeg kaller det kunst i Lyshallen, en massiv samling samtidsverk.

147 kunstnere deltar, med et aldersspenn fra 22 til 79 år. Her er kjente navn som Trude Viken og Aage Gaup, men mange av kunstnerne har hittil vært ukjente for kuratorene. Istedenfor å presentere anerkjente kunstnerskap har kuratorene bak Jeg kaller det kunst vektlagt vår opplevelse av hva som er, eller kan oppfattes som, kunst. 

Lyssalen er riktig navngitt, luftig og stor som den er. Verkene kommer til sin rett. Likevel stusser redaksjonen over hva som er kunst – og hvem som har laget hvilke kunstverk. Blant verkene er en slags installasjon – en liten, men moderne bolig med en sovende ung mann. En annen ung mann sitter med øretelefoner ved et spisebord i treverk, dypt fokusert på en laptop på bordet foran seg. Etter nøyere research finner KUNST ut av at verket heter Staged institutions og er laget av Goro Tronsmo.  

I en annen seksjon er det et stort scenegulv i tre man kan gå på – eller sitte som publikum på en liten tribune (Susie Wang). Smale speil reflekterer lyset, kunstverkene og publikum og blander dem sammen i en ny dimensjon eller dybde. Moderne portretter av kongefamilien (Lena Trydal). Flere verk av Ben Allal som kritiserer kunstsamlerkulturen. En smal gang med hvite vegger leder inn til et brannslukningsapparat, der man også finner en åpning inn til høyre med en resepsjon og et lite rom med to verk (Markus Li Stensrud, André Tehrani og Siv Bugge Vatne). Et vaskerom med en vaskemaskin fra 60-tallet (Goro Tronsmo). Og en vikinghjelm laget av Grandiosa-papp (Sayed Sattar Hasan). 

Les mer om det nye Nasjonalmuseet her. 

Den kvensk/norsk-finske kunstneren Maija Liisa Björklund er blant dem som er invitert til å delta på åpningsutstillingen med verket 10 (00) years in the making / 10 (00) vuotta tekkeilä – en installasjon som viser tilblivelsen av Kvenflagget. Det kvenske flagget ble først tatt i bruk i 2009, og kunstneren har uttalt til NRK at kunstverket handler om «identitet, relasjonsbygging, symboler, prosesser og design».

Når Nasjonalmuseet nå tar disse kunstnerne inn i varmen, er det verdt å nevne at disse verkene i hovedsak ikke er kjøpt inn til Nasjonalmuseets samling – men kun er en del av en midlertidig utstilling. De aller fleste verk er i kunstnernes eie, ett er i privat eie (Christer Karlstad, Crossings), noen er kjøpt inn av Nasjonalmuseet, nemlig Borgny Svalastog og Marthe Minde. Aage Gaups verk er i Riddu Duottar Museats samling.  

Det er ikke alltid lett å skille mellom hva som er kunst eller ikke. Menneskene i verkene – sovende, fordypet i data eller «på jobb» i resepsjonen – er et slags performance-innslag. Redaksjonen kan likevel innrømme at vi trodde dette var museumsansatte en god stund, før det sakte falt oss inn at de er en del av utstillingen.

Speilene som er spredt rundt omkring viser seg ikke å være kunstverk, men en del av utstillingsarkitekturen.  

Noe banalt sagt har kunsten som formål å reflektere over noe i vår samtid, kultur eller menneskelighet. Kunsten får oss til å reflektere. Derfor kan det også være vanskelig å definere hva som er kunst. Kunst kan være en idé, noe konseptuelt – som for eksempel en banan teipet på en vegg.  

Med dette i mente har kanskje utstillingen Jeg kaller det kunst noe for seg, og står som en noe kuriøs og avantgardistisk samling samtidsverk.