Foto: Öde S. Nerdrum

Det er en stor begivenhet når Odd Nerdrum stiller ut over 40 verker i Oslo. Det er blitt noe av en begivenhet når han snakker også. Møt mannen som nekter å være en parentes.

Aktuell

Odd Nerdrum
You see we are blind
Maleri

17. mars–13. april 2022
Fineart Oslo

Da jeg var barn, fulgte jeg med på westernserien «Bonanza». Den hadde tidenes mest catchy kjenningsmelodi — tenk raske, twangy gitarer — og handlet om den eiegode og hardtarbeidende frontier-familien Cartwright (enkemann med tre voksne sønner) og deres daglige strev.

Cartwright-familiens ranch het Ponderosa («to ponder» = å gruble). Assosiasjonen slår hardt inn da jeg for andre gang på tre uker ankommer Memorosa utenfor Stavern, Nerdrum-bevegelsens midtpunkt på jord. Jo, det er en slags ranch, og det drives en form for enkelt landbruk her også, ved siden av all grublingen. Ute i snøen går en blakk hest og en håndfull raggete geiter, som breker på bukkemål at de er døden nær av sult hver gang folk viser seg.

Låvebrua fører rett inn til Odd Nerdrums atelier. Rett inn i et annet årtusen, muligens. Der står et halvt dusin svære lerreter i ulike stadier av fullbyrdelse. Work in progress er omgitt av myriader av små støvete kunstgjenstander, snåle arkaiske redskaper, elevportretter, bøker og kunstkort. Når jeg sitter der alene en halvtimes tid og venter på Odd, oppleves det som en av de siste scenene i Fanny og Alexander, der Alexander har sneket seg inn på jøden og antikvitetshandleren Isak Jacobis forheksede roteloft.

Rett innenfor er atelieret og oppholdsrommene til studentene hans. I øyeblikket er de bare fire, men på det meste har han hatt opptil 15 studenter boende på Memorosa. Hvis systemet er det samme som før, betaler de ikke for oppholdet, men forventes å utføre praktiske oppgaver (for eksempel å hente og bringe besøkende) og stå modell for mesteren og for hverandre. Latteren fra 2022-kullet fyller låven fra tidlig til sent. De har nettopp hatt covid hele gjengen, i tillegg til at noen har vært matforgiftet av østers fra fjorden utenfor.

Dette er den såkalte Nerdrum-skolen, en hyppig skyteskive for det meste vår tid kan fremby av fordommer. De har mye brunt og gråbrunt på paletten og søker seg mot «klassisk figurasjon». Odd Nerdrums undervisning foregår for det meste som forelesninger om kunst og filosofi. Han kaller Memorosa et «samtalested», ikke en kunstskole. Mesteren kritiserer sjelden arbeidene deres særlig inngående, for det regner han med at de ikke kommer til å huske noe av, det er mer som om han feier forbi og peker på en detalj her, en plassering her og en dårlig fot der.

I våningshuset rett over tunet bor Nerdrum og hans hustru Turid, samt de av barna som for tiden måtte være innom. I øyeblikket er det yngstesønnen Öde, kunstmaler og reality-kjendis, som ellers er bosatt i Oslo. Men han er ikke hovedattraksjonen. Det er fem måneder gamle Aljosja (oppkalt etter en av brødrene Karamasov), som er parets første barnebarn og sønn av Bork som har bosatt seg på ranchen for å arbeide med film- og videoproduksjon. Den søte babyen går fra arm til arm ustanselig; det er bare et tidsspørsmål før jeg blir tilbudt å holde ham.

Odd har begynt på et stort maleri der sentrum er Aljosja (som han kaller Lossi) omkranset av kvinnelige tilbedere. Et uvanlig lyst og positivt Nerdrum-motiv, skjønt det skal visst komme til et våpen eller to. Odd er kanskje noe av en manne-baby selv, for han gir uttrykk for at det blir litt i overkant med fjesking rundt denne Lossi, særlig blant kvinnene, og at all denne oppmerksomheten kunne vært bedre anvendt.

Han ser ikke mindre snodig ut enn før, i sin kjortel og i en stråhatt med bestemorpreg som har fått mye juling, men ser sunnere ut og later til å ha det bedre enn for noen få år siden, da Odd var i myndighetenes jerngrep og skulle i fengsel.

You see we are blind. Olje på lerret, 256 x 186 cm
 

Odd Nerdrum forbereder en stor utstilling hos Fineart, hans største i hjembyen siden Astrup Fearnley Museets retrospektive utstilling i 1998, som tilfeldigvis også var anledningen til at vi møttes første gang.

Mye vann har rent i elven siden da, og Odd og jeg har møtt hverandre på så ulike steder som i Wien, Berlin, Roma og St. Petersburg. Da for å snakke om andres verker. Nå er det snakk om hans egne, og da er han mer fåmælt og, tro det eller ei, beskjeden. Han vil helst at jeg ikke siterer ham direkte når han snakker om maleriene sine.

Dette har sin forklaring. Én gang, for mangfoldige tiår siden, kalte Odd seg selv et «geni» eller et bilde han hadde malt «genialt». Muligens gjentatte ganger. Ungdomssynder blir verken tilgitt eller glemt i kunstens giftige og rare verden, der uttrykk som grunnleggende er komiske blir omtalt med et alvor og en ærbødighet som i kirken. Hvor tvertimot det som er alvorlig, inderlig og lidenskapelig, blir møtt med den store latteren. Slik opplever i hvert fall Odd Nerdrum det.

Rundt utstillingen i 1998 hadde han reist det mest uinntakelige intellektuelle forsvar. «Jeg vil be om unnskyldning for at jeg har kalt meg kunstner alle disse årene,» sa han da. «Jeg er en tyv, og det jeg lager er kitsch.»

Var det rent polemisk? Ikke mer enn at pressen adopterte begrepet og kalte ham «kitschmaleren Nerdrum» i sikkert et tiår, og at elevene hans på den tiden erklærte seg som «kitschmalere» hele hurven.

Nå hører vi ikke «k-ordet» like ofte. I sitt forord til den nye boka om Nerdrums kunst, et 400 siders praktverk, snakker filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn heller om «klassisk figurativ kunst». Han skriver:

«De gode klassisk figurative malerne viser rosverdige skapende holdninger, malt på måter vi kjenner igjen, uavhengig av sted og tid. Det gir oss en slags evig kommunikasjon, mental og følelsesmessig forløsning, og eksistensiell trøst.»

Det låter mer verdig enn «Jeg er en tyv».

Så da kan vi vel snakke om bæsj? Det eldste bildet Odd stiller ut denne gangen, og det første de besøkende får se, er Skumring fra 1981. Joseph Beuys, som var Odds lærer ved kunstakademiet i Düsseldorf på 1960-tallet, skal ha beskrevet det som det «muligens mest radikale» maleriet han vet om.

En forholdsvis ung og velformet kvinne er avbildet bakfra, dønn sentrert i komposisjonen, mens hun gjør fra seg på en skogssti en sensommerkveld. Man frastøtes og tiltrekkes samtidig. Når man endelig våger å se på bildet, oppdager man hvor fintfølende og kjærlig det er malt. Detaljene er utsøkte, fra de nesten nasjonalromantiske kvistene på trærne til de skitne føttene, og bildet gløder av et bortimot magisk lys.

«Det er jo nesten ingen som har sett bildet», sier Odd.

Skumring ble malt til Høstutstillingen i 1981 og refusert. Ifølge juryformann Per Kleiva handlet refusjonen om at maleriet rent teknisk kom til kort, slett ikke om det kontroversielle innholdet. I Høstutstillingens egen historiefremstilling på nett kan vi lese fra 1981: «Juryen refuserer alle stilromantikerne med Odd Nerdrum i spissen.» Det er noe nesten totalitært over denne formuleringen.

Etterpå ble skandalebildet utstilt i Galleri Blomqvist, sammen med andre refuserte verker fra Høstutstillingen. Aftenposten kom og beskrev maleriet som «uappetittlig», og det er kanskje ikke en Nerdrum man velger å henge i spisesalen (dersom man da har en spisesal, samt penger til en Nerdrum).

Odd blånekter når jeg antyder at Skumring kan være malt som et debattbilde, for å skape strid og vekke oppsikt. Han må da ha visst at bildet ville gjøre kunst-presteskapet til latter i hundre år, og vel så det?

Men Skumring fikk betydning utover dette. Skogsstien fører til et terra incognita. For førti år siden ga han ikke bare opp sosial og politisk tematikk, som hadde preget flere av 70-tallsbildene hans, men han opphever tiden i seg selv. Fra 1981 foregår Nerdrums bilder i en tid som ikke er «vår», i et landskap som ikke er «nært».

Blind Passing. Olje på lerret.

Jeg vil gjerne vite mer om denne verdenen. Odd er nølende, han vet ikke selv alt om universet han maler, han later til å trives med ikke å kjenne det til bunns, og synes uansett at det er altfor pretensiøst å snakke om at det er et «univers» han har skapt.

Men noe forbinder disse motivene, en form for mytologi. Ofte, påpeker jeg, ser de ut som avbildninger av ritualer.

Vi ser i hvert fall mennesker uten noe sosialt sikkerhetsnett, og uten vår tids sosiale konvensjoner. For dem er det ikke umoralsk å bruke pels, ettersom man tar det man har for å slippe å fryse. Noen av dem bærer på geværer, men det er uklart om det fins kuler til disse geværene. Geværene forteller likevel at Nerdrum-universet ligger fremover i tid. Noen spredte ruiner er å skue. Men sivilisasjonen er vekk, eller rettere sagt, de ytre trekkene ved sivilisasjonen er borte. Sivilisasjon er også et indre anliggende, og det er ofte dette som avbildes.

Nakenheten i landskapet bidrar til vårt generelle inntrykk av Nerdrum-verdenen som «postapokalyptisk». Men det handler nok også om inntrykkene fra Island, der han bodde fra 2003 til 2007, og malte mye. På Island fins det knapt et tre.

Odd vil ut med så mye som at Ovids Metamorfoser kan ha hatt en innvirkning på motivkretsen hans de siste førti år, og det fører oss straks til et yndlingstema, det klassiske Hellas og fremfor alt Aristoteles.

«I Poetikken legger Aristoteles det teoretiske grunnlaget for komedien og tragedien, det vet du så klart? Og skal man satse på én av disse, må man alltid velge tragedien. Det tragiske griper menneskene fra en generasjon til den neste gjennom årtusener. Komedien og humoren er mer flyktige, mer avhengig av sin kulturelle kontekst. I vår kultur, i en hvilken som helst kultur, kan vi regne med å finne omtrent 70 prosent komedie og 30 prosent tragedie. Men Aristoteles opererer også med en tredje type fortelling. Noen sjeldne verker, kanskje en fraksjon av én prosent, handler om skildringer fra Dødsriket

Aha! Og disse scenene er du ute etter å fange?

«Ikke alltid», sier Odd, «men svært ofte.» Han peker på et maleri han arbeider med som ikke vil bli ferdig til utstillingen, men som har et tydelig skjærsild-motiv. To menn foretar bokstavelig en oppstigning, mens den tredje fremdeles kryper på bakken og i tillegg er såret. Bak dem fins en truende, bevæpnet kvinnefigur, en engel?

«Alle bildene jeg har malt av mennesker som flyter i verdensrommet, tilhører opplagt den sjangeren. Jeg begynte vel å male Dødsriket for 20–30 år siden, uten å ha notert meg Aristoteles på det punktet. Det er noe man kommer til, på et vis. Puccini skrev en opera som skulle hete Purgatorio, sannsynligvis basert på Dante, men som aldri ble ferdig.»

Og alle har nakne føtter? Ofte er føttene mest gjennomarbeidet av alt?

«Nesten alle har nakne føtter. Det betyr at de står mellom himmel og jord. Men føtter er også det vanskeligste å male, rent teknisk.»

Det er 55 år siden Odd Nerdrums første kunstutstilling. Nesten hele utstillingen You See We Are Blind består av bilder malt de siste 20 årene, bilder et norsk publikum knapt har fått se. Hva skal tittelen fortelle?

 «For det første er det ganske mange fremstillinger av blinde mennesker i ulike situasjoner. For det andre er vi blinde. Det fremgår så tydelig av det meste vi foretar oss.»

Klassisk figurasjon, hva betyr det? På hvilken måtte skiller den seg fra annen figurasjon?

«Stikkordet er empiri. Den er et resultat av forsøk og feiling. Et godt eksempel er Munchs Det syke barn, hvor alle forsøkene og de midlertidige nederlagene er å lese direkte på lerretet. Klassisk figurasjon søker miraklet. Den må være teknisk godt underbygget, den må være overbevisende formulert, og det avsløres med en gang om du kan det eller ikke. Klassisk figurasjon skal skildre det levende så levende som du kan få det. Et gresk sagn forteller om noen avbildninger av frukt som var så levende at fugler fløy rett på veggen og døde. Sånt syntes de var storartet.»

Er det fortsatt slik at du går rundt med malersaker etter at bildene er hengt opp og gjør forbedringer, dagen før eller selve vernissage-dagen?

«Jada, det gjør jeg. En av de gangene jeg ikke ble refusert fra Høstutstillingen, fikk jeg påpakning av selveste Inger Sitter for dette. Hun satt i juryen da. Jeg var der og flikket på bildet mitt, og hun mente det var juks. Dette forteller i grunnen alt om modernistisk tenkning.»

Nylig var det hans gigantbilde Three Men in a Boat som ble refusert, og dermed utstilt separat på Tjuvholmen. Men for få år siden var situasjonen en annen. Da møtte han tilfeldig en i juryen, som sa: «Du Odd, i år er utstillingen vår så dårlig, kan ikke du male noe?» Så Odd sendte inn The Last Procedure, en mytologisk fremstilling av rettssaken sin. Og ble refusert igjen.

Dustlickers. Olje på lerret, 269,5 x 203 cm
 

Så lenge jeg har kjent til Odd Nerdrum, har han protestert mot sosialdemokratiet og statens offisielle kunstsyn. Han har gått sine egne veier og sier at han blir straffet og forfulgt for sine valg. Utenforstående oppfatter dette som drøyt, men eksempelet Nerdrum har — som vi har sett — satt lys på at kunstverdenen kan være både dogmatisk, smålig og hevngjerrig.

Hvilke mekanismer utløses av at han i storparten av de siste tyve år faktisk, rent konkret, var forfulgt? I Norge fengsler vi ikke dissidenter, men «wir haben andere Methoden».

Han snakker ikke gjerne om dette. Men en serie forpinte og fortvilte selvportretter fra årene 2010–17 (Nerdrum som kriminell, som hund osv.) taler sitt tydelige, stumme språk.

«Det kan så lett virke som sutring, eller ansvarsfraskrivelse eller hva det nå kalles. Men én ting kan jeg si, og det er at norske myndigheter har nedlagt et imponerende arbeid ikke bare for å få meg dømt her hjemme, men for å ødelegge mitt renommé også internasjonalt.»

Odd solgte godt på 1980- og 90-tallet, kanskje spesielt i USA. På denne tiden brukte han en annen type oljefarger enn ellers, en blanding som ulykkeligvis begynte å sige på lerretet. Potensielt kunne det føre til store økonomiske erstatningskrav. Han malte 35 bilder om igjen for å kunne tilby erstatninger, men han satte også av penger i et «krisefond», omtrent 10 millioner, beregnet på kjøpere som ikke ville godta nye bilder. Disse midlene mente skatteetaten bevisst var unndratt beskatning, et straffbart forhold. Så startet en prosess som slukte 15 år av livet hans.

Saken endte i september 2017 med at kunstneren ble benådet ved kongelig resolusjon. Kongen i statsråd begrunner ikke sine vedtak.

«I 2017 sto jeg faktisk i soningskø. Jeg var i Firenze og underviste noen kinesere da jeg fikk beskjeden. Det synes jeg egentlig var ganske modig av regjeringen. Men saken er at jeg i utgangspunktet hadde pinlig orden i papirene. Jeg har visst at de kom til å komme. Hadde dette vært et vanlig firma, ville myndighetene bare sagt ‘greit!’ og latt saken ligge. Så var det altså denne Nerdrum.»

Sine fiender og plageånder kaller Odd «marxister». For ham er hovedmotsetninga (som de sa i AKP-tiden) filosofisk eller teologisk.

Marxismen og de beslektede ideologiene (særlig kristendommen, som marxismen bygger på) baserer seg på en lineær historieoppfatning. Man går fra mørket mot lyset, altså mot tusenårsriket, det perfekte samfunn enten i himmelen eller på jorden. Når dette målet antas å være nådd, proklamerer man «År null», slik både 1500-tallets ekstreme protestanter, 1790-åras jakobinere og 1970-åras Røde Khmer gjorde det.

«Jeg på min side er et sirkulært menneske», sier Odd. «Det betyr at for meg er lys og mørke skiftende, og at ideen om det moderne derfor ikke gir mening. Buddhismen er sirkulær.»

Det er vel også hinduismen og de andre indo-europeiske religionene, som gresk eller norrøn mytologi?

«Ja. I vår nærmeste historie er renessansen det mest opplagte eksemplet på at hjulet en stund vender seg mot lyset. Man oppdaget disse gamle skulpturene og utsmykningene. Mye av det var selvfølgelig slått i stykker, fordi kristenmenneskene anså det som usømmelig. Men det var nok til å tenne en gnist av interesse for vitenskapen, empirien og samtidig det menneskelige. Disse impulsene var mektige nok til å dominere i 350 år, så er vi tilbake i det dogmatiske mørket der tiden oppfattes som lineær.»

The blinds. Olje på lerret, 196,5 x 143,5 cm
 

Dette med gender eller kjønnsidentitet, som er så hot for tiden, var ikke noe kontroversielt blant grekerne for 2500 år siden, sier Nerdrum. De anerkjente disse mellomtilstandene. Vi har vært der før.

«Jeg har for så vidt malt flere hermafrodittiske selvportretter. Men siden formen var gal, ble de aldri anerkjent som del av, hva heter det, diskursen?

Det sirkulære innebærer å arbeide med en kvalitet som er evig. Jeg sa vel dette som 30-åring omtrent, at det jeg gjør må bedømmes mot det evige. Det var selvfølgelig arrogant. Men det er ikke det samme som å påberope seg makt. Det har aldri vært noe spekulativt i mitt virke, jeg har aldri logret for kapitalistene og deres smaksluner heller.»

Kan vi med noen enkle setninger få satt fingeren på hva du har usnakket med Immanuel Kant?

«Ja, kanskje. Noe veldig enkelt: Hvorfor er en flamme mindre verdt enn et LED-lys? Det synes jeg er et interessant spørsmål. Jeg er nemlig avhengig av å stirre inn i flammene. Selvfølgelig handler dette om det lineære igjen — man bytter ut peisen med LED-lyset fordi det er fremskritt, og det nye har en egenverdi.»

Odd har egentlig ikke vært så sint på Kant i det siste, men har både skrevet et skuespill om ham og grublet voldsomt over spørsmålene tidligere. Teorien hans nå er at Kant står i en tragisk far/sønn-relasjon til Aristoteles. Han har valgt ut de viktige sitatene fra Poetikken og stilt dem på hodet, altså rene trasshandlinger. Resultatet er Kritikk av dømmekraften, som er blitt samtidskunstens bibel.

Kjernen i dette er vel at Kant bestrider at det fins objektive kvalitetskriterier for kunst?

«Ja, og det er jeg helt uenig i, så klart. Det fins evige verdier. Hvorfor står folk fortsatt i kø for å se Mona Lisa? Fordi det er det beste kitschbildet som noen gang er malt. Det er helt rått.»

Et obligatorisk spørsmål, kanskje: Om to år fyller du åtti …?

«Et forferdelig spørsmål. La oss stanse der.»

Men jeg var ute etter noe annet. Du maler like mye som før — venter du at alderdommen skal føre til en slags avklaring, slik som hos malere du beundrer, Tizian og Rembrandt?

«Jo. Jeg sliter mer med å forstå hva jeg holder på med. Og jeg tviler på det jeg driver med på en helt annen måte enn før. Det er vel egentlig bare bra for resultatet? I hvert fall mener jeg det er noe i at disse store begynner å ligne på hverandre når de blir gamle. Noen ganger kan man nesten ikke se hvem som er hvem … er det Tizian, er det Rembrandt, er det Goya? De står på en slags felles grunn. Man oppgir det pene og behagelige til fordel for noe som er … sant, muligens?»

Vi får håpe at dette spørsmålet er forhastet. Men var det verdt det?

«Nei. Hvis jeg kunne valgt igjen, hadde jeg aldri valgt det livet jeg har hatt. Det har vært for hardt, og det har ført til for stor isolasjon.»

Don’t try this at home, som man sier.

Five singing women. Olje på lerret, 374,5 x 208,5 cm.