Foto:

Når en av norsk samtidskunsts mest markante størrelser nærmer seg de åtti, skulle man tro at tiden er inne for å hvile på sine laurbær og sakke tempoet et par hakk. For Bjørn Ransve ser virkeligheten helt annerledes ut: De siste årene har han produsert flere hundretalls verk og vist en voldsom vitalitet.

Aktuell

Bjørn Ransve – State of the Art åpnet 29. januar og vises på Haugar kunstmuseum til 24. april 2022

KUNST (Tønsberg). Utstillingen Bjørn Ransve – State of the Art som åpnet på Haugar kunstmuseum 29. januar, viser et stort utvalg av Ransves nyere og eldre grafikk gjennom seks tiår. Det er duket for den mest omfattende presentasjonen av hans grafiske arbeider noensinne.

Bjørn Ransves kunst befinner seg i dag i alle sentrale norske kunstsamlinger og er blant annet innkjøpt av Nasjonalmuseet, Oslo kommunes kunstsamlinger, Trondheim kunstmuseum og Lillehammer Kunstmuseum.

Ransve er født i Oslo i 1944. Han studerte ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens Kunstakademi 1964–68 i et miljø preget av motstand mot den abstrakte kunsten hvor de nyfigurative tilhengerne ledet an. Referansene til eldre kunst og orienteringen mot det figurative viste seg også tidlig i Ransves arbeider. Men i motsetning til mange kunstnere i sin generasjon som konsentrerte seg om ett enkelt stiluttrykk, viste Ransve vilje til eksperimentering med ulike motiver og medier. Sjongleringen på tvers av tidsperioder og stilarter og tilpasningen av arbeidene til forhold i samtiden var allerede synlig i utstillinger som Rygger i 1970 – en serie av repeterende grafiske trykk av mennesketorsoer som ga assosiasjoner til Andy Warhol, og i Litografiske hoder i 1972 som hadde tydelige referanser til hans forbilde, Munch. Ransves tette forhold til kunstneren er også åpenbar i flere av hans senere arbeider, og binder ham til tradisjonen etter Munch og flere norske kunstnere som arbeider med grafikk på et høyt internasjonalt nivå.

Den omfattende spennvidden i motiver og form og Ransves tekniske ferdigheter går som en rød tråd gjennom hans mange utstillinger over flere tiår: i de mørke, naturalistiske skikkelsene, hodene og kroppsdelene han presenterte på 1970-tallet og flatemaleriene av indianermotiver ved festspillene i Bergen på 1980-tallet, i orienteringen mot enkle geometriske grunnformer vist på Kunstnerforbundet i 1990 eller de minimalistiske, organiske sirklene og spiralene i den store retrospektive utstillingen på Museet for samtidskunst i 2000.

Ransve har alltid hatt evnen til å overraske og blitt kalt stilnomade, kameleon og uforutsigbar av enkelte publikummere og kritikere. For andre er han en kompromissløs kunstner som viser motvilje mot å innordne seg eller bli satt i bås. Nå er han her igjen. Med en dialog i utstillingsform, som kuratorene Hammer og Storm Bjerke kaller utstillingen, hvor eldre og yngre verk, det figurative og abstrakte og omfattende verksserier møter hverandre som tidsmessig likeverdige, uten kronologisk overstyring.

Jeg møter kuratorduoen fra to generasjoner, professor i kunsthistorie Øivind Storm Bjerke og Erlend Hammer, kurator ved Haugar kunstmuseum, mellom lunsj og utstillingsmontering. Stemningen er god, men, forståelig nok, småhektisk. Det er to uker til åpningen av den omfattende utstillingen som setter Ransves livsverk som grafiker i sentrum.

Hva er bakgrunnsideen for utstillingen, og hvordan kom den i stand?

Øivind Storm Bjerke (ØSB):
– Ideen bak utstillingen bygger på den tidligere direktøren ved Haugar, Jan Åke Pettersons store interesse for norsk kunst fra 1960/70-tallet og ønsket om å produsere en omfattende og i utgangspunktet retrospektiv maleriutstilling med Bjørn Ransves arbeider. Over tid utviklet denne grunnideen seg imidlertid til å bli en utstilling som tar utgangspunkt i kunstnerens eget ønske om å vektlegge og vise bredden i sine grafiske arbeider. Bjørn hadde altså ingen intensjon om å lage en utstilling som viser en gjennomgang av hans livsverk fra til Å. De senere årene har han også hatt en stor produksjon av nyere arbeider som nå vil bli presentert for publikum. På denne måten forener utstillingen flere interessefelt: Den viser den historiske delen av Ransves arbeider som danner utgangspunktet for Jan Åkes og min interesse, og den viser utelukkende Ransves grafikk gjennom en periode over 60 år. Og så kom jo Erlend inn i bildet, da. Du representerer jo er en helt annen generasjon som ikke har med seg denne historiske arven når du ser Ransves arbeider. Og det er spennende.

Foto: Jørund Sørensen

Vi returnerer til 1960/70-tallet. Storm Bjerke snakker om tiårene med de store omveltningene – også innen kunstfeltet. Om miljøet Ransve ble assosiert med, som inkluderte Odd Nerdrum. Og tida da de to ble oppfattet som selveste radarparet innen norsk kunst; to individualister som ønsket å bryte med det gjeldende. Men selv om de begge tok utgangspunkt i det figurative med referanser til renessansen og barokken, representerer de snart to motpoler.

Erlend Hammer (EH): – Jeg kjenner Ransves arbeider primært fra hans produksjon fra 2000-tallet, altså etter at han ble kjent for de nonfigurative og ofte minimalistiske arbeidene. I så måte betrakter jeg hans kunst fra et annet perspektiv enn Øivind, som har fulgt Ransve over mange år. I perioden jeg har jobbet innen kunstfeltet, har jeg først og fremst tenkt på ham som en minimalist. Da jeg ble ansatt som kurator på Haugar kunstmuseum i 2021, hadde utstillingen allerede vært utsatt et par ganger på grunn av COVID-19. Og da Jan Åke Petterson gikk av med pensjon i september samme år, var det Øivind og jeg som overtok det kuratoriske ansvaret for utstillingen. I tillegg har Bjørn hatt en stor produktivitet under Covid-perioden. De siste par årene har han produsert flere hundre nye verk, noe som har resultert i en jevnbyrdig presentasjon av nye og eldre verk i utstillingen.

Hvilke kuratoriske grep har dere gjort?

ØSB: – Vi har først og fremst hatt mange samtaler og en god dialog med Bjørn. På mange måter har vi også hatt flaks: Ingen av oss hadde laget utstillinger sammen tidligere, men vi delte synet på og visjonene om hva som er en velkomponert utstilling. Vi hadde i utgangspunktet en idé om hva som skulle være utstillingens tyngdepunkter og gikk rett og slett opp utstillingen, rom for rom. Vi har forsøkt å skape en dynamikk mellom de mange ulike uttrykkene, temaene, verksseriene og de figurative og nonfigurative arbeidene og å føre disse sammen til et helhetlig utstillingskonsept. Som for eksempel plasseringen av verkene med hestemotiv, som Bjørn har jobbet mye med de senere årene. Eller å skape en opphenging i utstillingen hvor de abstrakte formene og verkene spiller mot hverandre.

For Storm Bjerke og Hammer er det nettopp vekslingen mellom det figurative og nonfigurative og syntesen av de to som fascinerer og gjør Ransves kunst interessant. Og kontrasten mellom form og deformasjon, harmoni og disharmoni som spiller en så sentral rolle i hans kunst.

ØSB: – Ransve arbeider mye med, og sirkler rundt, de samme grunnformene, temaene og formale løsningene som igjen utvikler seg til nye varianter og forgrener seg til andre steder. Dette er noe som er gjennomgående i hele hans kunstnerskap og som gjør at det var helt utelukket for oss å lage en kronologisk opphenging.

EH: – I de innledende samtalene var Bjørn, Øivind og jeg samstemte og opptatt av at utstillingen skulle inneholde noen grunnelementer som nærmest ga seg selv. Vi ble også tidlig enige om å komponere utstillingen på stedet, ta utgangspunkt i et stort antall tilgjengelige verk og bygge på ideene som allerede var planlagt. Og da er det nettopp dynamikken, harmonien eller disharmonien – der man trenger det – som blir det førende grepet. Jeg tror utstillingen vil oppleves som dynamisk. Det går noen linjer gjennom alle utstillingsrommene hvor det hele tiden vil være en spenning mellom repetisjoner av ting som hører sammen og elementer som er særegne for spesifikke verksserier.

ØSB: – Ja, repetisjonen i Ransves kunst er et viktig tema. For han lager jo en mengde ting som er beslektet, men de er ikke like. Det er nettopp forskjellene som gjør hans kunst spennende og utfordrende – ikke gjentagelser av det samme, men avvikene, bruddene og det som oppstår mellom verkene. Dette er måten han jobber på.

Millennium Bridge er som en vakker skulptur i de grønne omgivelsene på Bali, og er med sine 23 meter den største bambusbroen i Asia.
Millennium Bridge er som en vakker skulptur i de grønne omgivelsene på Bali, og er med sine 23 meter den største bambusbroen i Asia.

Er utstillingen basert på innlån av verk?

EH: – Alle verkene er i dag kunstnerens eie, og mange av verkene – også av de eldre – har aldri vært stilt ut før. Blant annet har vi rammet inn og stiller ut det aller første litografiet han laget. Prosentandelen av verk som aldri har blitt vist før, er høy, det gjelder både eldre og nyere verk. State of the Art presenterer i overkant av 400 eldre og nyere verk fordelt over to etasjer i museet og er den mest omfattende presentasjonen av Bjørn Ransves grafiske arbeider som noen gang har blitt vist.

Hva legger dere i utstillingstittelen «State of the Art»?

ØSB: – Dette er Bjørns egen tittel, og den er jævlig selvbevisst! Forutsetningen for denne utstillingen var at den nettopp skulle kalles State of the Art, og viser til hans ambisjon om å presentere det siste og beste innen grafikk akkurat nå.

Dere har skrevet en bok som utkommer i forbindelse med utstillingen. Kan dere fortelle litt om denne?

ØSB: – Det har vært et spennende prosjekt som har gått parallelt med utformingen av utstillingen. Samtalen og prosessen rundt boka har vært vesentlig for å kunne gruppere og skille ut hva vi synes er viktig. Når man skriver en publikasjon til en utstilling, har man jo en ideell mottaker. Denne dynamikken er spennende fordi den gir føringer og skaper en ramme. Dessuten jobbet vi tett sammen med den dyktige designeren Halvor Bodin om utformingen av boka; et godt samarbeid som har vært viktig for prosjektet. Her er det bakgrunnshistorien for Bjørns kunstnerskap og karriere som i første rekke trekkes fram. Boka kommer fra trykkeriet i disse dager og forholder seg kun til grafikeren Ransve.

Millennium Bridge er som en vakker skulptur i de grønne omgivelsene på Bali, og er med sine 23 meter den største bambusbroen i Asia.