St. Moritz, 1992. Oil on canvas, 72 × 102 cm. Private collection Switzerland

Den banebrytende kunstneren fyller 90 år.

Kunsten hans har blitt et referansepunkt, for ikke å si en hjørnestein, i postmodernistisk kunst. Det er mange år siden Gerhard Richter i 1963 malte sine første verk basert på bilder og fotografier han fant, likevel skaper billedspråket han utviklet en stadig sterkere resonans. 

Når jeg kommer over et maleri av Gerhard Richter, slipper det ikke taket. Hva er det egentlig jeg har sett? Det inngir en usikkerhet. Vi gripes av bildenes kraft, men også av tvil om det vi ser – hva de vil vise, fortelle, dokumentere.

Hvordan skal maleriene tolkes? Selv påpekte han en gang: «Å snakke om malerier er ikke bare vanskelig, men kanskje også meningsløst. Med ord kan man bare uttrykke det som ord er i stand til å formidle. Maleri har ingenting med det å gjøre.» Og «Maleriene mine innehar mer visdom enn jeg.»

Totalitære systemer
Gerhard Richter fyller 90 år den 9. februar neste år. Fremfor å koordinere flere utstillinger med stor ståhei og fanfarer rundt fødselsdagen hans, åpnet de første utstillingene ganske stillferdig allerede sommeren 2021, og markeringene fortsetter i 2022. Richters holdning til bilder og kultur – det han kaller «kontinuerlig usikkerhet» – har mye med hans tidlige livserfaringer å gjøre, først i Hitlers Tyskland, så i det kommunistiske Øst-Tyskland. Han ble født i Dresden og vokste opp i Reichenau, nåværende Bogatynia i Polen. Faren var lærer og ble tvunget til å bli med i nazipartiet for å beholde jobben. Han kjempet også på Østfronten. To av morens brødre døde på slagmarken, og selv ble han som tiåring innkalt til Deutsches Jungvolk i 1942.

  Den unge Gerhard hadde stort talent for tegning og maling, og etter endt skolegang gikk han i lære som maler av reklame og scenedekor. Han fikk avslag på sin første søknad til kunstakademiet i Dresden, begrunnelsen var at maleriene hans var «for borgerlige». Til slutt, i 1951, ble han endelig antatt. Hans første dokumenterte verk ble utført på bestilling av statlige myndigheter; malerier i sosialistisk realisme – den eneste tillatte stilarten – med propagandistiske temaer som «Arbeidernes kamp». Kanskje han og ektefellen ante hvilken vei vinden skulle blåse. To måneder før Berlinmuren ble satt opp i august 1961, flyktet de til Vest-Tyskland der han begynte å studere ved kunstakademiet i Düsseldorf. Sammen med sine to kunstnervenner Sigmar Polke og Konrad Fischer introduserte han et nytt konsept, «kapitalistisk realisme», et begrep som spilte på den sosialistiske realismen han tidligere var tvunget til å følge, og på de tre vennenes utgangspunkt: en slags kritisk anti-kunst preget av reklamens uttrykk under den vestlige kapitalismen.

Seascape (Sea-Sea), 1970, olje på lerret, 200 x 200 cm. Staatliche Museen zu Berlin, Nationalgalerie. Foto: bpk / National- galerie, SMB /  Jörg P. Anders

«Jævla maleri»
Det aller første foto-baserte bildet Richter malte, Munn, hadde et nærbilde av Brigitte Bardots munn som forelegg. Ifølge ham selv ble Munn malt da han «hadde fått nok av jævla maleri», og «fotografi viste veien fremover. Jeg er sjokkert over hvor opplagt denne utviklingen virker i dag, for slik var det på ingen måte den gang.» Når det gjelder hans «jævla maleri», var det snarere slik at bildene og fotografiene han fant, ga en ny innfallsvinkel til maleriet. Det var på denne tiden han begynte å sette sammen Atlas, et stort og stadig mer omfattende kompendium av bilder og fotografier; alt fra nyhetsbilder til snapshots han hadde tatt selv.

  En sterk mistillit til ideologier og enkle forklaringer har vært tilbakevendende temaer. I 1977 lagde han serien Baader-Meinhof, basert på nyhetsbilder av terroristgruppens ledere etter selvmordene i Stammheim-fengselet året før. Richters slørete bilder fikk frem både terroristenes forfengelighet, deres arroganse og mysteriet rundt deres død. 11. september 2001 befant Richter seg i et fly på vei til New York, men det ble omdirigert etter angrepet på tvillingtårnene. Dette fremstilte han i et lite maleri, September, som kan ses som en kommentar til hvordan bilder av en hendelse påvirker den personlige og distinkte opplevelsen av den.

  Den som har fulgt Richters karriere opp gjennom årene, har vent seg til å ikke ta noe for gitt. For han var likevel ikke ferdig med det rendyrkede «jævla maleriet». På 80- og 90-tallet begynte han å male abstrakte bilder som ved første øyekast kan minne om Jackson Pollock, Mark Rothko og den abstrakte ekspresjonismen, men helt uten antydning til sjelelige utgytelser eller noen indre psykologi. Med en postmodernistisk skepsis fornekter han den slags. Abstraksjonene refererer kun til seg selv, og ser ut til å først og fremst handle om selve prosessen, rennende maling, skraping, etc.

Townscape PX, 1968, olje på lerret, 101 x 91 cm. Bayerische Staatsgemäldesammlungen, München, Wittelsbacher Ausgleichfonds – Sammlung Prinz Franz von Bayern, 1984. Artothek / Foto: Blauel / Gnamm 

Bøker utstilt på Staatliche Kunstsammlungen Dresden. Foto: Staatliche Kunstsammlungen Dresden

Bøker, landskap og tegninger
Som nevnt ble de første utstillingene vist allerede i sommer. Kunstnerbøker har fått en sentral plass i hans produksjon. Staatliche Kunstsammlungen Dresden, som også inneholder Gerhard Richter Archiv, viste da en utstilling med alle bøkene han har utgitt fra 1966 og fremover. Samtidig åpnet en stor utstilling i Kunsthaus Zürich med 140 verk, hovedsakelig landskapsmalerier, et av Richters sentrale temaer. Utstillingen ble kuratert av Hubertus Butin og Cathérine Hug. Cathérine forteller.

– Mange av disse verkene har aldri blitt vist offentlig før. I tillegg til 80 av hans beste landskapsmalerier inngår også en hel del materiale fra 1957 til 2018; tegninger, trykk, fotocollage, overmalte fotografier og kunstnerbøker.

  Waldhaus (Skogshus) fra 2004 er et godt eksempel på hvordan Richter tilnærmet seg landskapsmaleriet. Her får man også et glimt av det berømte hotellet Sils Marias personalbygning. Skog og landskap har historisk sett spilt en fremtredende rolle i tysk kunst og kultur, sier Cathérine.

– Den tyske romantikken og Caspar David Friedrich (1774–1840) er en viktig referanse i flere av Richters malerier. Han er inspirert av estetikken i Friedrichs malerier; den utstrakte himmelen, lave horisonter, atmosfæriske solnedganger, landskap med tåke, skyer og regnbuer. Men Richter problematiserer den romantiske tradisjonen, f.eks. i maleriet Eis (Is) fra 1981. Det leder tankene til Friedrichs Das Eismeer (Ishavet) fra 1823, men er helt uten nærvær av det guddommelige som Friedrich fornemmet. Likevel har mange tolket dette og flere av Richters malerier som «romantiske», noe han spøkefullt repliserte med å kalle dem «gjøkegg».

House in Forest, 2004. 
Oil on canvas, 126 × 92 cm. Private collection

Lake Lucerne, 1969, olje på lerret, 120 x 150 cm. Daros Collection, Sveits. Foto: Robert Bayer

Fiktive konstruksjoner og overmalte fotografier
Richters landskapsmalerier kan deles inn i perioder, sier Cathérine.

– På 60- og 70-tallet malte han svært abstraherte bilder av fjell, parker og byer som utforsker abstraksjonspotensialet i malerier basert på fotografi. Disse maleriene veksler mellom landskap gjengitt som reproduksjoner av originalen og brede penselstrøk som betoner selve malingens materialitet. Dette dualistiske prinsippet dreier seg ikke om abstraksjon i tradisjonell forstand, der formen er autonom, men stiller i stedet spørsmålet: I hvilken grad kan form kan bli autonom når den er basert på et fotografi?

Fra 1970- til 90-tallet fremstilte Richter også landskap som fiktive konstruksjoner. Han tok i bruk ulike medier – oljemaleri, trykk, fotocollage – og lagde også flere tredimensjonale verk. Disse landskapene og monumentale rommene har ingen rot i virkeligheten, men de er intenst suggererende. På 80-tallet begynte Richter å arbeide med en blandingsteknikk hvor han malte på fotografier. Upretensiøse verk der han malte, skrapte, klemte ut maling og dro den utover. Reproduksjonen av selve fotografiet viser et representativt motiv, mens den påførte malingen tilfører abstraksjonen, og mellom disse to elementene oppstår et nært bånd preget av både spenning og subtilitet.

Richter har selv sagt at disse landskapene uttrykker en lengsel, at de er «en drøm om en klassisk orden og en uberørt verden». Samtidig som drømmen er en illusjon. Det er også verdt å påpeke at Richter hardnakket fortsatte med sine landskap «for å male noe vakkert» i en periode da popkunst, konseptkunst og politisk kunst dominerte agendaen.

I løpet av de tiårene Richter malte landskap, har vårt syn på dette temaet forandret seg – fra noe som for mange kun var vakkert til noe som nå er kritisk truet av forurensing og global oppvarming i den grad at det truer vår eksistens.

Nye tegninger
The Hayward Gallery i London viser utstillingen Gerhard Richter – Drawings 1999–2021 frem til 12. desember. Kurator Cliff Lauson forteller.

– Nettopp tegningene er de minst kjente verkene i Richters produksjon, og de mest intime. Vi viser 30 tegninger, blant annet en helt ny serie han uførte i 2020 og begynnelsen av 2021.

  Verkene har en stor variasjon. I noen har han brukt grafitt og fargeblyanter. Andre er laget med blekk i flere farger som han har latt flyte ut over papiret, nesten ut til kanten. Det er kanskje det nærmeste Richter har kommet rent maleri, samtidig som strukturen preges av tegnede linjer som en balanse mot det abstrakte. Cliff kommenterer.

– Nettopp blekk er en viktig bestanddel i utviklingen av Richters kunst. Også i sine aller første kjente verk, en serie monokrome trykk kalt Elbe fra 1957, eksperimenterte han med blekkets flytende karakter.

Den helt store utstillingen vil bli vist på Albertinum i Dresden neste år, satt sammen av Gerhard Richter selv.

 

Gerhard Richter – Drawings 1999–2021 vises på Hayward Gallery til 12. desember

Gerhard Richter vises på Albertinum 5. februar–1. mai 2022

 

Oversatt av Liv Tysnes

Venice (Staircase), 1985, olje på lerret, 50 x 70 cm. Art Institute of Chicago. Gave fra Edlis Neeson Collection. Foto: bpk / The Art Institute of Chicago / Art Resource, NY