Vårt felles traume

Installasjonsfoto fra utstillingen «Dead End Hole» på KODE. Foto: Dag Fosse © Paul McCarthy.

I billedkunstner Paul McCarthys utstilling Dead End Hole på KODE er det politiske blitt personlig og det personlige politisk. KUNST har tatt turen til Bergen og sett utstillingen med 18-årsgrense.

Politiske traumer er en sterk del av fellesskapets historie. Noe som binder oss sammen som nasjoner og som mennesker. I den vestlige verden dominerer fremdeles 2. verdenskrig vårt mentale landskap. Den ligger der i vår felles idébank som åsted for de verste grusomheter i nyere tid. Selv de av oss som ble født lenge etter at krigen var over, kjenner på anklager, skyld og skam for noe som ble avsluttet i 1945.

Men krigen er ikke over. Den lever i beste velgående, i bøker, filmer og i kunsten. Men der filmene er ute etter helter og bøkene leter etter sannhet, er kunsten mer opptatt av å sette et speil opp foran betrakteren. Et speil som skal reflektere den grelle sannheten om at mye av grumset fra fortiden lever i beste velgående i politikken som resirkulerte tankegods i dag. Men der bøker og filmer må holde en viss standard av saklighet og historisk korrekthet, har kunsten, heldigvis, carte blanche til å kline til midt i solar plexus uten å måtte begrunne det med hverken fakta eller forklaringer.

Dead End Hole gjør nettopp det. Den hopper over logikken og pedagogikken, og går rett inn i betrakternes følelser. Dette er Paul McCarthys (f. 1945) første utstilling i Norge, men vi kjenner ham som kunstneren bak den store rosa but-plug-nissen som troner i rundkjøringen på vei opp til Ekeberg i Oslo. Den amerikanske kunstneren regnes som en av samtidskunstens viktigste aktører. Han er kjent for sine avantgarde performancer, og skaper som regel sterke reaksjoner med sine installasjoner, skulpturer, malerier og videoer. Verkene hans er ofte seksualiserte, groteske og har samfunnsforakt som et grunnleggende element. Verkene på KODE er intet unntak.

I utstillingen Dead End Hole har McCarthy valgt to av historiens minst subtile karakterer som bærebjelker i narrativet om det falne mennesket. Adolf Hitler og Donald Trump har fått jobben som knaggene vi kan henge all verdens dritt og umoral på. Og det gjør McCarthy også til gagns.

A&E, AdolfAdam & EvaEve, 202

Utstillingen er todelt. På KODE 2 i Bergen vises en videoinstallasjon i en klaustrofobisk kube, der betrakteren kan stå omsluttet av den tre timer lange filmen, som har fått 18-årsgrense. En forvridd versjon av Donald Trump, Melania og andre aktører fra amerikansk politikk og kulturliv sitter inneklemt i en togvogn hvor allslags umoral og perversjoner utfolder seg dem imellom. Videoen er en slags pastisj over western-filmen Stage Coach fra 1939, og leker med det amerikanske begrepet om manndom og storhet, kvaliteter kunstneren tydeligvis mener Trump er blottet for. McCarthy, som ikke er ukjent med å gjennomføre lange og ofte smertefulle performancer, har selv rollen som den tidligere presidenten, og han sparer hverken seg selv eller publikum. Den usammenhengende dialogen, det byksende kameraet og den klaustrofobiske stemningen er vel så intimiderende som det seksualiserte og perverterte uttrykket. Man føler seg fanget, svimmel og invadert, omringet av dumskap og tomhet – følelser McCarthy kanskje mener gjenspeiler amerikansk politikk?

På KODE 4 får Adolf Hitler spille hovedrollen sammen med sin kjæreste Eva Braun. Midt i Tårnsalen henger et naturtro nakent par fra taket. De er døde. Om det er selvmord eller om de er tatt livet av, er opp til betrakteren å tolke. På veggene rundt er det tegninger McCarthy har skapt i samarbeid med den tyske skuespillerinnen Lillith Stangeberg. Det er bilder av en mann med kort hår og en liten, firkantet bart. Ofte er han avbildet sammen med en kvinne. Tegningene er ekspressive, aggressive og levner liten tvil om hva kunstnerne føler. Elementer som ser ut som avføring, er smurt ut over flere av tegningene. De inngir en følelse av å være uttrykk for et personlig traume. Slik barn utsatt for overgrep ville tegnet gjerningsmannen.

Det er mange elementer å forholde seg til i Dead End Hole. Et av elementene McCarthy spiller på, er å leke med A & E: Adolf og Eva. Adam og Eva. Arts and Entertainment. Amerika og Europa. Hvordan henger disse sammen? Adolf og Eva skulle skape en ny verden for den «rene rase». I stedet ble de, som Adam og Eva, jaget ut av paradiset. Hvor begynner noe som Art og ender som Entertainment? Spørsmålene er flere enn svarene, og når det visuelle ubehaget blir et så sterkt virkemiddel, er det lett for betrakteren å miste gangsynet.

Man kan også spørre seg om virkningen av å bruke to av pressens mest utskjelte og historiens mest omtalte personer. Er ikke Hitler og Trump opplest og vedtatt for lengst? Hva er dette behovet for å dra dem, og publikum, gjennom dritt og møkk enda en gang?

Svaret kan være enkelt: Fordi vi trenger det. Vi, som mennesker, som nasjoner, er ikke ferdige med krigen. Vi er ikke ferdige med løgn og undergraving av demokratier. Vi er fortsatt traumatiserte av hva små, mektige menn har påført oss. Og mantraene om at vi ikke må glemme og ikke må gjenta, har vist seg å spille fallitt. Vi både glemmer og gjentar. Vi trenger å gå igjennom disse hendelsene, om og om igjen, til vi har fått dritten ut av kroppen og opp på lerretet. Slik at vi kan ta et skritt tilbake, se på det og tenke: Dette skal ikke få skje igjen.

Paul McCarthy, A&E, 12 Life Drawings, Tehachapi session, 2019. Foto: Thomas Barratt