Foto: Christian Øen
Jeg må bare innrømme det: Jeg elsker å lukte på ting. Eller verden, må jeg vel nesten si, for jeg sniffer meg inn i både mat og bøker, for å nevne et par favoritter. Eller dyr og mennesker, selvsagt. Men selv om jeg lever av å skrive om kunst, er det sjelden jeg lukter på kunsten. Noe av grunnen til det er nok den generelle berøringsangsten som ligger i vårt begrep om kunst: Den skal liksom hverken luktes på, smakes på eller – Gud forby – berøres.
I møte med Sissel Tolaas’ kunst er saken helt motsatt. Den består bare av ting som skal luktes på og berøres. Det er saliggjørende og deilig.
Luktbibliotek
Det første man støter på når man kommer inn i utstillingen, før man kommer til skranken, er noen vasker med rennende vann. Her kan man vaske hendene med såpe som, blir jeg fortalt, lukter av kunstneren selv. Jeg kjenner det etter hvert: duften av et fremmed menneske. En spennende introduksjon – et usedvanlig selvportrett – som fungerer svært godt som inngang til utstillingen.
Inne i selve utstillingsrommet kommer man så til noen lange bord med mildt usymmetriske gjenstander – en smule uformelige ikke-ting, som egentlig ikke helt ligner på noe. Innimellom, dog, finnes noen mer normalt utseende steiner. De er alle nummerert og danner en slags snarvei til Tolaas’ univers. Jeg tar dem opp en etter en og kjenner lukten av jord og blomster, våt hund og aske. Den sterke og rensende lukten av eukalyptus etterfølges av kaneldufter, før jeg igjen snuser på noe friskere. Sjøbris? Noe maritimt, i hvert fall.
Museets kropp
Det fine med denne innføringen i luktens univers er naturligvis at vi får en bredde i hodet når det gjelder luktens fenomenologi: Vi får et kartotek i hodet som så å si danner et kart for hvordan vi orienterer oss ellers i utstillingen. Dessuten får den immaterielle lukten en fysisk form, siden den jo unektelig er forbundet med disse steinene og halv-geometriske formene.
Litt lenger bort har Tolaas slått hull i veggene, men jeg kjenner ikke noe når jeg stikker nesa inn i disse hullene i fasaden. Men når jeg lener hånden mot veggen, kjenner jeg etterpå at hendene har fått en ganske stram kroppslukt. Svette? Ikke min favorittlukt, akkurat, men det er noe med denne doble justeringen av selve museumsrommet i retning det taktile og kroppslige som er svært interessant. Selve museet blir legemlig, ja, det svetter på et vis, og på den måten knyttes det direkte til biologisk liv og hverdag. Noe ganske annet, altså, enn den luktløse og eteriske auraen som gjerne slike rom preges av.
Denne kroppsliggjøringen av museet gjennom lukter og kroppsnære eliksirer er en ganske så effektiv måte å vippe betrakteren ut av den tilvante betrakterposituren. Flere steder koker kolber med duftblandinger som små heksegryter – det kommer røyk opp av de små glasshalsene som man også må lene seg mot. Våre egne legemer og neser involveres i kunstbetraktningen, og vi bøyer oss ned og bort for å få med oss den flyktige kunsten. Avstanden mellom kunst og publikum opphører nesten helt.
Pengelukt i badstue
I annen etasje er scenografien litt annerledes. Det kommer ulike – noe mer ubestemmelige – lukter ut av hull og rør i veggen, som sirkuleres rundt i rommet av store vifter. Mellom viftene henger lange slør som duver i den museale brisen. Denne delen av utstillingen er mer poetisk og regissert, og fortellingen som berettes her befinner seg noe lenger unna luktens kilde. Det fungerer likevel fint, syns jeg, som en slags dramaturgisk ramme for nesens orienteringer. Det samme gjør for så vidt isblokkene som er lagt ut i et nesten mørklagt rom, de smelter langsomt og anskueliggjør at lukt er noe annet enn tanke og tar tid å prosessere. Disse verkene er det fysiske motsvaret til lukten, og er nok mindre overbevisende enn selve dufteksperimenteringen som er basis for Tolaas’ kunstnerskap.
Et annet, høyst konkret, høydepunkt er badstuen på utsiden av museet, hvor man kan svette foran den nydelige fjordutsikten mens man sniffer inn det som etter sigende skal være lukten av penger. Jeg får ikke helt tak i denne luktens vesen, men det er noe metallisk der, og en undertone av jord . Skitne hender på sedler som har samlet seg opp gjennom bruk? Det er i hvert fall ikke lukten av digitale kroner og ører, tenker jeg, før jeg senker meg ned i den kalde Oslofjorden og kjenner den oppkvikkende lukten av tang og tare.
Foto: Christian Øen
Foto: Christian Øen