Om natten er vi alle barn

Sovesalen. Foto: TKM

Trondheim kunstmuseum inviterer publikum til å tilbringe natten på museet. KUNST har tatt på seg pysjen og sovet i en av utstillingens deilige senger.

TRONDHEIM (KUNST): Klokken 22.00 blir vi møtt i døren på Trondheim kunstmuseum av en smilende dame i nattfrakk som ønsker oss velkommen til denne helt spesielle opplevelsen. Vi er åtte personer som skal tilbringe natten i en av museets saler og dermed bli en del av utstillingen Drawings Belonging to the Heart. Vi er, for å si det forsiktig, veldig spente på hva natten skal bringe oss.

Vi har vel alle, på et eller annet tidspunkt eller i en aller annen form, drømt å få være alene om natten på et sted som vanligvis bare tilhører dagen. Som barn fantaserte man kanskje om å bli igjen i en leketøy- eller godteributikk etter stengetid. Som voksen har man kanskje hatt et ønske om å vandre alene nattestid i storslåtte omgivelser.

For hva skjer egentlig om natten? Når alle andre sover og byen er stille, og man er alene uten alle visuelle forstyrrelser og bråk?

Nå inviterer Trondheim kunstmuseum til en opplevelse hvor du kan reflektere rundt dette, nettopp ved å tilbringe en natt i musets saler.

Bak denne utstillingen står kunstnerduoen Hertling & Andreassen. De har i en årrekke hatt byen som scene. Ved å ta for seg bygninger og steder i Trondheim med en spesiell historie får prosjektene deres både en visuell og performativ karakter.

I utstillingen Drawings Belonging to the Heart inviteres publikum til å overnatte i det som kalles skulptursalen for å kunne oppleve både huset og utstillingen fra en «skjult» side. En side som kanskje bare trer frem om natten.

Sentralt i utstillingen står referansene til Alf Olsen, som var vaktmester ved museet fra 1930 til 1990. Han bodde i en leilighet i museets tredje etasje, og kunstnerduoen har sett for seg hvordan han kanskje vandret alene nattestid blant utstillingene i dette bygget som ble hans liv.

Vi er åtte personer, ukjente for hverandre, som stille blir geleidet opp i annen etasje der utstillinger er fordelt over syv saler. I hver av salene finnes verk og performancer som alle er intrikat flettet inn i bygget og dets historie. I det som for øyeblikket er omdøpt til Sysalen, står Kiki Kleermaakster og syr nattfrakker. De er en krysning mellom morgenkåpe og lagerfrakk, og er en hyllest til Alf Olsen og hans vaktmesterantrekk. Det er slike frakker og raggsokker vi får tildelt når vi kommer opp i den første salen. Omkledningen setter oss i et annet gir. Vi beveger oss saktere der vi glir gjennom salene og blir en del av utstillingen gjennom å vugge i hammocker, høre på lydspor, lese brev eller se på Kiki som syr.

Følelsen av å være i trygge omgivelser senker seg over oss, og vi begynner å gjøre oss mentalt forberedt til å sove. Vi blir geleidet inn i garderoben, der alle de enkle elementene som benker og fortrekk bærer på en egen historie. Vi skifter til pysj, og nattvert Anne Maisey sender oss vennlig i seng.

Man får virkelig følelsen av hvor intimt leggeritualet – og ikke minst søvnen – er når man plutselig skal legge seg sammen med syv andre voksne mennesker man aldri har møtt før. Man føler seg avkledd og sårbar.

Da alle er kommet i seng, kommer direktør Johan Börjesson inn i salen og setter seg midt iblant oss og leser en godnatthistorie han har skrevet selv. Den handlet om det å være barn og sove borte. Om de forventinger og bekymringer man hadde. Om spenningen ved å åpne seg opp for noe helt annet enn det man var vant til. Og er det ikke slik i kunsten også? spør han. At vi blir mer mottagelige der, om natten, i de stille timer?

Natten ble fin. Og rar. Det var rart å ligge og lytte til andres sovelyder. Noen stod opp og vandret rundt i salene. Noen vred seg søvnløst og tenkte kanskje på ting de vanligvis skyver bort med søvnen. Noen snorket. Noen snakket i søvne.

Neste morgen ble vi vekket med frokost og en følelse av at vi hadde vært gjennom noe helt spesielt sammen. Selv om vi knapt hadde snakket med hverandre, var det en nærhet der som gjorde noe med oss. Som om vi kjente hverandre bitte litt. Og som om vi virkelig var en del av dette verket.

Kanskje blir vi mer sårbare og mottagelige om natten? Slik at de forsvarsverk vi vanligvis holder så tett rundt oss på dagtid blir sluppet mer ned? At vi på den måten opplever det rundt oss sterkere uten de barrierer vi vanligvis skjuler følelsene våre bak? At vi blir mer åpne og litt mindre kritiske? Om natten blir vi kanskje litt mindre voksne. Og litt mer som barn.

Kunstnerduoen Hertling & Andreassen består av Elin Andreassen og Ann Cathrin Hertling. Andre involverte i prosjektet er Kiki Kleermaakster, Tor Shjølberg, Ingrid Skanke Høsøien og Ann Maisey.

Utstillingen står til 27. februar 2022. Hvis man vil overnatte, kan man bestille plass via museets hjemmeside.

Redaktør Lillian Reif på benken i Gårdsrommet. Foto: Kristin Krugerud