Fargerik, frekk og fri

Foto: Haakon Jørgensen

I februar er han aktuell med utstillingen «Once Upon a Time» på Galleri Fineart i Oslo. KUNST har tatt en prat med kunstner Jonny Hurts om kreativitet, om kunstknagger og om den evinnelige frykten for å bli voksen. 

Det finnes noe vågalt, provoserende og urokkelig ungt ved den energiske og allsidige Jonny Hurts’ kunst. Donald Trumps ansikt er malt over et stoppskilt, Pikachu og Snurre Sprett dukker opp på lerreter i klassisk pop art-stil og en installasjon av fargesprakende bursdagsballonger formidler budskapet «I’m not bipolar, I’m just not in love». Det er fargerikt, det er frekt og rungende nostalgisk for enhver som trådte sine barnesko på nittitallet. 

Det barnlige uttrykket er godt gjennomtenkt og veldig bevisst. På terrassen til herskapshuset på Frogner byr Hurts gjestfritt på vannmelon og en flaske kaldt øl før han forteller om en stadig tilstedeværende frykt for å bli voksen og for seriøs. 

– På et vis forsøker jeg å slippe unna det å vokse opp ved å gjøre kunsten min så leken og fargerik som jeg overhodet kan, sier han, og skyver en duggete limeskive ned i ølflasken.  

Denne høsten er Hurts aktuell med sin første separatutstilling, Once Upon a Time, på Galleri Fineart. I disse dager er han i gang med å forberede relieffer, skulpturer, lysinstallasjoner og noen malerier. Til utstillingen loves vi lek, farger, naivitet og et lite stykke av Hurts selv. 

– Det er ganske morsomt, egentlig. De gangene jeg reiser tilbake til barndomshjemmet mitt og går inn på mitt gamle rom, er det lett å se at det har vært der hele tiden. Ønsket om å uttrykke seg, mener jeg. Lyset og stemningen i rommet har så mye til felles med en hvilken som helst utstilling jeg kunne holdt i dag. Det er tydelig for meg at jeg alltid har hatt noe jeg ønsker å si. Det tok meg likevel lang tid å innse at det er kunsten jeg er skapt for.  

Jonny Hurts ble født Jonny Aaseth, og vokste opp i stille og rolige Nybygda i Ringsaker sammen med moren fra Buenos Aires og faren fra Norge. Hurts forteller at mens faren er en rolig og forankret mann, er moren av et annet kaliber.  

– Mamma er veldig rastløs. Hun liker å flytte på seg, og hun finner seg aldri helt til ro. Jeg er egentlig veldig glad for å komme fra to så forskjellige mennesker. Det har gitt meg en driv til å utforske, samtidig som det har gitt meg et fokus og en ro til å utføre prosjekter og utføre dem godt, forteller Hurts.  

Som det selverklært ville og urolige barnet han var, tok det ikke lang tid før energien måtte kanaliseres på et vis. Slik havnet han på et snowboard for første gang som trettenåring.  

– Jeg valgte snowboardet fordi det er så uorganisert og fritt. Det finnes ingen regler, og det er helt opp til deg hvilken retning du utvikler deg i. Det krever energi og det krever kreativitet. De aller beste i sporten er de som finner helt egne måter å gjøre triks på. Har du egenskapene som skal til for å bli god på snowboard, tror jeg du på mange måter også har egenskapene til å bli en god kunstner.  

Har en først smakt på frihet, er det vanskelig å gi den fra seg igjen, legger Hurts til, og lener seg godt tilbake på en pute med hendene bak hodet. Han har ingen formell kunstutdannelse, men det ser han som en fordel. 

– Det er aldri noen som har stått og fortalt meg hva som er rett eller galt eller hvilke farger som passer sammen. Jeg har ingen rammer, og jeg føler meg veldig fri til å skape det jeg vil. Hadde kunst vært en tegnekonkurranse, hadde jeg tapt.  

– Tidligere er det skrevet at kunsten din er som en kombinasjon av håndverk, graffiti, street art, design og reklame. Kunsten din er med andre ord vanskelig å henge på én enkelt knagg. Er det med vilje? 

– Nei, jeg vil ikke si at det er med vilje. Jeg er rett og slett en rastløs sjel som alltid har lyst til å prøve nye teknikker og måter å jobbe på. Når jeg er ferdig med et kunstverk, har jeg ikke behov for å gjenta nøyaktig det samme en gang til. I stedet pusher jeg på videre. Et spørsmål jeg absolutt får veldig ofte, er: «Hva slags kunst lager du?» Kunsten min er udefinerbar fordi den er i stadig utvikling, akkurat som jeg er. 

– Det å ikke ha en bestemt knagg å henge noens kunst på gjør at det tar lengre tid for publikum å bli kjent med en kunstner, men det skal jo ta tid å bli kjent med en kunstner, fortsetter Hurts. 

Et kunstverk starter, slik det vanligvis gjør, med en idé. Det finnes lite som begrenser hvilke idéer Hurts noterer seg på telefonen.  

– Her, for eksempel, har jeg notert meg at jeg skal lage en skulptur av en delfin med en Rema 1000-pose i nebbet, sier han, og holder frem mobiltelefonen. 

– Stort sett alt kan inspirere meg. Det være seg en tur på butikken eller en tur på byen jeg ikke husker noen ting av. Jeg prøver å gjennomføre alle idéer jeg får. I et typisk verk vil man gjerne kutte, sveise, polere og skru. Man blir skitten, sliten og glad.  

– En delfin med en Rema 1000-pose i nebbet er jo veldig relevant nå. Vil du si at du har en sosial eller politisk agenda med kunsten din? 

– Jeg prøver å ikke mene noe på andres vegne, eller å provosere for å provosere. Det er klart at når en stjeler et åttekantet stoppskilt som en klistrer ansiktet til Donald Trump på, så finnes det et visst politisk budskap i det. For meg handler kunst om å formidle følelser, og jeg prøver å ikke styre folk.  

Foto: Haakon Jørgensen

Agenda eller ei. Finnes det én ting Hurts har lykkes i, så er det å senke terskelen for å interessere seg for kunst hos én spesiell gruppe: de unge. Vi er nødt til å snakke om «Broslo». 

Bak navnet Broslo (Brødrene Oslo) står kunstnerduoen som består av Hurts selv og Nikolai «Nikko» Gyllenhammar. De traff hverandre i snowboard-miljøet, og har siden skapt kunst sammen.  

– Hver gang vi har stilt ut kunsten vår, har vi gått for en mer event-basert og ufarliggjørende utstilling. Mye fordi vi selv følte at som to utenforstående kunstnere uten relevant utdannelse var terskelen for å slippe til i kunstverdenen høy. 

Da Broslo arrangerte sin første store utstilling i Parkveien 64 for syv år siden, sørget de for å akkompagnere kunsten med konserter og gratis alkohol.  

– Plutselig dukket det opp tusenvis av kids mellom 18 og 25 år som aldri hadde vært på kunstutstilling før, forteller Hurts oppglødd.  

– Vi sørget for å skape vår egen lille verden av leken naivitet. Vi visste ennå ikke helt hva vi drev med, men vi forsøkte å skape et lite kunstsamfunn av kreative sjeler som drev med kunst, video og musikk. Det handler om å tørre, om å backe hverandre opp og å ikke se på alt som en konkurranse.  

– Siden utstillingen i Parkveien 64 har dere holdt stor utstilling én gang i året, og dere har blant annet stilt ut i Warszawa, Miami og LA. Hvilken utstilling har vært den mest spennende så langt? 

– Det må bli utstillingen vi gjorde sammen med fotograf Chi Modu, svarer Hurts, og tar en slurk øl. 

Chi Modu er den berømte fotografen som sto bak mange av portrettene av nittitallets mest ikoniske hiphop-stjerner, som The Notorious B.I.G, Tupac Shakur, Nas og P Diddy.  

– Den utstillingen var helt spesiell nettopp fordi vi greide å fremme en kultur som er så utrolig stor blant så mange. 

– Du later til å ha et spesielt fokus på de unge? 

– Jeg har en ung tilnærming til kunst, og det er spesielt de unge jeg ønsker å inspirere med kunsten min. Jeg har en plan om å kanskje reise på Europa-turné en dag. Da med et prosjekt jeg har kalt Forever Young. Da har jeg lyst til å kombinere kunst med andre ting ungdommer er interessert i, som musikk, mote og gaming. 

– Har du og Broslo gjort det enklere for unge å oppdage interessen for kunst? 

– Ja, jeg føler absolutt at vi har vært med på å gjøre det, as. Jeg tror vi har vært med på å inspirere folk både til å drive med kunst og til å interessere seg for det. Det er ganske sykt når en plutselig selger unna det som skal være fem konfirmasjonsgaver i løpet av én utstilling. Hvis en kid på 14 år ønsker seg kunst i konfirmasjonsgave i stedet for en moped eller en datamaskin, så er det fett. Da føler man at man har gjort noe riktig. 

Foto: Haakon Jørgensen

– Vi har snakket om hvordan du selv ble kunstner, men hva har egentlig kunst betydd for deg? 

– Da jeg startet å drive med kunst selv, hadde jeg egentlig ikke noe forhold til det. Jeg var ikke interessert i kunst engang. Etter hvert som jeg begynte å forstå hva det kan bety for et menneske å ha et kunstverk på veggen, fikk jeg plutselig en voldsom respekt for skapende mennesker. 

Han heller i seg siste slurk fra ølflasken før han setter den til side på bordet.  

– Det aller beste med å være kunstner for meg, er å kunne være generøs.

– Generøs?

– Ja, jeg kan lage masse kunst som jeg kan gi i gave til folk. Jeg får se folk bli glade for å få noe som jeg har laget. Det er en utrolig fin følelse.  

– Litt som å gi mamma og pappa en tegning som barn? 

– Hehe, ja litt sånn. Og det gjør jeg fremdeles. Forskjellen er at folk blir dritglade for å få kunst av meg nå. Det er ikke sikkert det var like stas å få tegninger av meg som kid. 

Med ett kommer han på at det fantes et kunstverk i huset han vokste opp i. På foreldrenes soverom hang det nemlig en reproduksjon av Claude Monets Bouquet of Sunflowers (1881).  

– Den plakaten husker jeg sykt godt, jeg har laget re-make av den flere ganger. En av de første digitale tegningene jeg laget, var av de blomstene. Når jeg tenker meg om, husker jeg også godt mitt første besøk på Astrup Fearnley Museet. Vi var der med skolen, men jeg visste ingenting om kunst. Det besøket gjorde likevel skikkelig inntrykk på meg, og jeg husker alle tankene og følelsene som dro meg inn og frelste meg omtrent. Jeg kan huske at jeg drømte masse om utstillingen i ettertid, og at jeg egentlig var interessert i kunst og i det å skape hele tiden. Det har alltid ligget der inne, forteller Hurts. 

 – Og nå, mange år senere, skal du holde din første separatutstilling?

– Ja, og det i seg selv er jo veldig spennende. Det er gøy å kjenne på den totale friheten, og at jeg har mulighet til å bli veldig personlig. Utstillingen er vel egentlig en dokumentasjon av mitt første år som Jonny Hurts, et navn jeg tok for bare et år siden. Jeg vet ikke helt hvordan utstillingen vil se ut, men ett eller annet kommer det til å være der, sier han og smiler. 

– Så lenge jeg får frem det jeg vil få frem, så stresser jeg ikke så sykt mye.

– Hva er det du vil få frem?

– For meg handler dette mye om mine følelser. Samtidig vet jeg at kunst kan tolkes på mange forskjellige måter. Det er ikke nødvendigvis slik at du og jeg føler det samme når vi ser på et verk. Så ja, for meg handler det uansett mye om følelser. 

Han tar en kort pause før han fortsetter. 

–  En skal ikke måtte være interessert i kunst for å kunne sette pris på den, terskelen skal være lav. Det er det jeg håper på å få til på Fineart til høsten. Det tror jeg at jeg skal få til.   

Broslo. Foto: Haakon Jørgensen