Foto: Emma Sukalic

Smykkedesigner, emaljør, håndverker og kunstner. Camilla Prytz (f. 1971) er aktuell med utstillingen 50+ og viser at man utmerket godt kan trå utenfor løypenettet. For egentlig er kunstmanesjen for trang, og det bor ikke alltid en standardprinsesse bak blondt hår og blått blikk. 

Aktuelt

Camilla Prytz
50+
Fineart Oslo
28. oktober 2021

Presenterer nye og eldre smykker, emaljearbeider og glasskulpturer.

Det er fellesferie og tropenetter. Prytz har tatt et avbrekk fra varmen for å fortelle om de store linjene i kunstnerskapet. Eller bør vi si kreative praksis, for noen omtaler henne som moteikon, andre ser en dedikert forsker i gamle håndverkstradisjoner. Det er forresten ikke sola hun tar et avbrekk fra: 

 Jeg er i en intensiv arbeidsperiode på Magnor glassverk. Jeg lager nye skulpturer til utstillingen, som også er en oppsummering av 30 års praksis. Det er fantastisk å jobbe, kjenne lukta av brent avispapir og tjære. Den intense varmen når glasset smeltes. 

Etter at hun utdannet seg til glassblåser ved Kosta Boda i Sverige i 1994, har det gått i ett. Resultatet er et bredt sortiment av emalje- og glassmykker. Unike glassobjekter og emaljerte skåler, et fordypningsprosjekt som ble realisert da hun arvet en gammel emaljeovn etter Grete Prytz Kittelsen. Og en sprukket prinsesse. 

– Det var folkene på glassverket som kalte meg prinsessa. Det handlet nok litt om at jeg jobber annerledes enn de andre gjestedesignerne. Jeg er med på å forme glasset selv og lager kun unike produkter. Men prinsesse, det kjenner jeg meg ikke igjen i. Selv om jeg er blond og gjerne stiller som modell for egne smykker, så er jeg stort sett en møkkete sliter i arbeidsdress. Som svar lagde jeg et slags selvportrett av en forvridd prinsesse i glass. 

Foto: Emma Sukalic

Foto: Emma Sukalic

Annonse

Outsider
Men det gikk med prinsessa som det ofte gjør med glassarbeid. Hun sprakk. Eksploderte nærmest, som en passende metafor på motstanden Prytz kjenner mot definerte forventninger:  

– Det er delvis en myte at kunstmiljøene er så frittenkende. Rigide normer, sjalusi og jantelov finnes også her. Har du ikke kunsthøgskole, er du egentlig ikke helt verdig. Er du god på kommersiell promotering, mangler du integritet.  

Prytz har alltid kjent seg som en outsider. Kanskje har hun valgt å være det også: 

– Men av alle båsene jeg egentlig ikke passer helt inn, trives jeg best som kunstner. Nå fyller jeg 50 og lar meg ikke stresse av dette med tilhørighet lenger. Jeg gjør det jeg vil og ser at det fungerer. Det er viktig å kommunisere til ungdommen at man utmerket godt kan lykkes uten å følge forventningene slavisk.  

Prytz flyttet fra Oslo til Kristiansand i 2011, der driver hun glassverksted på Odderøya og emaljeverksted i Marvika. På Sørlandet fant hun en større ro til fordypning, men klarte ikke slippe skuldrene helt ned før pandemien kom. 

– Da landet stengte ned, gikk jeg og kunstnersamboeren min, Jan Vincents, i isolasjon. Vi jobbet, samtalte og drakk kaffe sammen. En fin anledning til å oppsummere, se tilbake og innover i seg selv. Da dukket hun opp igjen, glassprinsessa. 

Inspirert av den japanske reparasjonsteknikken kinzugi, som går ut på å reparere knust porselen med ekte gull, gikk Prytz i gang med å hele det ødelagte selvportrettet: 

– Filosofien er å fremheve skader, slitasje og levd liv. Gjennom å legge gull inn i bruddstykkene blir objektet mer verdifullt og interessant. Jeg fikk gullstøv fra en nedlagt gullsmedforretning, blandet det med aralditt og limte skulpturen sammen. Jobben med å reparere prinsessa som ikke tålte å bli definert av andre, ble også en viktig indre prosess. Nå er de uperfekte skårene fremhevet i gull, det føles mer som en autentisk refleksjon av meg. 

Hvorfor tittelen 50+?

– 50-årsdagen er kanskje den største bursdagen i livet og en fin anledning til tilbakeblikk. Jeg har laget i overkant av 50 smykkedesign, og selv om jeg har fått mye oppmerksomhet for at kjendiser har valgt å bruke smykkene, er ikke det så viktig for meg. Når jeg derimot ser at en fremmed på butikken bærer smykket, blir jeg kjempeglad. 

Så glad at hun sier det til dem hun møter. Dermed oppstår en samtale over fruktdisken om hva smykket betyr for den fremmede. 

– Ofte fortelles det at smykkene brukes daglig som en viktig del av påkledningen. Men også at smykket fungerer som en lykkeamulett. Derfor presenterer jeg i overkant av 50 foto av vanlige mennesker som bruker smykkene. 

Foto: Emma Sukalic

Foto: Anne Vesaas

Emaljeskåler. Foto: Emma Sukalic

Klassiske symboler
Mens andre smykkedesignere kan oppleve klassiske symboler som litt tabu, bruker du ofte stjerner, englevinger og hjerter i smykkene. 

– Jeg liker universelle symboler fordi jeg vet at mange forstår betydningen. Mitt liv er mangfoldig med en variert omgangskrets. Når jeg jobber med hjerter, øyne, stjerner og dyr, så gir det umiddelbart assosiasjoner uavhengig av alder, kjønn og tilhørighet. Jeg vil treffe mange med det jeg lager. 

 Prytz har kjent på motstand fra det kreative miljøet. Kanskje provoserer det noen kunstnere at hun henvender seg til et bredt publikum. Designere kan se det som en trussel at hun mestrer den kommersielle delen godt og samtidig får innpass i galleriene. Selv mener hun at det som truer faget og alle genuine uttrykk, er tendensen til å promotere influensere som designere: 

 – Det satses enormt på å promotere kjendiser som kanskje bare setter navnet sitt på produktet som blir masseprodusert i lavkostnadsland. Hvorfor, når vi har så mange dyktige fagfolk og en fantastisk norsk håndverkstradisjon? Heldigvis har pandemien økt interessen for norskprodusert kvalitet. Folk vil gjenoppdage eget land og kulturhistorie. Det er flott og egentlig hovedmålet for mitt prosjekt. 

Du er midt i livet med lave skuldre. Hvor går veien videre? 

– Jeg gleder meg til å fortsette jobben med unike objekter ved Magnor glassverk. Det er fantastisk å gå tilbake til de basale glassblåserteknikkene, dit alt startet for meg. Jeg er takknemlig for å få jobbe på egne premisser. Bruke mine skår og bruddstykker til å skape noe som eksploderer i farger.  

På Magnor glassverk. Foto: Emma Sukalic