Hverdagslig Vigeland

Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet

Kunsten bringes tilbake der den hører hjemme i denne velkuraterte Vigeland-utstillingen, som for tiden er på rundreise i landet.  

De mange, små bronsekulpturene som vises i denne nye utstillingen, er melodramatiske og eksistensielt konsentrerte i uttrykket. Men det er ikke bare verkene i seg selv som gjør denne utstillingen verdt å få med seg, men iscenesettelsen av dem.  

Utstillingen viser, med enkle midler, hvordan historisk kunst kan oppdateres til å være relevant for en samtid – og hvor mye man kan vinne på å skape nye kontekster for verkene med tanke på å sette i gang en samtale rundt dem.  

Presis kuratering
Selve hovedverket, slik sett, er den lille figuren som står i en Skeidar-sofa og utbasunerer sin angst. Ved å plassere den slik, i et hverdagslig møbel, tar man det eksistensielt episke inn i en hverdagslig og ufarliggjørende sammenheng. Man forsegler ikke verkets angst i verket selv, i kunstens sfære, men plasserer det samme sted hvor vi befinner oss når vi skal hvile ut etter dagens strabaser eller skal se en ny Netflix-serie.  

Det er flere slike aktiverende hverdagsflater. Et annet verk viser et par i dyp samtale; her er det noe kritisk som utfolder seg. Kvinnen lener seg omsorgsfullt over mannen, som sitter i dype tanker. Denne skulpturen befinner seg heller ikke høyt hevet på noen sokkel, eller forsegles i det museale, men er plassert på et helt vanlig kjøkkenbord, mellom to stoler.  

Noe å snakke om
På denne måten understrekes verkenes karakter av å være – kanskje først og fremst – conversation pieces. Deres mest verdifulle miljø, det sted hvor deres verdi tydeligst fremkalles, er nettopp i våre parforhold, rundt frokostbordet eller middagsmaten. Det er her vi kan speile oss i skulpturen og diskutere på hvilke måter den speiler oss og kanskje problematiserer hva et parforhold er for noe – og hvilke utfordringer vi alle støter på der.  

Den bokstavelige kurateringen, hvor verkenes eksistensielle tematikk situeres i hverdagsmiljøer, er naturligvis på grensen av det banale; men det er dette som er det dristige ved dem. Det er det som får verkene til å fungere og gi mening tettere på betrakteren.  

Det er også en lunhet her, en humor som er virksom uten at den kunstneriske effekten kompromitteres.  

Sjarmerende portretter 
Som i det tredje verket jeg fester meg ved, hvor en mann sitter oppreist ved siden av sin liggende kjæreste (eller hustru). Også her er figurene i en grublende modus, også her er verket satt inn i en hverdagsramme; en sengeaktig form omkranser dem. Når den «høyverdige» kunsten havner under dyna, slik enhver gjør det etter dagens dont, er det noe så tilforlatelig ved det hele – ved kunsten – at vi må smile litt av både oss selv og de to som Vigeland har foreviget i bronse. «Slik er livet», tenker man kanskje.  

Men mest av alt smiler jeg av den angstfylte damen i sofaen, for hennes episke angstskrik forminskes jo av konteksten. Hun er ganske riktig som en liten lekefigur der hun står og påberoper seg all verdens misere, men selve angsten blir borte mellom sofaputene av den grunn. Den blir bare plassert der den hører hjemme: i sofaen, i våre hjem, ikke innrammet eller opphøyd på en sokkel.  

Dette kan virke banalt, men det ligger en avgjørende innsikt her: Skal kunsten ha noen relevans, må den kobles til de livene vi lever. De mest gjennomgripende uttrykk for angst og beven er ikke særegne, men noe dagligdags, noe som hele tiden befinner seg bak de trivielle hverdagenes hinne.  

Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet