Ode til et gamlehjem

Oversiktsbilde fra salene. Tonje Plur, Purlieu (nr. 1) (2019), Nicole Rafiki, Conversations on Identity Politics (samtaler om identitetspolitikk) (2020), Sara-Marie McGarrighan, Resilience (2021), Yohannes Mulat Mekonnen, What The Wise Awakens To (2021), Gunvor Olsen, Menasjeri (2019), Frank Åsnes, Objekt nr. 23 (2020). Foto: Jannik Abel / NBK

Hvis du er 22 år, sint, opprørt og trenger kunst å gå i dialog med, er ikke dette utstillingen for deg. Er du derimot litt frynsete i kantene og trenger et lunt og vakkert sted å gjemme deg noen timer, er årets Høstutstilling perfekt i så måte.

Ikke alle utstillinger trenger å være provoserende eller banebrytende. Tvert om kan det føles som en befrielse å komme inn i rom som ikke krever annet av deg enn en visuell hengivenhet.

For 134. gang arrangeres utstillingen som har som formål å stille ut verk og kunstnere som på et eller annet vis tar pulsen på samtiden. Og, som juryen selv sier, man må gi kunsten plass til å overvelde, irritere og overraske.

Årets utstilling gjør ingen av delene. Det den derimot gjør, er å gi publikum en innbydende visuell opplevelse som føles som balsam for sjelen i en tid der verden er i ferd med å gå av hengslene.  

Allerede i det første rommet senkes skuldrene. Pusten blir roligere, og det forsvarsverket man går rundt med i frykt for klimakrise, pandemi og sparkesykler, smuldrer sakte der man rusler rundt og studerer teknikker, materialer og fargebruk.

De unge gamle
Til tross for mange debutanter og unge kunstnere får man en overhengende følelse av modenhet i verkene som vises. Nærmest noe gammelmodig. Monotone farger, skjørt papir, tekstil, vakre landskap, geometriske former, tre og marmor gir til sammen et inntrykk av stillstand, snarere enn noe som skal drives fremover. De få verkene som kan oppfattes som politiske, samfunnskritiske eller provoserende, virker for denne betrakteren noe malplasserte. Men så er heller ikke utstillingen ment som en helhetlig kuratert fremstilling av samtiden, men mer som et visuelt overflodshorn av samtidskunsten.

Oversiktsbilde fra salene. Verket i midten: Einar Grinde, Triumf (2020). Foto: Jannik Abel / NBK

Tid for tekstil
Tekstilkunsten har endelig fått sin fortjente plass på kunstscenen, og Høstutstillingen viser et generøst utvalg av tekstilbasert kunst. En rekke debutanter jobber innenfor nettopp dette materialet. Men igjen, hvis man skal dømme ut fra denne utstillingen, har det ikke skjedd noen synlig revolusjon innenfor faget. Verkene føles ikke spesielt nyskapende, det er heller som om de føyer seg inn i en lang tradisjon av vev, hekling, søm og fletting.  I denne sammenhengen føles det mer som en lettelse enn en skuffelse. Kanskje er det tiden? Kanskje er dette tiden for å pakke seg inn i et ullteppe, snarere enn å dra ut på et flygende teppe? Og kanskje er det nettopp derfor det føles ekstra fint at etablerte kunstnere som Kari Dyrdal, Runa Boger, Martha Nerhus, Bente Sætrang, Ragnhild Monsen, Helle Mellemstrand og Gunvor Olsen bidrar med verk og tyngde på utstillingen. Som rolige inspiratorer ruver de i galleriene. Som viser vei, og sier at noen ganger er det greit at en vev er en vev.

Nerdrum og den sårbare mannen
Billedspråket har forlengst forlatt den heroiske mannen, og det føles sterkt og sårt når mannen får sin ensomhet og sin nakenhet eksponert slik han gjør i denne utstillingen. Verk som Ukomfortabel mann med formelle klær på overkroppen av Kristian Hagerup, Moyo av Ayo Akinsete og Hokusai av Asbjörn Andresen kan tolkes som den moderne mannens krise. Hvem er han egentlig? Og hvor er han på vei? Verkene gir ingen svar. Odd Nerdrums maleri, Tre menn i en båt, hadde i så måte kunnet gå inn i en fruktbar dialog med nettopp disse verkene. Og kanskje gitt noen svar. Turen er uansett ikke lang fra Kunstnernes Hus til Tjuvholmen, der Nerdrums bilde henger.

Årets Høstutstilling er, med få unntak, en rolig, moden og meditativ opplevelse. Man får lyst til å tulle seg inn i et av ullteppene, sette seg godt til rette med en kopp te i hånden og si: Fortell meg om gamledager, bestemor. Og spør du denne betrakteren, hadde ikke samtiden hatt vondt av akkurat det.