Bokomtale

Cirka en dag, med noen korte og lengre pauser innimellom, tok det meg å lese maler og grafiker Sverre Bjertnæs’ første bok, Mine bilder – om kunst og alkoholisme, og jeg skulle ønske den var lengre. Den rommer nok, men jeg skulle så gjerne vært i denne mannens selskap enda en liten stund. Jeg har sjelden følt meg så varmt, ja, intimt, ivaretatt som leser; sannsynligvis fordi Bjertnæs’ stemme er så vennlig og blikket så kontinuerlig søkende, enten det er vendt innover mot egne demoner eller utover mot kollegaer han beundrer. Samtidig fremstår alt han skriver både lavmælt, selvsikkert og udogmatisk på en og samme tid. Bare en som selv skaper kunst, kan beskrive kunst slik Bjertnæs gjør det her. Tittelen sammenfatter boka. Gjennom 24 nokså korte tekster (essayer) skriver Bjertnæs frem sitt eget liv, hele tiden og uten unntak med utgangspunkt i de to store aksepunktene livet hans dreier rundt: Kunsten, både egen og andres (han eier en stor kunstsamling), og alkoholen, som i 20 år fulgte han som et splintrende mørke, en grusom, altoverskyggende følgesvenn. (Han har vært tørrlagt i mer enn ti år). Det finnes også et tredje omdreiningspunkt i forfatterens liv, kona og medsamleren Hanna-Maria Grønneberg, og kjærligheten til henne hviler som en stille, beroligende puls i ytterkantene av eksessene og kunstnerportrettene. Alle essayene handler mer eller mindre om det samme: å drikke – eller å slippe å drikke, å samle kunst og å skape kunst. Ofte føles det likevel som om drikkingen er det altoverskyggende, med all den destruktiviteten og ydmykelsen som følger i kjølvannet. Her er Bjertnæs uten filter, uten snev av behov for å beskytte seg selv. Han skriver at det er alkoholhistoriene som er det konstante i livet hans, men samtidig er kunsten og kunstsamlingen omdreiningspunktet, og eget liv knyttes sømløst opp mot beskrivelser av konkrete kunstverk som henger på veggene hjemme. Disse verkene favner bredt og suppleres ofte av miniportretter av kunstneren bak: Jakob Weidemann, Gunnar S. Gundersen, Edvard Munch, Pablo Picasso – giganter Bjertnæs beundrer dypt. Samtidig skriver han om så ulike kunstnere som Tore Bjørn Skjølsvik («den egentlige grunnen til at jeg ble kunstner»), Odd Nerdrum (hans læremester i unge år), Franscesca Woodman, Arne Ekeland, Bjarne Melgaard og Frans Widerberg, som også er representert i samlingen hans. Som kunstner selv besitter han det finstemte, erfarne blikket som gjør beskrivelsene både personlige og levende, han tolker og nyanserer og kan med selvsikkerhet forstå både storhet, nyanser og penselstrøk i verkene. Derfor hadde det vært et stort pluss dersom tekstene hadde blitt ledsaget av bilder over de beskrevne verkene – det ble mye googling underveis. Mine bilder – om kunst og alkoholisme er høyst leseverdig, og jeg sitter igjen med en slags rolig avklarethet, ikke bare fordi Bjertnæs åpenbart vet en del om – og deler raust – fra livet, som inneholder så store mengder mørke og så store mengder lys, ført og skrevet i en intelligent, klar og ujålete prosa, fri for sensasjonalisme, men også fordi han virker så trygg og festa, både i det som var, i det som er og i det som kommer. Det vennlige og udogmatiske skinner igjennom, uansett om det er kunstsyn, kunstverk eller egen mørk fortid som tekstene sirkler rundt.