Kvinneblikk

Baccarat II, Paris, 2007

Ellen von Unwerth har hatt verdens blikk på seg siden hun var 19. Både som modell og siden som fotograf. Nå er hun klar med utstilling på Fineart i Oslo. KUNST har tatt en prat med damen som har hevet temperatur og øyenbryn i mer enn 40 år.

Noen mennesker synes å være født til det de gjør, og den tyske fotografen, forfatteren og regissøren Ellen von Unwerth er nettopp et slikt eksempel: Gjennom hele hennes 67-årige liv har skjønnhet, mote, fotografi og historiefortelling utgjort den tykke, røde livstråden hennes. Det er kanskje derfor verkene hennes alltid skinner med en umiskjennelig, nærmest filmatisk glød. Vi som ser, trekkes inn og skulle ønske vi var der og fikk ta del i alt det som skjer foran kameraet. Ellen von Unwerth elsker å fortelle historier, uansett om de er i motemagasiner som Vogue og I-D, personlige fotobøker eller som film- og musikkvideoregissør.

Ellen von Unwerth ble født i Frankfurt i 1954 og hadde en rotløs oppvekst i ulike fosterhjem. Da hun hadde fullført obligatorisk skolegang, oppsøkte hun den berømte sirkusdirektøren André Heller og fikk jobb på Circus Roncalli i München. Hun elsket poesien, glitteret og hvordan sirkuset trigget fantasien, og selv om hun bare ble noen måneder, har det hun så og lærte der alltid siden inspirert og farget arbeidet hennes. Enda viktigere for hennes karriere som mote- og kunstfotograf er at hun tilfeldigvis ble oppdaget av en motefotograf som 20-åring og deretter arbeidet som modell i ti år. Unwerth følte imidlertid at hun aldri fikk vist frem hvem hun virkelig var: Dersom hun lekte eller spilte foran kameraet, ble hun fortalt at hun måtte stå stille, ikke uttrykke seg eller bevege seg overhodet. Følelsen av å bli objektivert og begrenset har hun senere brukt til å oppmuntre modellene sine til å handle på eksakt motsatt måte. Et av hennes signaturmerker som fotograf er at kvinnene foran kameraet synes levende, de tildeles roller og blir oppmuntret til å by på alt det som ligger bakenfor den ytre, objektive skjønnheten deres. At hun i det hele tatt ble fotograf, er dog en lykkelig tilfeldighet, slik som så mye i Ellens liv. Da hun var 30 år, fikk hun et kamera av kjæresten sin, lærte seg grunnleggende teknikk og oppdaget raskt at hun hadde talent. Hennes særegne blikk og erfaring fikk kvinnene foran kameraet til å føle seg frie. Hun maktet å fange noe levende i dem, noe som på en og samme tid er sterkt og sårbart, sexy og frigjort, skarpt og uskarpt, uansett om kvinnen heter Rihanna, Gisele Bünchen, Madonna eller Kate Moss.

Det er en lekende sensualitet i alle Unwerths fotografier. Hun leker med sex og glamour, samtidig som det finnes en motsats, et element av det skjøre og utsatte. Å se på Unwerths arbeider, uansett om de finnes i motemagasiner, på gallerivegger eller mellom to permer, er som å trekkes inn i et fellesskap der det spontane alltid synes å dominere, til tross for at hun alltid gir modellene roller og tegner opp et nærmest filmatisk tablå. Modellene hennes har det morsomt, de oppfordres til å by på seg selv, de får folde seg ut og improvisere innenfor Ellen von Unwerths regisserte utgangspunkt. Slik får de mulighet til å også vise frem glimt og deler av det som bor i dem, er dem. De får være sensuelle på egne premisser.

Etter mye om og men har det endelig lykkes KUNST å fa tak i den meget travle fotografen, som til tross for sine 67 år jobber like aktivt som før. Shoots, bøker, og utstillinger er linet opp år fremover. Denne våren skal hun for første gang stille ut i Norge. På Fineart i Oslo.

– Å være sexy, sier hun med en entusiasme i stemmen, – handler nettopp om at kvinnen får mulighet til å være positivt til stede i egen kropp, hun får ose sensualitet på egne premisser. Hun er vakker, men det er glimtet i øyet, et frekt lite drag, et streif av henne, som virkelig gjør henne sexy.

Kvinnene i Unwerths bilder er subjekter, de handler, personligheten deres skinner igjennom – noe skjer, kameralinsa makter å fryse fast glimt fra selve livet. Det er kanskje ikke så underlig at Unwerth mer enn noe annet ønsker at bildene hennes skal ha en smittende effekt: Den som ser, skal ønske å gli inn i fotografiets verden, bli deltagende, ta del i den gleden og styrken, leken og lekenheten som disse vakre, komfortable kvinnene kjenner og utstråler.

– Feminisme, sier hun videre, – inkorporerer både det sexy, pirrende, feminine og sensuelle. Jeg tvinger aldri kvinner til å gjøre noe som helst, men jeg gir dem en rolle, et narrativ, de er aktive og har dermed subjektiv kontroll.

Du begynte din karriere foran kamera, som modell. Kan du fortelle litt om hvordan du byttet plass fra foran til bak kamera? Var det noe som skjedde gradvis?

– Jeg jobbet som modell i ti år og ble hyret til store fotoshoots og produksjoner. Jeg har en veldig livlig personlighet og lar meg lett begeistre. Jeg likte å tulle og leke rundt på settet, men det frustrerende var at jeg alltid ble bedt om å stå helt stille og ikke uttrykke noe som helst. Jeg ville jo at min personlighet skulle vises i bildene, men i stedet ble jeg bedt om å være helt uttrykksløs når jeg poserte. Da jeg selv begynte å ta bilder, ønsket jeg å få frem akkurat det motsatte: å fotografere livet og mennesker på en spontan måte. På den tiden var min karriere som modell i ferd med å ta slutt, og kjæresten min ga meg et kamera i gave. Han forklarte meg the basics, og til min store glede var dette et medium jeg mestret ganske godt helt fra begynnelsen. Jeg tok mine første bilder i Kenya for Jill Magazine, og det var det viktigste øyeblikket i mitt liv. Og siden det har jeg aldri stoppet. 

Signaturstilen din er lekne, egdy og sensuelle kvinner. Hvordan ble det slik?

– Stilen min utviklet seg naturlig over tid. Jeg er veldig fascinert av mennesker, av historier. Det som først og fremst motiverer meg til å ta frem kameraet og ta bilder hver dag, er menneskene som styrker og inspirerer meg. Det kan også være historier fra virkeligheten jeg får lyst til å fortelle, men jeg kan like gjerne finne inspirasjon i filmer og malerier. Jeg tror jeg helt naturlig begynte å ta bilder av kvinner slik jeg ønsker å se dem, sterke og frie, og jeg ville plassere dem i en setting som ga det hele en kunstnerisk ramme.

Da du begynte å fotografere for tretti år siden, var ikke moteverdenen like liberal som den er i dag. Ble du noen gang fortalt at du var for dristig?

– Jeg ble ofte fortalt at jeg var for provoserende. Men jeg tolket det som noe positivt. Jeg synes kunstnere burde være provokative og nyskapende mennesker. Muligheten til å kunne skape fritt er noe av det viktigste man har som kunstner, og det må man holde fast ved, uansett hva folk sier om kunsten din.

– Jeg har møtt mange mennesker som har forsøkt å dra meg ned. Eller de har forsøkt å forandre stilen min eller karrieren min ved å råde meg til å ta andre valg. Men jeg tror det er viktig å forbli sann mot den man er og den stilen man vil uttrykke.

Har du opplevd en forandring i holdningen til bildene dine? Er vi mer tolerante nå for bilder som viser kvinnelig seksualitet i fri utfoldelse?

– Jeg tror vi alle har blitt mer tolerante, og vi er blitt vant til å se seksualitet presentert på andre måter enn den veldig stereotypiske. Vi er ikke lenger like redde for å vise flere typer seksualitet. Så ja, jeg tror at bildene mine blir sett på som mindre provoserende nå enn da jeg begynte min karriere.  

– Har du en politisk eller sosial agenda med bildene dine?

– Vel, jeg er jo feminist, og jeg har alltid ment at det å portrettere kvinner som subjekter i stedet for som objekter er med på å gi kvinner en definisjonsmakt. Jeg viser mitt politiske ståsted, ikke så mye i det jeg sier, men gjennom mine handlinger. Og det å vinkle verden gjennom mitt kvinneblikk føler jeg er et flott måte å fortelle hva jeg står for.

– Tror du det er lettere for deg som kvinnelig fotograf å få tillit fra modellene? At de våger å være mer åpne og lekne rundt deg enn si de ville vært rundt en mannlig fotograf?

– Jeg tror jeg klarer å skape en stemning av trygghet og respekt på shootene mine. Modellene vet at jeg ikke begjærer dem, og det er ingen seksuell atmosfære på settene. Jeg er en kvinnelig kunstner, og jeg gir modellene rom og trygget til å finne sine egne roller og til å slippe seg løs. De ville kanskje ikke vært like åpne hvis det lå noe seksuelt i luften.

– Nakne kvinner som poserer i undertøy eller tullete kostymer, kan, i feil hender, fort blir vulgært. Mens dine bilder klarer å bevare det lekne og sensuelle. Hva er din «magic touch»?

– Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive min egen «magic touch». Men mye handler om å være fullstendig til stede i øyeblikket. Og så etterpå gjøre den rette redigeringen. Jeg velger alltid vakre steder til opptakene, men det går en fin linje mellom det vulgære og det vakre. Og det er viktig å ha masse humor. Både foran og bak kamera. Da blir det som oftest ikke vulgært. Og hva mener du egentlig med tullete kostymer? Mener du sexy undertøy?

(Journalisten kremter og hopper raskt til neste spørsmål.)

Crash Elle Macpherson New York 2004

Når har du det mest moro på et opptak?

– Å være på mine fotoshoots er på en måte som å være på fest. Vi spiller kjempehøy musikk, det er masse energi og masse latter. Det morsomste er når jeg virkelig kommer overens med en modell, og vi deler den samme entusiasme og begge har lyst til å pushe grensene. Men bak alt dette er vi veldig seriøse og organiserte, det gir også en trygghet.

Som betrakter får man ofte følelsen av å kikke inn i en privat verden, eller at man får et innblikk i et drama som foregår uavhengig av betrakteren. Hvordan forbereder du shootene dine? Har du en helt tydelig idé av hvordan bildet skal bli, eller skjer mye spontant?

– Et grundig forarbeid er nødvendig før alle shoots: valg av det kreative teamet, åsted, klær og detaljer. Så har jeg et narrativ jeg skaper gjennom moodboards og tekster som jeg brifer modellene på i forkant. Slik vet de hva slags roller de skal «spille». Men, når jeg har all strukturen klar i bunn, så kan vi være spontane og improvisere innenfor dette universet jeg har sett for meg.

Hvordan vil du definere kvinnelig skjønnhet?

– I den virkelige verden kommer skjønnhet i mange former og typer: sjarm, edginess, vidd, intelligens, det uperfekte. Når det gjelder skjønnhet som i et fotografi, så vil jeg si at skjønnhet er det kriteriet som gjør at betrakteren stirrer på et bestemt bilde lenger enn på et annet. Noe som skaper glede og tenner fantasien.

Du har gitt ut flere bøker med dine egne bilder. Tar du bilder annerledes når du fotograferer kun for deg selv og ikke som et kommersielt oppdrag?  

– Ja, bildene blir annerledes når jeg jobber på egne prosjekter. I egne prosjekter har jeg total frihet, og det gjør at jeg kan se for meg scenarioer på en helt annen og enda friere måte. Tidslinjen er også lengre når jeg jobber med en bok, slik at ideer kan utvikle seg over tid. I 2018 startet jeg  mitt eget magasin Ellen von Unwerth’s VON. Magasinet gir meg muligheten til å dele historier uten noen form for selvsensur. 

Ser du på deg selv som en fotograf eller en kunstner?

– Jeg vil si begge deler. Jeg er en kunstner som har foto som sitt medium.