Bokomtale

Hjemmet vårt er vel det stedet på jorda der vi mennesker med minst blygsel og færrest mulig selvrestriksjoner lar kroppen, biologien og følelsene få flyte i sin frieste og, innimellom, nedrigste form. I pandemiens år har dessuten hjemmet vårt blitt det pålagte oppholdsstedet nærmest 24 timer i døgnet. Samtidig som isolasjonen beskytter oss, kan den også være tærende og klaustrofobisk. I den anerkjente kunstneren Vanessa Bairds siste bokprosjekt, There’s no place like home, åpner hun dørene på vidt gap til sitt eget hjem, og gjennom 192 helsides (A4) malerier og med et minimum av forklarende tekster tas vi med inn i en tilstand som ikke kan beskrives som noe annet enn et tiltagende og akselererende mareritt. Sjelden har jeg sett så stor vilje til brutal og selvutleverende ærlighet, fremvist uten fnugg av sentimentalitet eller distanse. Bokens narrative utgangspunkt løper langs to parallelle, men sammenfallende historier: aldring (demens) og pandemi. Baird skaper og gjenskaper – som for å finne et billedlig språk til det språkløse – det samme motivet igjen og igjen, og dermed suges vi som ser, dypere og dypere inn i dette hjemmets akutte, blødende virkelighet. En familie bestående av en mor (Vanessa) og tre barn i ulike aldre er hjelpeløse tilskuere til at Vanessas mor, Maureen Baird, stadig forsvinner dypere og dypere inn i glemselens mørke, redselsfulle hull. En avbildning av en håndfull lapper og notater skrevet av Maureen sannsynliggjør at hun lider av tiltakende demens. Kroppskontroll og styrke forsvinner i takt med den ubønnhørlige svekkelsen av sinnet. Samtidig herjer Covid-19, symbolisert gjennom noen ganger gule, noen ganger svarte, digre sirkler, svevende rundt sårbare, avkledde kropper sittende på kne, uten annen beskyttelse enn åpne hender og isolasjon. Det klaustrofobiske ved livssituasjonen, å bli tvunget til å leve så tett på hverandre nærmest uten pause, samtidig som rommene er fylt av sykdom og død, fremtvinger seg i maleriene som kontinuerlige skrik, stadig mer primitive og marerittaktige i styrke og innhold.

Samtidig finnes det et hverdagsliv i Bairds ekspressive presentasjon av generasjonsboligen – barna, mor og mormor sitter rundt et bord med rutete duk, de ser på TV, spiser, på et maleri er Maureens eiendeler propert organisert og viser på en og samme tid livet slik det var (litteraturen, pyntegjenstandene, malingstubene) og slik det er (bleiene, medisinene). Noen ganger er familien klaustrofobisk tett, andre ganger ytterst avskåret, som om det ikke er mulig å finne feste eller trøst i dem som står oss aller nærmest og deler den samme hverdagen. Parallelt med disse virkelighetsbildene fremvises scener der tiden og rommet synes å kollapse. Alle ting brister, og Baird viser med ytterste presisjon hvordan det indre trykket kan bli så voldsomt at alt revner, også kroppen, og det finnes ingen verdighet eller mening utover øyeblikkets vanvittige og uhåndterbare krav. Den syke, aldrende kroppen, ofte tegnet grønn, skjelettaktig, kraftløst døende, reduseres til en uoverkommelig, ubønnhørlig byrde for dem som står nærmest. Tyngden illustreres blant annet gjennom øyne som spruter ut av barnas øyehuler. Over et par av bildene står det skrevet: «Stuck in genes and affection», noe som tydeliggjør hvordan biologien og følelsene gjensidig er i ferd med å fortære hverandre, ikke bare den syke i bleier, men også hun som kom fra hennes kropp og de som kom fra hennes igjen. Slik fremviser Baird på en og samme tid både en lineær, dagligdags fremvisning av familielivet og en ikke-lineær implosjon av ansvarstyngden som følger med. Ansiktene, kroppene, gjøremålene absorberes, mistes av syne, og kan bare fremvises i marerittaktige, groteske sjelstilstander: Morens innsunkne, livredde ansikt og hjelpeløse kropp tårner over datteren, som gjennom et slags alter ego transformeres til mer eller mindre menneskelignende figurer, blant annet en dukke med lysegult hår og blå blondekjole, og så går i oppløsning. Hode, lemmer, kjøtt kan ikke lenger bæres eller utholdes. Slik viser Baird oss mennesket når det blir presset langt forbi tålepunktet: Kroppen og dens funksjoner overgir seg til sin mest primitive form, den flyter over av ekskrementer, huden smelter, øynene popper ut av øyehulene. Det indre blir farlig og rasende, med en destruktiv vilje til å ødelegge, knuse, tilintetgjøre. Og samtidig, i relieff til marerittet, finnes en rekke portretter, ofte av kunstneren selv, gjentagende fremstilt i en gul Chloé-bluse (proper, dyr, delikat), der hun, gjennom (nøktern) selvanalyse erfarer sammenhengen mellom gener, liv og hva fremtiden potensielt bærer med seg. Hun ser hvordan barna, ofte ute av stand til å hjelpe, fylles av skrekk, stirrer med skrekkslagne øyne mot sin egen potensielle fremtid.

Å åpne seg for Vanessa Bairds verden er en voldsom opplevelse. Ærligheten er rystende, men virker også med en befriende kraft: Den nakne, primitive intimiteten og virkelighetstransformasjonen som gjennomsyrer There’s no place like home gir en slags trøst fordi akvarellene og pastellene gir et språk til det språkløse, som verken forklarer, ufarliggjør eller minimaliserer, det bare er, konstaterer og manifesterer et personlig mareritt, en vedvarende, hallusinatorisk virkelighet. Det vergeløse i oss, enten vi trues av sykdom, virus, alderdom, gener og/eller omsorgsansvar, blir stilt til skue, og vi kan ikke annet enn å holde det ut.